En utrivelig scene

Det ser ut som europeisk 1400-tall. En utrivelig scene utspiller seg i et lyst og åpent rom. Noen personer har reist seg fra to bord hvor de spiller brettspill, muligens sjakk, bortsett fra at spillbrettene ikke har 8x8 ruter, men henholdsvis 8x9 og 8x10. Ved bordet til høyre holder en person spillbrettet klart til å slå i hodet på motspilleren. Brikkene er feid vekk. Han som blir slått er bekymret og prøver å forsvare seg med hånden mens han bikker bakover. Fingrene er pølsete og ser ut som de er kuttet av mellom grunn- og midtfalang. Det er vel forkortningen som har gått i ball for malermesteren. Hatten til den defensive sjakkspilleren, med rød fjær, har falt ned på det flislagte gulvet. Flisenes flotte mønstre tegner opp perspektivet mot utgangen; det er et påkostet og representativt sted basketaket foregår på.

Bak offeret for slag med brett mot hode, står en tredje mann med hevede armer. Han ser mer fokusert ut, nesten lugn. Tar han imot spilleren som faller, eller er han midt i et bakholdsangrep? Hengende rundt livet har han en liten dolk som ikke er trukket fra sliren. På føttene sko som er like lange og minst like spisse som dolken. Denne personen er tvetydig, dobbel. Muligens er han sammensvoren med personen som slår/kaster brettet. Men han kan også være støttende overfor stakkaren som blir slått/bikker bakover med bekymret mine.

På venstre side av rommet går det enda heftigere for seg. Også her har spillbrettet falt ned på gulvet. Brikkene triller rundt på de mønstrede flisene. Spilleren helt til høyre sitter med smale øyne og ser på maleriets store drama: Motspilleren blir skalpert. Brutalt blir denne personen dratt bakover etter håret og hugget i pannen av en mann med sverd og rød overdel, stramme tights pluss sko lengre og spissere enn noen annen i lokalet. Han er uten tvil i ferd med å kappe topplokket av spilleren, fra pannen og inn. En tynn strime blod renner fra kuttet og legger seg over gulvflisene i en form som pussig nok speiler den spisse skoen på overgriperens venstre ben. Hvilke tradisjoner hadde man for skalpering i Europa? Han som hugger, eventuelt skalperer, skalpøren, ser målrettet ut og har løftet sverdet for å hugge på ny, og kanskje på ny. Det første hugget har kun gjennomskåret halve skallen, skalpøren er ikke ferdig.

Det er forvirrende kjønnstegning i bildet, særlig for en som ikke kjenner hår- og kleskodene på 1400-tallet. Mannen som kaster spillbrettet har en kjoleaktig klesdrakt som er sid og lang, helt lik drakten til personen som blir skalpert, ser jeg nå. De kan være kvinner begge to, særlig den skalperte. De øvrige personene er ganske sikkert menn. Samtlige har halvlangt, krusete hår til over ørene med unntak av han som får spillbrettet i ansiktet. Den avslåtte hatten blotter en såkalt bollesveis, eller pottesveis, som noen kaller det.

Bakerst i lokalet, mot den åpne inngangsdøren, eller snarere portalen, står enda to personer, også de med armene stivt hevet i brysthøyde, enten i overraskelse og forvirring, eller så applauderer de. Den ene har en høy, bremløs hatt i rødt, muligens av typen sugarloaf, mens den andre har en turban-liknende oppsats på hodet. Er dette også en kvinne? Hennes klesdrakt rekker helt ned til vristen av foten, mens den andre har en kortere, innsnurpet jakke som rekker til skrittet. Ansiktet til den turbankledte er hakket mykere, eventuelt pløsete — mulige tegn på kvinnelighet.

På trappen utenfor står ytterligere tre personer, også disse med høye sugarloaf-hatter. De tripper og skravler. Har de i det hele tatt fått med seg opptrinnet?

Den eneste som fullstendig mangler hodeplagg er personen som blir skalpert. Hun(?) bærer derimot en liten dolk hun også. Bar kvinner dolk? Og spilte kvinner spill midt på dagen i senmiddelalderen? Skulle noen bli skalpert på den tiden, midt på dagen, ut av det blå, på dette viset, så måtte det kanskje være en mann? Personen som blir skalpert og personen som kaster brettet har nesten identisk drakt. Hvis de utgjør et «lag», sett på bakgrunn av klær og farger, så får den ene svi, mens den andre deler ut kavringer. Og vice versa, han som får brettet i fjeset og han som skalperer har helt like klær. Også dette «laget» mottar og utøver vold i et 50/50-forhold.

Men det går ikke opp. Personen som blir skalpert spiller ikke sjakk mot skalpøren, men mot en siste kar i grønn drakt, han som med smale øyne glaner på den skrekkinnjagende skalperingen uten å foreta seg noe. Han korresponderer litt, hvis man skal tenke videre i banene klesdrakt, farger og «lag», med den ene mannen i bakgrunnen. Videre korresponderer han hundre prosent med en av dem som står og fjaser på utsiden. Men denne personen snatrer på sin side med en person likt kledd som han som tar imot, evt. bakholdssangriper den bakover-bikkende spilleren til høyre. Det er et salig rot. Både kjønn og partene i konflikten fremstår som grøtete.

