Facebook er blitt mer storpolitikk enn intimitetstyranni, skriver Grete Brochmann.

Jeg tilhører en liten sær utgruppe i det norske samfunn – facebookvegrerne. En gruppe uten gjenklang i offentligheten og med få slagkraftige forbilder. Facebook har brakt sjenansen frem fra dypet, tidvis ledsaget av en snikende undergangsfølelse. Hva er det vi driver med nå, vi menneskene?

Jeg har vært en troløs kikker – ligget som gjedda i sivet og ventet på at mediet skulle implodere i pinligheter. Vært innom og rullet gjennom solnedganger, stundesløse flyplassrapporter, søte selfies med barna (verdens beste mamma!!) og storslagne ferier, stadig i undring over hva fornuftige og ellers bevisste facebookvenner får seg til å stille til skue, hvor mye personlig – nesten intimt – de deler med hverandre, med resten av oss som uvedkommende bivånere – eller verre; som innkalkulerte beskuere. Alt skrytet: Snikskryting var et begrep som ble presentert i Morgenbladet for noen år siden. Glem det. Nå er det blygselsløs selvpromovering og iscenesettelse som gjelder. En danseplass for pralerøve, som danskene sier. Mine lavfrekvente besøk i mediet er nesten alltid blitt ledsaget av en uggen følelse av sviktende tilhørighet, manglende evne til livskunst og elleville nye påfunn. Akkurat her er jeg tydeligvis ikke alene. Over 60 prosent av brukerne blir mer ulykkelige av tjenesten, ifølge målinger.

Jeg har ymtet frempå om dette her og der og er ikke akkurat blitt møtt med jubel. Underteksten har vært: Ikke kødd med Facebook. Det er som om det har vært en pakt mellom folk: Jeg aksepterer dine utskeielser i bytte mot at jeg får legge ut mine. En slags kollektiv autisme.

Rollen som festbrems føltes også innskrenkende og enøyd. Særlig jeg, som er opptatt av ytringsfrihet og en aktiv medborgerlig offentlighet, burde selvfølgelig sett mer nyansert på det hele, og tatt høyde for alt det andre Facebook bringer med seg. Mediet er blitt hyllet som en gave til demokratiet, som en ny og mer anti-elitistisk plattform med nye typer fellesskap og potensial for global mobilisering av undertrykte.

Men hva skjer nå? Facebook og andre sosiale medier er i løpet av kort tid blitt gjenstand for et stormløp så omfattende og inngripende at mine innvendinger om kommunikasjonsform fremstår som bagateller. Facebook er brått blitt storpolitikk mer enn intimitetstyranni. Skjønt kapitalen som ligger i folks selvutlevering, er blitt selve nervesenteret i oppgjøret.

Facebook er blitt avslørt som et manipuleringsverktøy de færreste har sett rekkevidden av. Direktøren for det hele, Mark Zuckerberg, er blitt innkalt til EU-kommisjonen og til den amerikanske kongressen for å beklage at giganten er blitt brukt på «uheldige måter», at den har bidratt med falske nyheter, utenlandsk innblanding i valg og misbruk av personopplysninger med fare for systematisk overvåkning. Folks persondata på Facebook har vist seg å være en formidabel kilde til profitt. Og selveste demokratiet er grunnleggende utsatt, ifølge årets vinner av Holbergprisen, Cass Sunstein: Internett og sosiale medier fremmer politisk fragmentering, polarisering og i verste fall ekstremisme.

I tillegg har sosiologiske og psykologiske bekymringer over bruken av sosiale medier fått et oppsving i offentligheten. Teknologiutvikling medfører alltid adferdsendringer, men her kan vi stå overfor et særtilfelle i omfang og dybde. Folk har selv erfart at de nye mediene er en konsentrasjonsdreper. Forskere advarer mot langsiktige effekter på barns hjerner og unges psykiske helse. Ungdom blir knust av manglende respons gjennom likes; konfirmantene flasher pengesedler og gnir inn klasseforskjeller til (halv)offentlig ydmykelse.

Hva gjøres med alt dette? Foreløpig er svaret en forsøksvis regulering gjennom den såkalte personvernforordningen GDPR, innført nå i mai. Bedre informasjon og krav om samtykke. Så nå er det opp til oss.

Grete Brochmann

Professor i sosiologi