Jeg ønsker meg kj-lydens daterte sjarm

Kjære huslingvist, jeg har et identitetsproblem. Oppvokst som jeg er i en drabantby rundt årtusenskiftet, har jeg opplevd sammensmeltningen av kj- og sj-lyden på nært hold. Jeg har vært med venner på sjino. Jeg har ønsket meg sjæreste. Selv bruker jeg kj-lyden, men jeg har alltid himlet med øynene av oppstyret. Det er jo bare språklig utvikling. Jeg har tenkt at kj-lyden etter hvert vil bli en utdatert, gjennomskuelig, men sjarmerende identitetsmarkør, som a-endingene til Kristin Halvorsen eller at Kåre Willoch fortsatt sier nu. Jeg har ønsket meg denne daterte sjarmen! Men i går ble jeg for første gang irettesatt på uttalen av et ord i dette grenselandet. Ordet var sjanse. Dette uttaler jeg med kj-lyd, som jeg mener jeg alltid har gjort. Irettesetteren var noen år yngre enn meg, uttalte ordet med en tynn sj-lyd og pekte på at ordet jo staves med sj, som i sjokk, som var det jeg følte. Nå prøver jeg å høre det for meg, men ingenting høres riktig ut lenger. Det blir jo ikke særlig til sjarmerende distinksjon om jeg overdriver bruken av kj-lyd og skyter over mål når jeg først har sjansen! Sjansen. Kjansen? Sjansen. Hva er riktig?

Hilsen Sjanseløs sjarmør

Huff. Først kan vi jo introdusere et tredje uttalealternativ: tjangs, slik en sunnmøring ville sagt det. Ble det verre nå? Folk må få prate som de vil, og det synes jeg du også skal gjøre. Her kan du til og med støtte deg til normeringen – både kjangs og sjanse er offisiell norsk. Og så står du fritt til å på en høflig måte be den unge irettesetteren om å holde sjeft.

Paal Uvaag

Har jobbet i Morgenbladet siden 2014. Vinner av NTBs språkpris for 2019.