Glorifiseringsfrykten

Den 22. juli 2015, kl. 15.25, Regjeringskvartalet: Der det for nøyaktig fire år siden gikk av en bombe som drepte åtte personer, står det nå en flokk mennesker i kø.

De skal se den offisielle norske fremstillingen av terroren 22. juli i 2011.

I et av de første rommene henger bilder av ofre. Så kommer man inn i hovedrommet, der en enorm tidslinje viser alle hendelsene angrepene satte i gang. Midt i samme rom står vraket av bilen hvor bomben var plassert. I en monter i neste rom ligger objektene som har opprørt nordmenn den siste uken: Anders Behring Breiviks falske politi-id og falske politiemblem, jernkorset han bar under uniformen og det norske flagget han hadde rundt armen.

Hvor er selve uniformen? Geværene? Hvorfor valgte de ansvarlige å fjerne gjerningsmannens koffert fra utstillingen i siste liten?

Hvor går grensen?

Bildedebatt i New York. – I Oslo har de funnet en veldig god balanse, sier Clifford Chanin, underdirektør ved museet for terrorangrepene 11. september 2001, som i fjor åpnet på Ground Zero i New York.

–Vi har slåss med kritikken om glorifisering av Osama bin Laden og flykaprerne. Det er en kunst å finne balansen mellom å ære ofrene og beskrive det som skjedde.

De ansvarlige for 22. juli-senteret har vært i tett kontakt med representanter fra 11. september-museet. Både i Norge og USA har de forholdt seg til et terrorangrep «i hjertet av samfunnet», som Chanin sier, og utarbeidet en institusjon på stedet hvor angrepene inntraff.

I New York ble det en enorm debatt om hvorvidt museet skulle vise fotografier av flykaprerne. Museet endte opp med å redusere størrelsen på bildene betraktelig, og henge dem lavt på en vegg, slik at besøkende ser ned på kaprerne.

På museet kan man også se deler av et av flyene, en datamaskin som ble brukt til terrorplanlegging, og en kopi av et brev som ble funnet i bagasjen til Mohammed Atta, en av terroristene 11. september.

Museets profil er et resultat av en årelang, systematisk diskusjon med overlevende, pårørende, brannmenn, politimenn og andre som var involvert eller ble rammet. Alle har vært uenige med hverandre.

– Det har utelukkende vært berikende, sier Chanin.

– Utfordringen dreier seg om hvordan man forteller historien – uten å inkludere gjerningspersonene og deres motivasjon for angrepet.

– Hvorfor kan man ikke inkludere dette?

– Man må aldri risikere å glorifisere dem. Hvorfor viser senteret i Oslo id-kortet til Behring Breivik? Fordi de vil gi et innblikk i virkeligheten til dem på Utøya. Da jeg så det, slo det meg at id-kortet var et veldig sterkt objekt. Det trengtes egentlig ikke noe mer enn det.

«McVeigh ingen martyr». –Populærkulturen har skapt en fanatisme for massemordere. Vi må være en motstemme, sier Kari Watkins, direktør for museet og minnesmerket i Oklahoma City.

I 1995 detonerte den høyt dekorerte krigsveteranen Timothy McVeigh en bombe i en offentlig bygning i Oklahoma City i det han omtalte som en krigshandling mot den amerikanske staten. 168 mennesker ble drept. McVeigh ble dømt til døden og henrettet i 2001.

Museet åpnet i 2001, men først i fjor bestemte de seg for å stille ut McVeighs bil og en av pistolene hans. Ellers har museet forsøkt å belyse McVeigh med fakta fra rettssaken.

– Vi har et prinsipp: Når skolebarn er på omvisning, snakker vi aldri om McVeigh, bare om dem han drepte.

– Må det være så svart-hvitt?

– Vi er til for dem som ønsker å finne ut av hva som skjedde, og hvorfor. Jeg tror ikke de som synes McVeigh er en helt, vil oppsøke oss.

– Har det vært utfordrende å finne ut av hvordan dere skal behandle McVeigh?

– Nei. Han er ingen helt. Han er ingen martyr. Vi skal behandle ham som den massemorderen og terroristen han er. De som ikke er enig, forstår ikke hva terrorisme innebærer.

Minnesmerketrenden. – Museene i New York og Oklahoma er ikke gode museer, mener Carol Gluck, professor i historie ved Columbia-universitetet i New York. Et av hennes spesialfelt er historieskrivingen om andre verdenskrig, og Gluck var med å utarbeide 11. september-museet.

Hun mener at det tette samarbeidet med alle interessegruppene gjorde museet til et kompromiss som tilfredsstiller få, fordi den rådende oppfatningen var at museet skulle være et minnested for ofrene – på et nærmest hellig område hvor «onde terrorister» ikke hadde noen plass.

– Museet mangler kontekst og historie. Vi skulle hatt mer om gjerningsmennene, mer om forholdet mellom USA og islam og mer om USA og den arabiske verden. Museet er veldig amerikansk og patriotisk.

Gluck mener å se en trend som brer seg over hele verden i minnestedene som er blitt bygd de siste tyve til tredve årene.

– Skillet mellom historiske museer og minnesteder er blitt ullent, fordi mange av disse museene har fått «memorial» i sitt navn. Men minnedelen overvelder ofte museumsdelen.

Når Gluck får referert reaksjonene på 22. juli-senteret – debatten har avtatt etter åpningen – tror hun «nordmenns toleranse» forenkler slike diskusjoner i motsetning til frihetstanken som preger USA.

