Litt latter, litt klapping – og noen plystrelyder

Kan man se på et publikum hvem de har møtt opp for å oppleve? Den som gikk forbi køen utenfor Oslo Spektrum torsdag kveld ville observert følgende: Hovedsakelig kvinner, i alle aldre, mange pent kledde. Her og der bruddstykker av amerikanske aksenter. Etter hvert som publikum fyller salen, blir også mangfold en definerende karakteristikk.

Oslo Spektrum er ikke utsolgt, men temmelig fullpakket. Flesteparten av setene har gått for noen tusenlapper. Det kunne kanskje vært Hillary Clintons gjeng. Samtidig – da hadde nok publikum vært både hvitere og eldre. Beyoncé er mer sannsynlig, men det ville også betydd at menneskene hadde vært yngre og de beige pumpsene færre. Nei, her er det bare én person det gir mening vil spankulere ut på scenen med de duse gardinene: Tidligere førstedame Michelle Obama.

Kjendisenes venn. I over en time før programmet starter, blir publikum, via storskjerm, oppmuntret til å dele bilder fra kvelden på Twitter. Bruk emneknaggen «IAmBecoming», får vi beskjed om. Becoming er nemlig tittelen på Michelle Obamas bestselgende selvbiografi, og utgangspunktet for turneen «Becoming: An Intimate Conversation with Michelle Obama» som nå har kommet til Europa.

Publikums twittermeldinger med bilder og emneknagg begynner så å rullere på to mindre skjermer. Spenningen stiger når skjermene også oppdateres med Michelle Obamas twitterinnlegg – som at hun nå er bak scenen og gjør seg klar til å komme på.

Deretter følger en montasje med klipp av den tidligere førstedamen. Vi ser at hun setter seg inn i bilen med komikeren James Corden for å synge karaoke og at hun forteller komikerne Jimmy Fallon og Will Ferrell om gleden ved grønnsaker og fysisk aktivitet. Hun slår den sympatiske tv-verten Ellen DeGeneres i en konkurranse om å ta flest armhevinger og vitser sammen med karakterer fra The Muppet Show.

Av dette lærer vi at kule kjendiser elsker henne og at Det hvite hus var en nonstop fest under Michelle og Baracks ledelse. For Michelle klarte faktiske det ingen president eller presidentfrue har klart før henne og i hvert fall ikke har klart siden: Å bli et fullt integrert medlem i den amerikanske populærkulturen. Medlemskapet er helt fortjent (utover kvelden er det ingen tvil om at hun har evnen til å være morsom og reflektert), og har sørget for at ironi og parodi er noe hun sjelden blir utsatt for som offentlig figur.

Montasjen er over. En ny begynner, denne gangen med politisk og personlig tilsnitt. Hun inspiserer troppene, møter Dalai Lama. Så kommer Michelle Obama på scenen og sier at hun stiller som president. Nei da, men det hadde ikke overrasket.

Storskjermen informerer oss om at showet starter om 05.00 minutter, og begynner å telle ned sekundene.

En myte blir til. «Jeg har ett spørsmål til alle dere her i kveld». Over høyttalerne fyller Michelle Obamas stemme salen, som nå er helt mørklagt. «Who. Are. You. Becoming!». En etter en trer enkeltindivider frem på scenen og forteller hvem de holder på å bli. Ny montasje. Kjente og ukjente amerikanere svarer på samme spørsmål.

Idet man begynner å lure på om man er til stede på en bransjekveld for «hvordan lage videoinnhold som engasjerer», kommer komiker Phoebe Robinson (kjent fra podkasten 2 Dope Queens) på scenen.

– Akkurat nå er jeg fremdeles på en reise for å bli den personen foreldrene mine alltid har sett i meg. Og det tror jeg i stor grad skyldes dronningen, gudinnen, legenden vi er her for å se i kveld. Hun er utrolig. Så la oss se nærmere på det fantastiske livet til Michelle Obama!

Falsk alarm. En ny montasje begynner å spille. Nå begynner man å lure om arrangørene egentlig prøver å dekke over et sikkerhetsproblem.

Phoebe Robinson kommer ut på nytt.

– Gi en varm applaus til et av de beste menneskene på planeten: Michelle Obama!

Spørsmålet fra salen til Obama er: Klarer hun å leve opp til personen som i over en time er blitt presentert som svaret på all verdens elendighet?

La oss ta svaret med en gang: Nei. Det hadde ingen.

Alt er en reise. – Hei! Hva skjer? Jeg elsker dere så mye, sier Michelle Obama fra den dype blå stolen.

– Vi har en vill gjeng her i kveld, sier Robinson.

