Plutselig en dag da hun var ganske liten på 1930-tallet, lærte min mor å lese. Hun hadde en barnebok om en kattunge og en liten valp, en bok hun kunne utenat, og mens hun stirret på de kjente tegnene i boken, skjedde det: De samlet seg, uten forvarsel, og ble bokstaver, ord og setninger – de ga mening. «Jeg kan lese», sitret det i henne. «Jeg kan lese». Fra den dagen leste hun alt, fortalte hun, bare det var bokstaver: bruksanvisninger, merkelapper, pikebøker, guttebøker, romaner – og stortingsmeldinger. Jeg husker henne slik. Hun som leste. Hun som løste kryssord i The New York Times. Hun som skrev og redigerte utkast til stortingsmeldinger med rød blyant.
Hun skjønte tidlig at det var lett å lære, at hun var flink, at det som var enkelt for henne kunne få andre barn til å gråte av fortvilelse. Hun var flink på barneskolen, på gymnaset og på universitetet.
På gymnaset valgte hun reallinje med matematikk og fysikk, på tross av at hennes mor sa det var ukvinnelig og kunne føre til at hun ikke ville bli gift. På universitetet i Montreal i 1950 valgte hun genetikk og begynte på en doktorgrad.
Etter seks år reiste hun til Norge på sommerferie, møtte ungdomskjæresten, forlot Canada brått, giftet seg, fikk to barn i løpet av tretten måneder, og en jobb som forskningsassistent. Men hun vantrivdes med sjefene sine i Oslo. Ifølge henne var de ikke faglig oppdaterte, de diskuterte ikke vitenskap med henne eller noen andre, så vidt hun kunne observere, og brukte henne som sekretær snarere enn doktorgradskandidat.
Så fikk min far jobb i California, og familien skulle flytte. Da ga hun opp doktorgraden i genetikk, få år etter at James D. Watson og Francis Crick beskrev DNA-molekylet i en knapp artikkel i tidsskriftet Nature. En grensesprengende oppdagelse, i en vitenskap hun alltid skulle komme til å savne, sårt. Men hun ga ikke opp å lære, undervise og forske.
Hun var 33 år og ønsket seg en jobb. Hun måtte ha en jobb, sa hun.
På universitetet i California tok hun enda en mastergrad. Denne gangen i statsvitenskap. Hun underviste bachelorstudenter, og hun begynte på sin andre doktorgrad, denne gangen tilpasset et liv med flytteplikt. Familien flyttet videre til Jugoslavia i 1961, og avhandlingen skulle handle om arbeidernes eierskap i bedrifter i Jugoslavia. Men også denne gangen skulle hun gi opp. Etter at stasjonsvognen mine foreldre kjørte fra Zagreb til Skopje, ble krasjet i av en lastebil. Etter at moren min ble kastet ut av bilen, slo hodet og brakk kjeven. Etter at hun hadde ligget bevisstløs på et jorde, blitt fraktet til sykehus, operert og infisert, og smittet sine tre barn slik at den mellomste nesten døde. Det skulle ta år å bli frisk.
Våren 1965 var hun tilbake i Oslo. Hun var 33 år og ønsket seg en jobb. Hun måtte ha en jobb, sa hun. Norsk utviklingshjelp var nyopprettet og utlyste en førstesekretærstilling, laveste saksbehandlerstilling. Hun søkte, og fikk et høflig brev tilbake der de takket for interessen, men stillingen var nå besatt. Etter noen uker ble den samme stillingen utlyst en gang til. Hun søkte. Og hun fikk samme svar: Vi takker for interessen, men stillingen er nå besatt. Så ble den samme stillingen utlyst tredje gang. Hun søkte. Og ble innkalt til intervju.
Kvinner hadde hatt stemmerett i Norge i 52 år, full folketrygd var ennå ikke innført og barnehageplass var vanskelig å oppdrive. Hvilke spørsmål stilte intervjuerne? De spurte ikke om utdanning, mastergrader, påbegynte doktorgrader, språkferdigheter, prestasjoner eller yrkeserfaringer. De stilte bare ett spørsmål: Hva hadde hun tenkt å gjøre med sine tre barn?
Moren min fikk jobben i Norsk utviklingshjelp og senere andre jobber i byråkratiet, der hun arbeidet resten av sitt yrkesliv for kvinners rettigheter og likestilling, i Norge og i verden, for et samfunn som gjør det mulig å forene familie og jobb, sikret med lover hun var med på å skrive: likestillingslov, abortlov, barnehagelov og partnerskapslov.