– Min magefølelse sier dessuten at de fleste i Norge er samstemte om gjerningsmannen. Ved å kalle stedet for «22. juli-senteret», unngår man også assosiasjonene som knyttes til «minnested» og «museum». Et «senter» kan fortelle hele historien, uten at tankene automatisk går til ofre eller til utstillinger. Det er et kjedelig navn, men smart.

«Ikke pilegrimssted». – Vi er ikke blitt et pilegrimssted for noen, sier Kay-Uwe von Damaros, talsmann for Terrorens topografi, et museum og minnesmerke i Berlin – plassert i det tidligere hovedkvarteret til det tyske sikkerhetspolitiet (SS), der nazistene planla noen av sine verste forbrytelser.

Von Damaros mener terrorangrepet 22. juli vanskelig kan sammenlignes med den årelange grusomheten som pågikk i Tyskland. I Terrorens topografi har de holdt seg unna objekter.

– Våre utstillinger er ikke orkestrerte presentasjoner med originale objekter, men heller en historisk dokumentasjon basert på bilder og skriftlige kilder. Vårt mål er verken å presentere en universell historie om nazismen eller en komplett gjennomgang av «SS-staten», men å fortelle dette stedets historie konsist.

Mørk turisme. I 1986 ble Sveriges statsminister Olof Palme skutt og drept på åpen gate i Stockholm. En minneplakett er banket ned i asfalten på åstedet. På nettsiden Tripadvisor, der reisende anmelder attraksjoner, restauranter og barer, har plaketten et gjennomsnitt på 4 av 5 stjerner. «Bare en plate i bakken», skriver en ung reisende, som gir minnesmerket to stjerner.

– Folk fascineres av død. Å besøke steder som assosieres med død, oppfyller dette behovet, sier Elspeth Pew, som forsker på det som kalles «mørk turisme» ved La Trobe-universitetet i Melbourne i Australia.

Mørk turisme er å besøke steder som har vært rammet av naturkatastrofer, massakrer, krig, terrorangrep og annet som har endt med død. Også 22. juli-senteret kan falle inn under definisjonen, mener Frew, som sier mørk turisme er et voksende fenomen.

Folk oppsøker slike steder av terapeutiske grunner, for å bevare minnene og for å vise respekt for ofrene. Men mange oppsøker dem også som pilegrimsturer, av fascinasjon for det mørke i samfunnet og i menneskets natur og av et behov for kikking, viser forskningslitteraturen.

Frew mener norske myndigheter må være svært oppmerksomme så ikke 22. juli-senteret blir et attraktivt sted for dem som fascineres av terroristen. Ideelt sett mener hun navnet hans burde vært utelatt helt.

– «Gjerningsmannen», eller lignende, burde brukes i stedet. Det kan redusere muligheten for glorifisering.

Kulturforskjeller. James E. Young, professor ved Massachusetts Amherst-universitetet i USA, viser til ordspråk for å illustrere hvordan ulike kulturer minnes fortiden. En tysk kunstervenn av ham ble invitert til Kambodsja for å bidra til et minnesmerke der.

– I Vesten sier vi at den som glemmer fortiden, er dømt til å gjenta den. I Kambodsja er den som husker fortiden, dømt til å gjenta den.

Young var eneste utlending i den tyske Findungskommision, juryen som fikk i oppdrag å bestemme hvem som skulle lage Minnesmerket over Europas myrdede jøder – som endte i det enorme monumentet med 2711 betongklosser like ved Brandenburger Tor i Berlin.

Hvem skal 22. juli-senteret egentlig være til for? Young, som selv har møtt flere av dem som overlevde angrepene, håper det kan romme alle typer spørsmål.

– Husker folk sin egne smerte? Husker de ofrene? Hva tenker de om gjerningsmannen? Hva gjør nordmenn med sin egen aggresjon?

Imponert over senteret. Erik Kursetgjerde var et av AUF-medlemmene som overlevde angrepene på Utøya. Han møtte morderen ved Pumpehuset, der ungdommene fikk høre at han var politi og skulle hjelpe dem. Kursetgjerde la på sprang da Behring Breivik begynte å skyte, og kastet seg i vannet og svømte utover. Den nåværende fylkestingkandidaten for Arbeiderpartiet i Møre og Romsdal ble liggende midtfjords med krampe – før han ble plukket opp av en lokalbeboer i båt.

Kursetgjerde er imponert over 22. julisenteret, og synes særlig minnerommet var sterkt.

– Det kunne like gjerne vært mitt bilde som hang på veggen, sier han.

– Inntrykket er at dette er en verdig og god utstilling, med fokus på tankegodset som tok livet av 77 mennesker. Et annet aspekt er tidslinjen, som viste den store svikten i beredskapen. Alt fra hvordan politiet ikke registrerte konkrete tips, til at ingen politidistrikt registrerte riksalarmen til Kripos.

– Var det relevant å vise frem de omdiskuterte objektene?

– Ja, jeg synes det. Bombebilen viser den massive kraften som var i bomben og ødeleggelsen den gjorde. De andre objektene viser hvordan han kom seg til Utøya, at han utga seg for å være en autoritet, en politimann, som skulle sikre øya. Hans utkleding og hvordan skulle hjelpe oss, passe på oss, er en viktig del av historien.

Anders Firing Lunde

Kulturjournalist i Morgenbladet.