Nazikrangel på Sibelius-fest

I 1942 reiste den tyske utsendingen Albert Kloss til Finland for å intervjue den 77 år gamle komponisten Jean Sibelius til en propagandapamflett. Finland var på tysk side i krigen, og intervjuet ble en ensidig hyllest: «Lykkelig fortalte Sibelius om sine mange minner fra Tyskland». Og så, mot slutten, etter å ha sagt at tyskere er et flott folkeferd som forstår seg på musikk: «Jeg ønsker dere, fra dypet av mitt hjerte, en rask seier.»

Uttalelsen er Timothy L. Jacksons mest håndfaste indisium.

– Men det er mer, og det går langt tilbake, sier Jackson, som er professor i musikkteori ved Universitetet i Nord-Texas, men som har spesialisert seg på å identifisere nazisympatier hos europeiske komponister.

Sandwich. For å forstå Jacksons supplerende argumenter må en vite litt mer om Sibelius' liv og Finlands historie, de to henger nært sammen. Komponisten ble født i 1865, da Finland var en del av Russland. Landet hadde før vært under Sverige nesten 600 år, frem til 1808. Gjennom 1800-tallet sto fortsatt svensk kultur sterkt. For å trekke finnene bort fra sine tidligere herskere, ville russerne bygge opp finsk nasjonal bevissthet.

I 1863, to år før Sibelius' fødsel, ble finsk offisielt språk ved siden av svensk. Sibelius startet musikkstudier i Helsinki midt på 1880-tallet, og hans første orkesterverk, Kullervo (1892), ble først og fremst karakterisert som finsk musikk. I verket brukte han tekst fra nasjonaleposet Kalevala, en samling myter og eventyr som var en del av den nasjonalromantiske litteraturen som var vokst frem på 1800-tallet.

På denne tiden skjønte russerne at arbeidet med å bygge opp finsk patriotisme hadde gått litt for bra. Derfor økte de sensuren og strammet tøylene. I en aura av protest komponerte Sibelius Finlandia i 1899, som umiddelbart ble sett som et patriotisk mesterverk. Verket ble nektet oppført i Russland, og omtales i dag som Finlands andre nasjonalsang.

Krig. Russifiseringen fortsatte, og flere konflikter oppsto. Etter revolusjonen i Russland i 1917 spredde uroen seg til Finland. Den høyredominerte finske nasjonalforsamlingen erklærte selvstendighet, og det brøt ut borgerkrig mellom «hvite» og «røde». De hvite gikk ut av en økonomisk, kulturell og militær elite, de røde var arbeidere og bønder og støttet den russiske revolusjon.

I denne turbulente epoken skrev Sibelius brorparten av sine viktigste verker, blant annet fem symfonier. Dermed har musikken ofte blitt lest nærmest utelukkende i sammenheng med Finlands frihetskamp. Familien og omgangskretsen tilhørte de hvite, som med støtte fra Tyskland vant borgerkrigen. Sibelius tilhørte alltid høyresiden, og etter selvstendigheten tørket inspirasjonen ut. Han komponerte mindre, siste verk ble ferdig i 1929.

I 1939 ble igjen Finland invadert fra øst, av Sovjetunionen. Igjen hadde Finland støtte fra sine gamle venner i Tyskland, som nå var et naziregime under ledelse av Adolf Hitler – finnene var på feil side i andre verdenskrig.

N..ibelius. Og Sibelius? Han var også på feil side, mener Jackson.

– Det startet tidlig på 1920-tallet. Da ble han venn med tyske kulturarbeidere som lå langt ute på høyresiden, og som alle ble nazister senere. Han hadde også venner og familie i Finland som ble nazister, sier Jackson.

Nazistene fant ut at den aldrende Sibelius kunne være et bra propagandaredskap. I 1934 ble han invitert til å bli formann i et tyskledet «komponistråd», og da han i 1935 ble 70 fikk han Goethe-medaljen, en stor tysk æresbevisning, signert av Hitler.

Jackson ferdigstiller i disse dager en artikkel om Heidelberg-universitetets 550-årsjubileum i 1936.

– Da ønsket Nazi-Tyskland å identifisere potensielle venner og allierte og hylle dem ved å utstede æresdoktorater. Sibelius var øverst på deres liste, og han mottok doktoratet, til tross for en stor internasjonal boikott, sier Jackson, som har identifisert og kategorisert alle æresdoktorandene, samt begrunnelser og uttalelser. Konklusjon: Sibelius var over snittet sympatisk innstilt til nazismen.

Selv ikke med Kloss’ intervju er argumentene blytunge, men Jackson kverner ufortrødent videre. Denne uken er han i Finland for å presentere sine funn på en stor Sibelius-konferanse.

Gla'-Sibelius. Der vil han møte motstand. Eller skuldertrekk. Båndene mellom Sibelius og Tyskland har nemlig ikke kjølnet finnenes brennende kjærlighet til komponisten, som døde i 1957, 92 år gammel. Historieskrivingen rundt ham antok lenge hagiografiske former. Finlandia har blitt fremført ved utallige nasjonaldager og seremonier. I en bemerkelsesverdig Youtube-video fra 2012 blir Finlandia sunget på jernbanestasjonen i Helsinki. Sangerne er profesjonelle, men utkledd som vanlige reisende, og begynner tilsynelatende å synge ut av det blå. En andektig stemning brer seg i hallen, folk tar av luene og stemmer i med hånden på hjertet. Stuntet var en del av valgkampen – ikke til de nasjonalistiske sannfinnene, som man kunne tro, men til det liberale grønne partiet.

