Bør jeg være sinnelagsetiker eller konsekvensetiker?

Kjære Etiker. Det går en debatt i din avis for tiden om sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Eksemplet i debatten er de 10.000 flyktningene fra Syria, og posisjonene er kjent: de naive, gode idealistene vil ta dem imot, de smartere vil «hjelpe dem i nærområdene». Jeg kjenner igjen de to posisjonene i svært mange debatter, men klarer ikke vite hva jeg selv bør mene. Istedenfor ender jeg ofte med å være enig med siste taler. Bør jeg være sinnelagsetiker eller konsekvensetiker? Kan Etikeren anbefale en posisjon for oss vanlige mennesker?

Hilsen leser

Etikeren: Ærlig talt kan man greie seg bra uten både det ene og det andre. De aller fleste av oss gjør som regel funksjonelle og riktige valg uten å tenke så mye over hvorfor de ble slik eller slik. Men hvis man nå tar seg tid til å tenke over saken – fordi man angrer noe man faktisk har gjort eller unnlatt å gjøre – kan begrunnelsene grovt sett deles inn i de to gruppene. Også stor og heftig uenighet kan tvinge oss til å forklare vår handlemåte. Det er i forbindelse med slike forklaringer at man kan stanse enten ved enkle påbud og forbud (sinnelagsetikk) eller ved hypoteser om hva følgene ville blitt om man hadde gjort det ene eller det andre (konsekvensetikk). Etiske argumentasjonsstrategier har bare indirekte noe med moral å gjøre. Moralen skal helst være på plass forut for en handling og drive den i riktig retning. Etikken kommer som regel for sent, som en ettertanke eller som en forberedelse til hvordan man skal reagere neste gang problemet dukker opp.

Ditt eksempel med hjelpen til syriske flyktninger er lærerikt. Mange av oss har lyst til å gjøre noe med én gang. Friske mennesker er impulsivt hjelpsomme fra naturens side. Impulsiviteten blir støttet av oppdragelse, sosial trening, moralsystemer av forskjellige opphav – fra de ti bud til menneskerettighetene – og av oppsamlet erfaring. Hva ville vi selv ha følt, om verden snudde ryggen til vår ulykke? Det er klart vi må gjøre noe! Andre sier til seg selv: Er det nå så lurt å importere konflikter og elendighet? Kan man ikke få mer for pengene ved å hjelpe dem der hvor de er? – Begge deler er i sin rasjonelle form høyst ærbare posisjoner, selv om den første kan utarte til dumsnillhetens teater og den andre til svart kynisme.

Men er de nå så forskjellige? Også impulsivitetens regler hviler på et grunnfjell av erfaringer. Bud, rettigheter og imperative plikter kan oppfattes som konsentrater av generasjoners funderinger over hva som er rett. Etter mitt syn er sinnelagsetikken en stenografisk utgave av den kollektive ettertanke. At man ikke skal lyve, stjele eller ta andres liv, skyldes ganske enkelt at det vil skade alle på lang sikt – inkludert aktøren selv. Bud, plikter og rettigheter står i livets tjeneste og er derfor ikke ufølsomme overfor de erfaringsmessige konsekvensene av brudd på deres anvisninger. I tider med store samfunnsendringer må sinnelagets beskjeder kanskje justeres en smule på bestemte punkter, og justeringen skjer gjerne som en ny gjennomtenkning av de konsekvensene som de tradisjonelle pliktene fremkaller.

På den andre siden er heller ikke konsekvenstenkningen upåvirket av verdier og normer. Hvis man utelukkende er opptatt av det fordelaktige, det nyttige og det lønnsomme, befinner man seg utenfor det moralske gebetet i strengere forstand. Den svarte kynismens feilgrep er ikke konsekvenstenkningen i og for seg, men at man ikke forfølger konsekvensene langt nok. Man avbryter i stedet refleksjonen på et vilkårlig punkt. Følger man konsekvensene av en handling tilstrekkelig langt i tankene, vil man – det er min erfaring – oppdage at alt det vi gjør eller unnlater å gjøre mot andre, i siste hånd styrker eller svekker vår egen sak. Det betyr ikke at egoismen er en gyldig målestokk for all moral, men tvert imot at vi ikke kan betrakte oss selv som unntak fra de reglene som gjelder alle andre. Her er altså konsekvensetikere som ikke stopper opp på et vilkårlig punkt, og sinnelagsetikere som bærer med seg en stenografisk utskrift av generasjonenes erfaringer, forbausende enige.

Det skulle derfor ikke være nødvendig å velge det ene eller det andre. Både hjerte og hode må være med for å felle riktige og gyldige avgjørelser. Impulsiv hjelpsomhet utelukker ikke refleksjon, og refleksjonen utelukker ikke impulsiv hjelpsomhet. Hjerte uten hode og hode uten hjerte er nøyaktig like ille – og av samme grunn.

Trond Berg Eriksen

Fra 2010 til 2018 var Trond Berg Eriksen Morgenbladets etiker og svarte på lesernes spørsmål om dilemmaer i hverdagen.