Husk på baksiden, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Gjennom godt over ti år har jeg skrevet på baksiden av denne publikasjonen. Jeg har skrevet om de glemte statsrådene, krisen for den hvite mannen, George Orwells syn på Hitler og ondskap, hiphop, materialisme, politisk korrekthet, hvorfor konservative kristne er Norges mest uglesette gruppe, vandalene som ramponerte Karl Johan, mine kommende barn og soldatene som ropte «Til Valhall» i Afghanistan, for å nevne noe. Felles for spaltene er at de er personlige, men samtidig – tror jeg – bygger på et gjenkjennelig, konservativt perspektiv. Summen av dem formidler et bestemt perspektiv på tilværelsen, verden og samfunnet. De har stått på trykk i en avis som på tross av sin klare venstreliberale grunntone har åpne spalter for langt flere.

Når vi nå har hørt Abbas «Happy New Year» igjen, og virkelig kan nikke ettertenksomt til at det er «the end of a decade», kan vi forsøke oss på en første, om en aldri så skissemessig, vurdering av hva som har skjedd. Og nettopp ordet perspektiver slo meg da jeg tenkte på den offentlige debatten fra 2010 til i dag.

På mange måter er offentligheten blitt mer åpen. De tradisjonelle mediehusene har fått konkurranse av nettpublikasjoner, og flere av dem er gode. Noen vil kanskje minnes den offentlige debatten for ti år siden med en viss nostalgisk glede, men den var også mindre mangfoldig. Mer preget av et monolittisk urban-liberalt verdensbilde, gjerne med hang til kledelig radikalisme (som en leser skrev i herværende avis i forrige uke: « (…) fornuftige mennesker med vanlige etisk bevisste, kultiverte venstre-for-sentrum holdninger (…)»).

Samtidig har den offentlige debatten blitt mer oppstykket og polarisert, og de to tingene henger sammen.

Polarisering inntreffer enklere når man opererer i lukkede idéverdener hvor ingen av enkeltelementene i byggverket kan endres uten at det hele ramler sammen. Den type idéverden kommer gjerne ved at man, som de sier i alt right-kretser på nett, svelger den røde pillen, og får en politisk-ideologisk åpenbaring som en annen Paulus ved tastaturet.

Det forsterkes når spørsmålene som diskuteres rammes inn i et manikeisk verdensbilde hvor du selv er god, mens motstanderen er ond. Legitim debatt og kritikk blir dermed til angrep, fornærmelser, krenkelse – politikk blir et spørsmål om moral og intet kompromiss er mulig (man kan ikke inngå en pakt med Djevelen). Det forsterkes av sosiale medier, ekkokamrene, som de kalles.

Det er ingen grunn til å tro at dette vil endre seg det neste tiåret. Snarere vil problemet bli verre. I en dystopisk artikkel i juleutgaven beskriver det engelske tidsskriftet The Economist hvordan de unges medievaner har endret seg helt grunnleggende. Det finnes sikkert også lyspunkter, men i sum tegnet publikasjonen et bilde av en generasjon som mistror både tradisjonelle medier og institusjoner, i stadig større grad henter nyhetene sine stykkevis og delt, skyr redigerte publikasjoner og er mottagelige for feilinformasjon, i verste fall manipulasjon. Så kunne man kanskje satt sin lit til oss voksne, men en rask titt på de fleste Facebook-debatter gir liten grunn til det.

Idealet er ikke dialogue eller påklistrede kumbayaøyeblikk hvor vi lister oss rundt på filttøfler for ikke å fornærme, eller på kunstig vis legger bort motsetninger, uenigheter og krasse argumenter av hensyn til den andre. Idealet er debatt. Reell debatt. Ekte meningsbrytning. Det forutsetter at vi faktisk møtes.

Og så hjelper det litt å huske på at alt har en bakside, både trykksaker og andre saker. Debattene blir bedre da. Om Baksiden i Morgenbladet nå er ved veis ende, blir ikke baksidene borte av den grunn.

Dette er den siste baksidekommentaren i Morgenbladet. Men fortvil ikke! Dere vil fortsatt finne Torbjørn Røe Isaksen, Gudmund Hernes, Grete Brochmann og Camilla Stoltenberg ellers i avisen.

Torbjørn Røe Isaksen

Samfunnsredaktør i E24 og forfatter. Tidligere statsråd for Høyre.