«Først hvite løgner, så voldtekt – hvordan avvikle et vennskap?»

Kjære etiker. For under ett år siden traff jeg en fyr gjennom felles venner. Slik vennskap ofte oppstår, vi delte flere interesser, og selv syntes jeg han var både interessant og smart. Han hadde noen «greier» med noen damer der han ikke var helt snill med følelsene til en han datet, men for meg var det bare et litt rørete opplegg. Sånt kan skje, og alle kan gjøre feil. Jeg prøvde å gi ham råd i forbindelse med dette, som han ikke fulgte. Senere hørte jeg noen litt andre versjoner fra andre siden av bordet, ble litt skuffet over de hvite løgnene hans. Fordi jeg ikke fikk hele saken forklart. Det gikk noen måneder uten kontakt, fordi jeg var i utlandet en periode. Men da jeg kom tilbake, fikk jeg høre at vedkommende hadde voldtatt en venninne som stolte på ham, og som hadde vært en støtte i livet. Jeg ble satt ut av dette her og sliter veldig med å forholde meg til situasjonen. Hadde dette vært en god venn gjennom flere år, hadde jeg ringt og reagert, kanskje vært en støtte, samt prøvd å forstå og så videre. Siden denne personen er såpass fersk i livet mitt, sliter jeg med å være annet enn apatisk. For meg er vennskapet over, men jeg har ikke klart å svare på meldingene han har sendt meg. Likevel føler jeg for å melde hva jeg har hørt og tenker om saken, og grunnen til at jeg faser han ut av livet mitt. At jeg vil møte han på gata en gang i fremtiden er det store sjanser for. Hva mener etikeren?

Med vennlig hilsen Veldig anonym mann, 34

ETIKEREN: Det er alltid en påkjenning å bli skuffet over noen man stolte på, slik at man ikke lenger greier å ta deres utsagn for pålydende. I all tenkning om menneskene og samfunnet er verdien av tillit undervurdert. Evnen til og muligheten for å stole på noen er en grunnleggende forutsetning for en rekke andre verdifulle erfaringer. Og tillit er en skjør plante. Hvis det først kommer rusk i det mellommenneskelige maskineriet, skal det godt gjøres å starte på nytt som om arkene var rene og blanke.

Hvilke overgrep eller ugjerninger han skjulte for deg, er ikke avgjørende. Hadde han startet sin relasjon til deg med en ærlig og uforbeholden tilståelse, kunne det kanskje være stoff i relasjonen til et vennskap. Det er jo et merkelig paradoks at jo grovere den tilståtte ugjerningen er, desto mer grunnfestet kjennes tilliten – hvis bare tilståelsen er betingelsesløs. For da tar aktøren en sjanse som gjør det vanskelig å nekte ham tilgivelse.

Avvikling av vennskap er i det hele tatt en vanskelig materie. Uansett hvem det er som tar initiativet, vil det kaste skygger over begge parter og den menneskekunnskapen vi gjerne forutsetter at vi eier. Hvite løgner er ikke noe godt utgangspunkt for et slitesterkt vennskap. Det spiller mindre rolle hva overtredelsen består i – hvite løgner avslører en karakterbrist som ikke kan skjules. Noen ganger vil den går det ut over den ene. Men den kan like gjerne gå ut over den andre. Den som blir vitne til en slik behandling av andre, vil uvegerlig spørre seg selv om når han selv står for tur.

Fortrolighet og evne til diskresjon er beslektet med, og forutsetter den tilliten som plutselig kan forsvinne. Jeg forstår godt din tilbaketrekning. En som kan røpe andres hemmeligheter, kan også røpe dine. En som kan dikte opp en historie på stående fot, for å unnslippe den forlegenheten som burde ha kommet til syne, kan reparere hva det skal være med hvite løgner. Men pudder hjelper sjelden mot åpne sår. Før eller senere vil han gå på en smell.

Skjønt, hvite løgner kan være svært forskjellige. Jeg kjente en morder en gang, som etter å ha sonet sin straff, brukte livet sitt til å fortelle stadig nye versjoner av opptakten til og bakgrunnen for den ugjerningen han var dømt for. Han oppsøkte gode lyttere og eksperimenterte – over stadig flere vinglass – med versjoner av sin egen fortid for å finne et eller annet som kunne gjøre ugjerningen forståelig for ham selv. Han nektet ikke for det han hadde gjort. Han skjønte godt at han selv var den skyldige, og ingen annen. Men han ville gjerne finne en logikk som kunne gjøre ugjerningen mer begripelig både for ham selv og andre.

Det var bakgrunnen for hans oppfinnsomme, dikteriske praksis. Han regnet rett og slett med at løgnene straks ville bli gjennomskuet, men han kunne likevel ikke la være å lete etter åpninger som kunne avlaste ham. Han fant ingen utvei, og endte med å ta sitt eget liv. Han løy hele tiden, men jeg stolte på ham, fordi jeg aldri har møtt en sterkere lidenskap for sannheten og en skyld som han ikke greide å forstå. Så også hvite løgner kan være forsøk på å dekke over en ekte tragedie.

Trond Berg Eriksen

Fra 2010 til 2018 var Trond Berg Eriksen Morgenbladets etiker og svarte på lesernes spørsmål om dilemmaer i hverdagen.