The Trine Skei Grande Show

«Uten mennesker, ingen musikk. Uten musikk, ingen menneskelighet.»

Det var forfatter Lars Saabye Christensen, akkompagnert av Ingrid Kindem og Hildegunn Øiseth på tangenter og bukkehorn, som åpnet forestillingen på Vega scene. Den første kulturmeldingen på femten år skulle legges frem, og lokalet var fullstappet, både foran scenen og foran storskjermen i kafeen utenfor. Kulturminister Trine Skei Grande var positivt overrasket over oppmøtet, og sa at det var en ære å ha selveste statsministeren til stede når en kulturmelding skulle legges frem. Noe slikt har aldri skjedd før, derfor var det rett og rimelig å starte med sjefen.

Erna Solberg presenterte seg som en «typisk kulturkjerring»: I femtiårene, liker å gå på arrangementer i teater og kulturhus.

– Kultur kan gi glede og erkjennelse, kan provosere, underholde, gi ettertanke. Det kan fremstilles som om kultur bare er krem på kaken, på toppen av det viktige, uten egenverdi. Dette er feil, sa Solberg.

Grande understreket poenget da hun fikk tilbake mikrofonen. Selvsagt har kulturen egenverdi, hvem vil vel ha et instrumentelt kulturliv?

Trussel. Grande tok så frem en meget bred pensel.

– De vestlige demokratiene står overfor store utfordringer. Demokratiske verdier utfordres og settes spørsmålstegn ved. Det blir så stor forskjell mellom en elite og folk flest, at du får vedtak og presidenter som er symboler på det som undergraver verdiene vi har bygd opp så lenge. Jeg mener at kulturen er den krafta som kan bygge opp demokratiene. Nå er sjansen til å ha en kulturpolitikk som understøtter fellesskapet i demokratiet, forståelsen av hverandre og grunnleggende rettigheter. Kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk. All kunst og kultur er ytringer. Det er menneskerettighetspolitikk, sa Grande.

Så begynte hun på de enorme endringene verden nå går igjennom når det gjelder eksempelvis tempo, avstand og teknologi. Og de mellommenneskelige utfordringene: Tillit, respekt, tilhørighet og samhold – alt er utgangspunkter når den nye kulturpolitikken skal formes.

– Skal de vestlige demokratiene utvikle seg, trengs arenaer som skal bygge nye fellesskap, sa hun, og her vil kulturen spille en nøkkelrolle.

Hun gikk snart over til å snakke om dannelse.

– Aldri har dannelsesbegrepet vært viktigere enn i dag. Kunnskap og kritisk refleksjon har aldri vært viktigere. Dette er en viktig del av kulturpolitikken. Noen steder blir kamp mot elitene en kamp mot kunnskap. Dette er en farlig vei å gå. Et alternativ til kampen mot elitene, er å spre kunnskap, dannelse, å ha et kulturliv som gjør borgere til deltagere. Ikke til noen som blir sittende og hate eliten, sa Grande.

Derfor må de kulturelle institusjonene speile mangfoldigheten i befolkningen, fortsatte hun. Alle må kunne gjenkjenne seg selv i skuespillerne på Nationaltheatret, og i andre kulturuttrykk. I tillegg må alle få muligheten til å uttrykke seg kunstnerisk. Da bygger man broer, fellesskap og en trygg nasjonal identitet.

Demokratiserende digitalisering. Neste post var fornyelse og omstilling. Vi står i det grønne skiftet, og kulturlivet vil spille en nøkkelrolle nå når oljen snart er historie, mente kulturministeren. Vi kan tjene store penger på kultureksport og kulturturisme. Bare se på Skam! På den neste bokmessa i Frankfurt, og «heavy metal»!

Snart var det nytt kulturinnslag, denne gang fra danseduoen Nagelhus Schia Productions. Så fortsatte Grande i samme gate.

– De spørsmålene kreative kunstnere har, kan være med å omstille Norge. De kan gi nye måter å tenke på, skape nye arbeidsplasser og spille en vitaliserende rolle, sa Grande, og snakket videre om behovet for kunstnerblikket når næringslivet skal drive med innovasjon.

Og så: Digitalisering.

– Det er et stort problem at når det er snakk om digitalisering, er det bare snakk om problemer. Alt det som er gæli.

Kulturministeren ble meget entusiastisk, hun ropte inn i mikrofonen.

– Digitaliseringen er en demokratiserende kraft! Dette gir fantastiske muligheter om man bruker det rett! Men man må gå inn i det med trynet først, ikke baken, sa hun, og refererte til bokhylla.no, en digital museumsopplevelse hun nettopp hadde hatt i Paris og manglende tilgang på «kul» musikk i barndommens Overhalla.

Identitet. Etter hvert kom hun frem til barnekulturen, også her med stort engasjement.

– Legg bort denne hersens forebygginga! Det er ikke sånn at vi skal forebygge ting med barne- og ungdomskultur. Barnekultur har like stor egenverdi som voksenkultur, sa Grande.

Hun hadde nettopp snakket i en time om hvordan voksenkulturen kan være brobygger, identitetsbygger, nasjonsbygger, demokratibygger, menneskerettighetsforkjemper, innovatør for næringslivet, turistmagnet, møteplass og fredsbygger.

Grande sa ingenting om hvilke konkrete tiltak som skal settes i gang, men henviste til kulturmeldingen for dem som ville vite mer.

Et annet kulturinnslag må nevnes: Fargespill, et danse- og musikkshow der norsk folkemusikk møtte indisk/pakistansk musikk og kultur, afrikansk sang og annet.

– Fargespills hovedkontor ligger i Bergen, sa Grande etterpå.

Senere fikk publikum se et utdrag fra Utafor, teaterforestillingen der en rekke etniske og religiøse minoriteter forteller historier fra oppveksten og offentligheten i Norge.

Venstres regjeringspartner Frp var ikke til stede, bortsett fra gjennom en historie fra regjeringsforhandlingene på Høyre-bastionen Jeløya i Moss: Etter at regjeringsavtalen var klar, begynte de tre partilederne å diskutere ministerpostene.

– Erna spurte: Hva har du tenkt på, Trine? Æ har tænkt at æ kanskje kan bli kulturminister, sa Grande, med håpefull ydmykhet i stemmen, og alle kunne se for seg forhandlingssituasjonen slik den var.

– Jeg skjønte det, sa Siv, sa Grande videre.

Deponi. Venstres vanskelige spagat ble altså illustrert gjennom de kulturelle innslagene, og etterpå gjennom Grandes introduksjon av siste artist: Den samiske Stjernekamp-vinneren Ella Marie Hætta Isaksen. Grande roste henne for å ikke bare være flink til å synge, men også fordi hun synger ut mot regjeringens vedtak om deponi av avfall i fjordene. Grande hvisket i mikrofonen, som for å avsløre en hemmelighet til en nær venn:

– Egentlig er jeg enig med henne.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.