– Ja det er de. Smarte, omtenksomme, alle de gode tingene, sier Obama.

Publikum, må det sies her, applauderer og jubler slik anledningen krever, men er ellers ganske så reserverte. Da Michelle Obama gjestet København tidligere denne uken, brøt visstnok de oppmøtte ut i stående applaus flere ganger gjennom samtalen. I Oslo holder man seg til litt latter, litt klapping, og noen plystrelyder når bildet av en ekstra kjekk Barack Obama vises på skjermen.

– Sannheten er at jeg ville at dette skulle være en reise, sier hun om selvbiografien. – Fordi jeg ville at den skulle minne oss om at vi er alle den lille jenta, Michelle Robinson, som ble denne kvinnen ved navn Michelle Obama. Jeg vil at unge jenter skal forstå at alle har den reisen i seg. Den vil kanskje ikke foregå på den globale scenen, men den veien, og kraften i den veien, er viktig. Og ikke bare for unge jenter, men for unge mennesker generelt.

Hun vokste opp i en arbeiderklassefamilie i bydelen South Side i Chicago, studerte juss ved Princeton University og Harvard Law School. Da hun for første gang møtte Barack, jobbet hun i advokatfirmaet Sidley Austin.

Samtalen beveger seg fra hvordan man kan takle stress på skolen til å få et ekteskap til å fungere. Friheten i å veksle mellom flere yrker blir ukritisk satt opp mot et arbeidsmarked som ønsker folk de kan ansette for kort tid om gangen.

– Er du på en arbeidsplass i mer enn fem år i dag, stagnerer du, sier hun.

Nesten politisk. Innimellom har samtalen potensial til å vippe fra det hyggelige og inspirerende terrenget og over i det som er personlig og vanskelig. Men hver gang ror man seg forsiktig tilbake.

Michelle forteller at da hun som barn flyttet til et hvitt arbeiderklassestrøk, tok det ikke lang til før de hvite beboerne forlot området, i frykt for at verdien på eiendommene skulle synke.

– Jeg deler denne historien fordi det er dette som skjer når du bor sammen med din egen klan og ikke reiser rundt i verden. Folk begynner å frykte ting som hudfarge, sier hun, og tar forsiktig på hånden sin.

– Jeg påpeker at folk flyktet fra Michelle Obama.

Hun ler. Publikum ler med.

– Jeg var «den andre». Min lille familie, min lille eksistens, var så skremmende for dem, at de løp, fra meg. Og moren min og faren min. Og jeg deler den historien, fordi vi holder på slik fremdeles. Så det jeg har lært av å reise verden rundt er at vi har ingenting å frykte fra hverandre, hvis vi bare åpner oss, hvis vi bare slutter å høre på dem som hvisker …

De som hvisker vil at vi skal være redd hverandre, sier Obama, da dette er en måte å manipulere makt på – og slik unngår man bevisstgjøring rundt de virkelige problemene.

Konklusjon: Reis! Spis nye matretter! Kom deg ut av klanen din!

Rasistiske stereotypier. I fjor ga den amerikanske journalisten Rebecca Traister ut boken Good and Mad: The Revolutionary Power of Women's Anger. I et kapittel om svarte kvinners sinne skriver hun om forvandlingen Michelle Obama gjennomgikk da Barack trådde inn i det politiske rampelyset. Først var hun engasjert og poengtert, tydelig i kritikken av hvor og hvem det amerikanske samfunnet hadde sviktet. Av motstanderne ble hun portrettert som militant, aggressiv, upatriotisk – den rasistiske stereotypien om «den sinte svarte kvinnen» ble brukt om henne i alt fra illustrerte magasinforsider til aviskommentarer.

Men da mannen hennes aksepterte presidentnominasjonen i Denver, hadde det skjedd noe, skriver Traister: «Hun snakket om klær og strømpebukser, ikke om politikk og nasjonen, og med null kritiske stikk til ektefellen». Michelle Obama hadde aldri uttrykt sinne, men bare det at hun sa sin mening var blitt oppfattet som et utakknemlig opprør mot gode, gamle Amerika.

Valget sto mellom å tone ned personligheten eller risikere å bli en av USAs mest forhatte personer (og sannsynligvis koste mannen presidentskapet).

Legende. Til slutt er det Michelle som må svare på det store spørsmålet: Hva er hun i ferd med å bli?

– Det holder jeg fremdeles på å finne ut av … Men det er ikke president, legger hun kjapt til.

Store deler av publikum reiser seg, klapper og jubler.

Hun vinker tilbake. Neglelakken matcher det turkise bokomslaget til Becoming.

Så danser Michelle Obama av scenen.

Elise Dybvig

Journalist