Gitaren gråter fremdeles

Skal ikke hans byttes ut med sitt, spurte en leser om denne setningen forrige uke: «– Gitaren var alt jeg hadde, sier Oslo-aktuelle Bombino om den mørkeste tiden i hans liv.» Og jo, den jevne språkpolitikonstabel vil nok holde en knapp på sitt i slike tilfeller. Men det var noe som skurret her, så vi begynte å grave, helt til vi skrev oss ut av spalteformatet og så oss nødt til å skrive den fortsettelsen du leser nå.

Ord som hans og sitt kalles possessiver, og sitt er attpåtil en refleksiv possessiv – den peker tilbake på subjektet. Men så er det kanskje ikke så enkelt likevel, spesielt ikke i såkalte preposisjonsfraser, som det er tale om her ('om den mørkeste tiden i hans liv').

Norske Marit Julien, nordiskprofessor ved svenske Lunds universitet, har forsket i nasjonale prøver fra dagens svenske niendeklassinger og funnet en ikke-refleksiv bruk (for eksempel hans i stedet for sitt) i omtrent 20 prosent av preposisjonsfrasene der det var aktuelt. Dette er en del høyere enn tidligere funn. «Jeg mener det tyder på at det er ei endring på gang», skriver Julien, og videre: «Svensk – og norsk – blir kanskje mer likt engelsk, der det i en del tilfeller er fritt valg mellom refleksivt og ikke-refleksivt pronomen i preposisjonsfraser: 'John piled newspapers in front of him/himself'. Det er altså ikke tilfeldig at det er i preposisjonsfrasene det skjer endringer.»

I artikkelen «Sin och hans – i förändring» (2010) har Sofia Tingsell funnet det samme fenomenet i en del tekster fra 1700-tallet, forteller Julien: «Tingsell trekker derfor den konklusjonen at det hele tida har eksistert en understrøm i språket med en refleksivbruk som ikke er helt i tråd med det vi i dag regner som gyldige normer.»

Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no

Paal Uvaag

Har jobbet i Morgenbladet siden 2014. Vinner av NTBs språkpris for 2019.