«Er det greit å gå i shorts på jobben?»

Hør mer om shorts og seksualisert sommermote på Morgenbladets podkast:

Kjære estetiker! I dagsavisene raser debatten om shorts på jobben – er det ok eller ikke? Debatten ble sparket i gang etter ytringsfrihetsfundamentalistene fra slutten av 00-tallet, Jyllands-Posten, sin redaktør satte ned foten. Skal det være greit å gå med shorts på jobben? Jeg kjenner meg usikker. Her er det jo flere hensyn å ta! Jeg skriver til deg, estetikeren, men det er jo slett ikke estetikken som er det eneste hensynet som tas her. Da ville jo svaret vært at de med mer estetiske ben enn langbukser burde gå i bare ben. Men one size fits all i det norske folkhämmet. Vi trenger universelle sannheter. Min arbeidsplass ligger på Lysaker (den delen som ligger i Bærum, må vite), og jeg er key account manager i et lite selskap. Er det greit å gå i shorts på min jobb, og hva har andre å si på det? Og hvor går grensen? Speedo vet vi alle at er galt. Men hva med piratbukser, de flotte, men litt korte fløyelsbuksene jeg arvet fra morfar? Knebukser, kortbukser? Her skjønner jeg at spørsmålet berører etiske, estetiske, lingvistiske og andre hensyn. Om jeg spør feil redaksjon, håper jeg du videresender til en annen redaksjon enn den estetiske.
Hilsen En som enn så lenge går med langbukser

Kjære langbuksebekledd

Du har selvfølgelig kommet til helt riktig instans. Og hva er vel motehistoriefaget annet enn nettopp etiske, estetiske, lingvistiske og andre spørsmål? La oss ta på oss et par litt lange shorts til å begynne med og forsøke å sette oss inn i problematikken.

«Vi er en arbeidsplass, og ikke en campingplass», skrev altså Jacob Nybroe, redaktør for danske Jyllands-Posten, i en e-post til sine ansatte. Det har han selvsagt rett i: Klart de ansatte ikke skal komme på jobb og bore krokketbøyler ned i parketten istedenfor å arbeide – men å forby shorts? Det er sgu bare for vildt! Er det ikke? Ja og nei.

Slik Nybroe argumenterer, sammenligner han sine journalisters lettsindige klesvalg med hvordan man ville oppleve å møte en bankmann i kortbukser. På jobb. Urovekkende, selvsagt. «Du skal være klar til at møde både kronprinsesse Mary og en murerarbejdsmand, når du møder på jobb hos oss», sier han.

Det interessante her er at selv om det er lett å le hånlig av Nybroes banksammenligning, ville vi bli overrasket, og ikke nødvendigvis positivt, dersom en bankfunksjonær, og ikke minst en banksjef, møtte oss med shorts. Slik forrige innskriver («Shortsmoralisten») poengterte, er vi langt mer moralske enn vi liker å innrømme, når det gjelder påkledning. Og vi regulerer fortsatt samfunnet vårt, og kalenderen, etter enkle kleskoder: jobb og strand, bryllup og husvask. All den tid vi har så få andre tydelige sosiale konvensjoner i vårt sosialdemokratiske samfunn (eller tror vi har det), ville det derfor være å lure seg selv å tro at disse normene og reglene ikke også er et gode: At vi både liker og trenger å forankre identiteten vår i et synlig system med noen få regler. Dette systemet handler stadig vekk i stor grad om klær. Grenseoppgangen mellom oss og verden, stedet hvor kroppen blir sosialt akseptabel. Eller uakseptabel.

Og her er vi tilbake hos Jyllands-Posten og hvilken kode direktøren for det hele har rett til å kreve. Nybroe må selvfølgelig få mene hva han vil som privatperson, og hate Mogens bleke, fregnete knær under cargo-shortsen, men det han ikke forstår, er at et moderne mediehus ikke har samme koder og konvensjoner som en bank. Visst skal en journalist møte både murerarbejdermænd og kronprinsesser, men journalistyrket er kodet «kreativt», «på farten» og «individuell frihet», og ikke «konservative verdier», «gamle (og nye) penger» og «strengt hierarki», som bankvesenet. Inn i den logikken må Nybroe gjerne uttrykke egen konservatisme med marineblå linbukser når varmen kommer, men han kan ikke – han burde ikke – kreve det samme av sine ansatte.

Det sagt, misser han også et annet viktig poeng, nemlig at shorts ikke kun er én ting. Istedenfor å sende sin gammelmanns-klagesang, kunne han sagt noe sånt som: «Kall meg gjerne gammeldags, men selv i denne heten ville jeg sette stor pris på om dere lar sportsshortsene ligge til efter arbeidstid og at knelangt, og ikke-gjennomsiktige materialer er det vi møter verden med her er i Jyllands-Posten! På forhånd tak!». Så ville staben sikkert også stusset over dét, men kanskje også tatt seg i å tenke at det i grunnen var fint å slippe å se Mogens’ knær og Carolines cellulittiske fjellkjeder i avisens allerede smertefullt åpne kontorlandskap.

Her må vi dessuten huske på at han ellers tillater kvinnene å bære knelange skjørt eller kjoler (konservatisme ohoi!), og at han derfor, om han skulle være interessert i et prøvemedlemskap i den moderne mannsklubben, burde inkludere knelange shorts for menn også. Siden danske menn, som norske, ikke bare er glade i øl, men også raske sykler, burde det kunne bety høyst anstendige ben å hvile blikket på for Mary. Eller en murermand.

Når det gjelder hva du skal ha på deg i ditt nokså konservative arbeidsmiljø på Lysaker, ligger svaret derfor i denne gaten: velg en avslappet, knelang shorts! Siden du snakker om fløyelsbukser arvet av morfar, regner jeg altså med at du er mann. Og, jeg tenker at du har mer å velge i enn du kanskje tror. Her ville jeg ha sett meg opp på noen gamle reklamer av Ralph Laurens underlinje Polo fra midt 80-, og tidlig 90-tall og sett hvor herlig konservativt, men tiltrekkende, diverse manneben og mannerumper er i shorts med belte, litt høyde i livet, lengde til rett under kneet og litt vidde, slik at lår, pung og penis får nok luft. Kanskje er det nå du finner din indre preppy-persona? Her protesterer du kanskje og sier: Men jeg er ikke sååå konservativ! Og til det kan jeg svare: Det er ikke preppystilen heller! Som med alle andre overklassestiler er den blitt tøyset med av ungdommen – mods, punkere og indiepop-ere – degget for av ulike idrettsutøvere – Björn Borg, Tiger Woods og alle verdens polospillere – og du bestemmer altså selv farge, stoff og finish. Har du noen gang prøvd linshorts? Den krever sin mann ved strykebrettet, men slår lite.

Helt til sist vil jeg si: Hva du enn gjør, holde deg unna den syntetiske piratbuksa med drawstring nede på tjukkleggen. Den er ikke godt for noe. Eller noen.

Ragnhild Brochmann

Kunst- og motekulturhistoriker og skriver om mote og visuell kultur i Morgenbladet