Hvordan bli videokonferansens vinner?

Kjære alle sammen,

Da var vi her igjen. Og hva var det jeg lovet før påskeeggene ble klekket og kyllingene sprang? Jo, å svare på det ene spørsmålet som lå så godt innbakt i forrige utgaves komplekse rullekake at det ikke var tid til å svare på det: Nemlig, hvordan se frisk, fri og forbilledlig profesjonell ut i det digitale møterom?

Mine spaltistkolleger i Ukens spørsmål, Marte og Alexander, skrev blant annet:

Med andre ord: En ærlig epistel om den første koronafasens angst og kaos. Men, mens vi i forrige spalte snakket om hvordan bevare identitet og verdighet i møte med åpen soning, skal vi denne gangen belyse det helt konkrete spørsmålet: Hvordan se fresh ut foran kamera? Og som et subplot: Hvordan kunne det komme som julekvelden på kjerringa at det ikke er noen automatikk i å bli videokonferansens vinner selv med pent hjem, bra laptop og retoriske nådegaver?

La oss ta det siste først. Et tema som er svært interessant fordi det sier noe vesentlig om vår digitale tidsalder: Nemlig at vi liker å tro at det eksisterer et likhetstegn mellom å leve i en høyteknologisk tid, med mange spennende virkemidler, og det å være gode til å bruke dem. Sagt på en annen måte: Siden telefonen gir deg muligheten til å lage film, redigere film, ta bilder, redigere bilder, ta opp lyd, komponere musikk, ja – så burde alle i prinsippet være gode i samtlige disipliner. Ikke minst de unge, for de har jo vokst opp med det ­– ja, de bruker jo telefonen hele tiden!

Men er massekonsumpsjon av Snapchat og Tiktok det samme som å være en spirende Spielberg? Ble folk selvrepresentasjonens fotografiske mestere av Tinder? Og er ung alder, og langt fremskreden skjermavhengighet, det samme som å være «god» på sosiale medier? Mye tyder på at svaret er nei. Kort sagt, vi lærer opplagt å beherske ulike formater ved å måtte bruke dem, men det betyr ikke at vi blir flinke. Det betyr ikke at vi har den personlige interessen som, kjedelig nok, må til for å kapitalisere på det avanserte potensialet som ligger og glimrer der ute på IGTV, Youtube, Garageband eller Zoom.

For å skjønne hvordan man kan få liveoverføringen fra sitt eget hjem til å se påfallende normal, og kanskje til og med appellerende proff ut, må vi altså først innrømme at formatet krever en ekstra tanke eller to. Og hvor skal man hente inspirasjon fra? Hvor skal vi kikke for å løfte spiriten? Jo, ikke overraskende mot det fagfeltet som kan dette best: tv.

Og hva er det vi finner av usynlige virkemidler, selv i en helt alminnelig reportasje fra Norge Rundt? Jo, et kamerateam som blant annet vet hvordan man bruker dagslyset for å viske ut øyehulenes lange skygger. Som vet hvordan man gir bestemors rynker liv istedenfor lidelse. Som bringer de nybakte bollene hennes en usedvanlig glød, og som legger et ekstra gyllent skinn på mannens gjeddefangst. Et team som dessuten har med seg en ekstra lysrigg dersom virkeligheten trenger assistanse for å fremstå naturlig attraktiv. Et evig paradoks, selvfølgelig.

Ved siden av å alltid sette laptopen i øyehøyde, som er punkt nummer en for en vellykket konferanse, er lys – LUX! – en kjernekomponent for å lykkes med Zoom, Teams, Google G-spot, eller hva de heter alle sammen. Ikke minst siden mange sitter foran en jobb-pc med sluskete kamera som vil kaste pikselerte støvkorn over selv den vakreste foreleser.

For å bruke lyset best mulig, gjelder det å plassere seg i et rom med dagslys som treffer deg flatt, frontalt, og gjerne litt på avstand. Et par meter fra vinduet er bra. Med andre ord er vi ikke på jakt etter direkte sollys, men et indirekte bløtt lys som gir et mykt fokus. Det er ikke uten grunn at mange fotografer foretrekker å ta bilder i grått, skyggeløst lys.

Bor du imidlertid i en leilighet med dagslys som en katakombe, kan du istedenfor sette lamper (for eksempel to stålamper, eller to så like lyskilder som mulig) foran deg der vinduet burde ha vært. Eller om du har en balkong – prøv lykken der!

Mange har helt sikkert også sett ringlyset, skjønnhets- og matbloggernes beste venn, og en hyppig avertert gjest på Instagram. Denne ringen som kan festes rundt mobilkameraet, og som gir fjeset eller muffinsen en misunnelsesverdig glød.

Og så var det klær og sminke. Et tema som tidligere har vært omtalt i denne spalten i forbindelse med fjernsynets skuddsikre ansiktsdekorasjon. Nå er ikke tv-programleding det samme som forelesning på Zoom, likevel gjelder noen av de samme mekanismene. For hva skjer når man sitter inne i leiligheten på fjortende dagen, blodsukkeret synker ned i sokkene og sola like så? Ser det naturlige automatisk naturlig ut? Kanskje. Men som innsenderne alt har pekt på, kan selv den mest alminnelige hverdag kreve assistanse for å oppfattes som «frisk» og «naturlig». Med andre ord, og for den som vil – hvorfor ikke svinge kosten litt ekstra over ansiktet? Litt dekkrem til røde neseringer og mørke pletter. Litt rouge, litt highlighter, litt solpudder, litt øyeåpnende mascara (og hva med en vippetang?) og en dæsj gammelrosa eller rødt på leppa? Og er du mann, og nysgjerrig på din kvinnes baderomsarsenal – hvorfor ikke gjøre felles sak? Et streif solpudder som en begunstigelse fra oven behøver ikke å skade noen.

Og så til klærne: Det er ikke uten grunn at Dagsnytt-redaksjonen sprader rundt i mettet blått, fiolett og hvitt med mørke kontraster – det gjør seg på kamera. Hva kan vi lære av det? Jo, også på hjemmefronten gir det piff til fleisen å velge klær med kulør. Ikke minst siden de fleste av oss bor i hjem med hvitt bakteppe. Rosatoner, turkis og lyse grønntoner får gjerne nordisk hud til å se brunere og freskere ut, mens jordnære rød- og grønn-nyanser bringer glød og varme.

Og så, en kjapp kommentar om scenografien til slutt: Velg for all del en bakgrunn som ikke er hvit og nøytral. Hvitt er ikke nøytralt, men ser derimot fort skittent og trist ut foran et dårlig kamera. Finn deg heller en bokhylle, (tenk på bokryggens utstråling i alle intellektuelle New York-filmer), noen grønne planter, en vegg med bilder, eller aller helst – alt på en gang. Husk, i dette formatet er ikke form, farge og en ekstra artig leppestift på truten et uttrykk for manglende profesjonalitet, det er i bunn og grunn det tilskuerne er kommet for å se: Et forsøksvis ærlig bilde av deg!

Bon chance!

Estetikeren

Ragnhild Brochmann

Kunst- og motekulturhistoriker og skriver om mote og visuell kultur i Morgenbladet