Elin Ørjasæter: Ja til borgerlønn

Flagget vaiet foran rødmalt stue i fjellheimen. Inne i stuen satt bygdefolket og diskuterte robotteknologi. Det var næringslivsdag i Vindafjord, og jeg delte ut pris til årets bedrift. Vinneren var Hatteland med systemet Autostore. Et revolusjonerende, smart system for lagerstyring, og som selges over hele verden.

Autostore er bygget på en av de teknologiene som beskrives i Sintef-rapporten «Effekten av teknologiske endringer på norsk nærings- og arbeidsliv» (2015). Kapittel 1 i rapporten handler om nye nøkkelteknologier, kapittel 2 om nye produksjonsmetoder og kapittel 3 om nye forretningsmodeller. En teknologi-optimist kan lese seg varm og lykkelig.

Helt til vi kommer til kapittel 4: «Potensiale for tap av arbeidsplasser». De teknologiske endringene kan gjøre stadig flere av oss overflødige. Økonomer forsikrer gjerne at arbeidsløshet får folk inn i ny og mer produktiv virksomhet. Men ifølge Sintef kan det bli anderledes nå. De disruptive innovasjonene vil bli så voldsomme at tapet av arbeidsplasser kanskje ikke kan absorberes. Rapporten tar ikke opp hva det i så fall vil bety for velferdssystemet. Det gjorde derimot NRK Debatten 28. april, der temaet var fremtidens arbeid og borgerlønn.

Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri tegnet og forklarte: Borgerlønn betyr at alle borgere får en fast, lik grunninntekt, helt uten betingelser. Arbeidsinntekt kommer i tillegg, uten trekk i borgerlønnen. Borgerlønn kan også finnes i mindre ren form ved såkalt negativ inntektsskatt. Det innebærer at det kun er de under et visst inntektsnivå som får borgerlønn, og at denne så avkortes i takt med at lønnen øker, for så å falle bort når lønnen er over beløpet for borgerlønnen.

Borgerlønn er en dårlig løsning på et problem som ikke eksisterer, sa Minerva-redaktør Nils August Andresen. Men problemet eksisterer. Hver femte person i arbeidsfør alder får allerede penger uten å jobbe, men etter gale insentiver. Det er diagnosen som frigjør dem fra lønnsarbeid. Hvis Sintef-spådommen slår til, vil da halve befolkningen bli uføre?

Norge har trolig verdensrekord i utbetaling av helserelaterte ytelser, altså sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. De vanligste grunnene til ytelser er lettere psykisk sykdom og muskelplager, altså alminnelig vondt i sjel og kropp. Dette er sannheten bak vår lave ledighet, den maskeres av at de minst produktive får diagnoser.

Borgerlønn kan slå tre fluer i én smekk: Det ene er å frigjøre oss fra dagens sykdomsfremkallende og uverdige velferdssystem. Det andre er å opprettholde økonomisk aktivitet ved å sørge for inntekt til alle.

Den tredje fordelen er at det skaper fleksibilitet i arbeidsmarkedet. I dagens regime er det galskap å si opp jobben for å gjøre noe nytt hvis man er over femti. Uføre på sin side er like innelåst i en trygdet tilværelse. Som ufør kan man miste trygden på varig basis dersom man prøver seg i jobb og mislykkes. En ønsket «flexicurity» hemmes av diagnose-vekst.

Det store spørsmålet er hvor høy borgerlønnen skal være. Et tall som er fremme i norsk debatt, er 2G, for tiden 179 000 kroner. Det er mer enn sosialhjelp og mindre enn uføretrygd. Og svært mye mindre enn den generøse sykelønnen og gavmilde AFP-en for oss som er innenfor arbeidslivet.

Uføre må stadig flagge sin sykdom for å være verdige mottagere av trygd. De er «syke», man kan ikke stille krav til dem som til andre. Det er hverken helsefremmende eller fornuftig i et sivilsamfunn der oppgavene står i kø.

Sosialhjelpssatser for dem som ikke blir uføre, kan være ned til 5850 kroner i måneden. Det er dette de 135 000 i ledighetskø ser frem til hvis de ikke får jobb i løpet av to år og er dumme nok til å være friske. Tidligere konjunktursmell har derfor gitt en strøm av uføre, altså en todeling mellom dem som får nye jobber og dem som blir trygdet fordi de er «syke». Så hvor syke skal vi egentlig bli her i landet når de disruptive innovasjonene tar tak?

Gründerne i Vindafjord er helter. De skaper en mer effektiv verden og en profitt som kan deles. Men også heltene må ha samfunn som fungerer. Ny teknologi gir et nytt arbeidsliv. Det må selvfølgelig få konsekvenser for velferdssystemet.

Elin Ørjasæter

Dosent ved Høyskolen Kristiania, der hun underviser i Personalledelse og HR. Har blant annet skrevet boken Løsarbeidersamfunnet sammen med Line Eldring (2018).