Kjære huslingvist. Jeg synes de norske kommareglene er vanskelige. Jeg klarer meg likevel greit, da noe kjennskap til reglene – kombinert med en viss fingerspitzgefühl – ser ut til å holde i de fleste sammenhenger. Men hadde jeg bodd på den andre siden av Skagerrak, ville jeg ikke hatt nubbesjanse til å fremstå som et kommakompetent menneske. Hvor gikk det galt på danskenes ferd mot gode kommaregler? Har de egentlig noen føringer, eller er det helt fritt frem i galskapen?
Fingerspitzgefühler
Huslingvisten svarer: Hvis du synes de danske kommareglene ser ut som galskap, kan jeg trøste deg med at det finnes et system i galskapen. Det er faktisk to systemer i galskapen – danskene holder seg med to sett kommaregler, og jeg tipper det er det eldste regelsettet du lar deg forvirre av. Der skal det nemlig stå et komma foran alle leddsetninger. På norsk driver vi ikke med sånt. Eg ser at du er trøytt, skriver vi her. I tradisjonell dansk ville dette blitt jeg ser, (at) du er træt, altså med et komma foran leddsetningen. Denne typen komma kalles grammatisk komma, og vi finner det også i tysk og i de fleste østeuropeiske språk. Det grammatiske kommaet skiller seg fra det såkalte pausekommaet ved at det ikke uten videre går an å høre seg frem til hvor det skal settes. Dansk Sprognævn anbefaler faktisk å sløyfe det, men det ser ut til å leve i beste velgående likevel. Fordelen (må vi kunne anta) med dette er at dansker sikkert er noen racere til å finne leddsetninger. Og det kan vel ikke være så verst?