I år, under 150-årsjubileet for fødselsdagen, har feiringen vært enorm. Ikke bare har det blitt holdt et utall konserter over hele Europa. I Finland har det blitt produsert Sibelius-relaterte filmer, tegnefilmer, fotoutstillinger, kunstverk, teaterstykker, dukketeaterstykker, dans, fotturer og togturer. Og en haug med bøker. En av dem heter Jeg elsker Sibelius og er skrevet av Martti Turtola, en historieprofessor med forkjærlighet for musikk. Han oppgir to grunner til at boken ble skrevet. Den ene er at bestefaren hans gikk på skole med Sibelius, i hjembyen Hämeenlinna.

– Dermed hadde jeg noen historier om Sibelius som barn og skoleelev. Antakelig er jeg den siste som kjenner disse historiene. Jeg ville videreformidle dem, sier Turtola.

Den andre grunnen stammer fra en musikalsk opplevelse i tenårene, da han hørte Sibelius' symfoniske dikt En saga.

– Jeg kjente til Finlandia, for det gjør alle, og noen av de andre patriotiske tingene. Men dette symfoniske diktet har ingenting å gjøre med uavhengighetsdagen eller Kalevala, sier Turtola, som fikk en ny, ren og estetisk tilnærming til musikken gjennom En saga. Livet ble endret. Han mener Sibelius' posisjon i Finland endrer seg på tilsvarende vis.

– For 50 år siden feiret vi 100-årsdagen for fødselen. Det var mye mer offisielt, og alt handlet om at han alltid hadde vært patriot gjennom harde år, krig og undertrykkelse. Nå har vanlige folk begynt å få et personlig forhold til han, og de knytter han ikke lenger utelukkende til frigjøringen, sier Turtola.

Når Jacksons teorier kommer opp, svarer Turtola med å humre.

– Jeg visste du ville spørre om det. Jeg er historiker selv, med andre verdenskrig som spesialfelt. Jackson jobber ikke som en profesjonell. Man må bruke tilgjengelige kilder og gjøre seg opp en mening basert på alle kilder. Jackson er ikke en historiker på den måten. Det han skriver er nonsens, sier Turtola.

Motsetninger. En annen Sibelius-ekspert, Veijo Murtomäki, er litt mer på glid. Han utga en antologi med Jackson i 2007, og duoen har en ny på vei. Til tross for samarbeidet sier Murtomäki at Jacksons teorier er crazy.

– Han mener Sibelius er en kjempeskurk, og vil ha ham i nettet sitt, sier Murtomäki, boblende av entusiasme for Sibelius’ liv og virke. Hans eget bidrag til den nye antologien heter «Enten eller? Både og!».

– Jeg har satt opp ti ulike binære motsetningspar som kan utfordre det eksisterende bildet. Murtomäkis ti lover for en bedre forståelse av Sibelius! Ha-ha-ha! ler han gjennom telefonrøret.

Blant musikkprofessorens motsetningspar finner vi: Finsk eller europeisk?

– Tidligere sa alle finsk, men i dag sier yngre generasjoner at han er europeisk, at det ikke er noe finsk i musikken hans. Det er til å le av, men jeg blir også nervøs – hvor kommer dette fra? spør Murtomäki retorisk, i starten av en ti minutter lang utlegning om Sibelius' vekselvise urbaneuropeiske og finskrurale inspirasjoner.

Et annet punkt: Politisk eller upolitisk?

– Et fint tema. Det er lett å finne førti verker som nært kobler ham til finsk frihet og selvstendighet, men klarer du å finne noe politisk i den 6. symfonien, er det makeløst, sier Murtomäki.

Hedensk. Flere motsetninger: Seriøs eller underholdende? («Vi har så mange bilder av ham der han var gravalvorlig, men det er ikke sant, verken om personen eller musikken»). Var han amorøs eller uerotisk? («Mange trodde han var totalt uerotisk, men som så mange andre menn gikk han stadig til en viss type hus på 1890-tallet.») Og så, endelig: Var han en kristen komponist, eller hedensk og rettet mot gamle nordiske myter?

– Tyskerne ville skape et bilde av at han likte norrøne religioner og islandske sagaer, sier Murtomäki, og lister opp et par titler som bekrefter tendensen. Han mener Sibelius med dette ville trekke musikken bort fra den kristne diskusjonen den ofte ble en del av i Tyskland og England.

– Derfor har noen hevdet at Sibelius mente den nordiske rase var den viktigste, sier han, og begir seg videre inn på Jacksons indisierekke: Medaljen, pensjonen, æresdoktoratet, vennene, intervjuet i 1942. Murtomäki tolker det hele som et resultat av Sibelius’ lojalitet til Finlands politikere, og en del av tradisjonelle bånd til Tyskland.

– Flere finner fikk æresdoktorater, men de var ikke nazister av den grunn, sier han og viser til at det finnes noen eksempler på at Sibelius sa eller skrev kritiske bemerkninger om antisemittismen, mens det i motsatt retning finnes kun den ene bemerkningen i Kloss’ propagandaintervju: «Jeg ønsker dere, fra dypet av mitt hjerte, en rask seier.» Jackson har brukt mye energi på å finne ut om Sibelius kjente til nazistenes ugjerninger da han ble sitert på dette.

– Han var en ivrig radiolytter og abonnerte på aviser. Han fulgte med på det som skjedde. Jeg tror han visste det, sier Jackson.

– Vi var allierte med Tyskland på det tidspunktet, og hadde en streng sensur. Vi vet når folk her fikk informasjon om det som skjedde i Polen. Det var sent i 1942, sier Murtomäki.

Det skjebnesvangre intervjuet ble gitt om sensommeren, og intervjuet sto på trykk i september. Der står saken. Men hva mener den gjengse finne om kontroversene rundt deres store komponist?

– De bryr seg ikke, sier Murtomäki.

– De synes uansett Russland er den viktigste fienden.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.