Garp meg her og garp meg der

Kjære huslingvist. Etter streng beskjed fra min danske bestemor har jeg alltid holdt meg unna den såkalte garpegenitiven. Det lyder for meg mer naturlig og elegant, men har bydd på noen utfordringer oppigjennom. Med to navn går det knirkefritt ('leseren og huslingvistens samtale'). Men jeg får vansker med å håndtere setninger med både navn og pronomen. Det mest naturlige for meg blir å omformulere til for eksempel: 'samtalen mellom huslingvisten og meg'. Dette egner seg likevel ikke i alle situasjoner, og kan fort føre til tunge formuleringer: 'huset som tilhører mine foreldre og meg'. Finnes det et mer hendig alternativ?

Med vennlig hilsen leseren

Kjære leser. Garpegenitiven – altså å si 'Hanna sitt rom' i stedet for 'Hannas rom' – er en yndet hakkekylling. Eller skal vi si Prügelknabe, siden vi har den fra nedertysk? Jeg kan være enig i at 'foreldrene mine og mitt sitt hus' høres krøkkete ut, da klinger forslaget ditt bedre. Kanskje du kan be om et forskudd på arv, slik at du kan si 'huset mitt' i stedet?

Når folk har en avsmak for garpegenitiven, har det mer med sosiokulturelle forhold enn språkvitenskap å gjøre. Den er helt gangbar norsk. Denne formen har tradisjonelt vært mest utbredt i nordnorske og vestlandske dialekter, og er dessuten vanligere på nynorsk enn på bokmål. Mange kaller den «barnslig», «overflødig» eller «unødvendig», men hvis folk hadde visst hvor mange unødvendige ord vi alle bruker, ville den jevne borger i større grad holdt kjeft.

Jeg garper ikke så mye selv, men jeg ser ingen grunn til å be andre la være. Garping gjør oss dessuten i stand til å synge «Pål sine høner» med et snev av musikalsk verdighet.

Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no

Paal Uvaag

Har jobbet i Morgenbladet siden 2014. Vinner av NTBs språkpris for 2019.