Er de italienere? Landskapet som skimtes utenfor det ene vinduet kan lett være toskansk. Det er dog fryktelig stivt i malerstilen. Skal vi litt lenger nord? Er de flamske? Tyske? Er det usæle franskmenn som driver og lager kvalm?

Alle ser overraskende rolige ut med unntak av han som blir slått med brettet, pluss, selvfølgelig, hun(?) som blir skalpert, vi kaller det skalpering. For å ta de lugne først, fra høyre til venstre, mot leseretningen: Mannen som slår med brettet ser litt gretten ut, men ikke videre oppskaket. De to i bakgrunnen ser likegyldige ut, han i grønt smiler til og med og lukker øynene. Personen som står bak og hjelper eller bakholdsangriper, alt etter som, ser ut som han tenker sitt i forhold til et kranglete familiemedlem, overværer et hesteløp, får en passe dårlig nyhet, venter på servering, hva som helst egentlig. Skalpøren nevnte jeg tidligere. Han kunne etter ansiktsuttrykket å dømme like gjerne klappet en katt eller bakt kringle. Han har et litt gnageraktig Meryl Streep-ansikt, med de samme skrå øynene og den innsnurpede, litt lure munnen. Mannen som spilte sjakk med den nå skalperte, ser ut som han ikke kunne brydd seg mindre. Kroppsspråket er stivt og lite overbevisende. Det ser ut som han driver med pantomime og skal gjøre «robot» eller «karate».

Personen som blir slått og bikker bakover ser absolutt bekymret ut, som sagt. Spillbrettet er toppen ti centimeter fra tinningen hans. Hvis brettet er av tre, eller enda verre, stein, så er han ille ute. Den skalperte ser ut som han/hun har det helt fryktelig. Ansiktet er tegnet i skarp profil mot det lyse gulvet og munnen åpner seg i et rop, et ul, en dobbelthake produseres, en grotesk tunge stikker ut (antakeligvis; reproduksjonen er litt grumsete her), og blikket er i redsel/smerte slått opp mot sverdet som på sin side er på vei ned igjen for å fullføre jobben. Den skalperte sitter tjukt i det. Hun holdes fast i et hestehale-grep av skalpøren (hardt eller stramt vil jeg kanskje ikke si, hånden er litt slapt malt vis-a-vis dramatikken i selve gesten, man får ikke videre følelse av kraften i luggingen).

At dette er frisering gått av skaftet er én løs assosiasjon man kan få. Håret holdes, mens hele issen beskjæres. Bort med frizzen og litt til. Jeg husker en gang i 2007 at en dame i Minneapolis komplimenterte en langhåret Brian Kennon for måten han brukte et par mørke solbriller som hårbøyle oppå hodet. «Gotta control the frizz» svarte Kennon blidt. Frizz er utbredt i forsamlingen på maleriet. Alle har knusktørt hår. Den allestedsnærværende frizzen bidrar til kjønnsforvirringen, nevnt ovenfor. Som man vet er ikke tørt og flisete hår forbeholdt menn, kvinner sliter også med dette. Alles sko er spisse, ikke snabelsko som sådan, bare fryktelig spisse. I kombinasjon med de åletrange tightsene får det bena til å likne bena på kreps eller en skarabé. Spesielt skalpøren har en benbekledning, hofteparti og et innsnørt liv, i tillegg til noen tynne pipestilker, som får ham til å se utpreget feminin ut. Det er utenkelig for et mannfolk å gå med slike benplagg i vår tid, utenfor sportslig sammenheng.

Det er en scene i spillefilmen Pollock hvor Pollock klikker og karslig velter hele middagsbordet i raseri. Å velte bord ble etter dette kalt å «pollocke» bord. Man kan si at spilleren helt til høyre i maleriet pollocker bordet og spillet. Hvis man tenker at brikkene i det krigerske sjakkspillet har sitt motsvar, sin speiling, i figurene som står på det assosiativt spillrutete flisgulvet i dette maleriet, så kan man påstå at spilleren til høyre pollocker sjakkspillets voldsomheter fra spillets sfære og inn i den virkelige verden med et maskulint kast. Kampen, nedhuggingen, veltingen, vippes fra sjakkspillet og inn i den verdenen som maleriet forestiller.

Maleriets motiv er fanget i følgende paradoks: Tennes volden i menneskene på grunn av spillet, eller avbrytes spillet på grunn av volden, i dette høydramatiske øyeblikket der spillbrikkene treffer det flislagte, mønstrete gulvet som alle står på, som brikker selv, og en vigorøs brettkasting og en hårreisende skalpering tar til? Hva er forholdet mellom brettspillet som motiv og bruduljen som motiv i maleriet? Er det smertefulle opprissinger av uklare kjønnsgrenser vi her er vitne til? Maleriet ser ut som beskrevet ovenfor, og maleriets fordel er at det kan bli liggende og duve midt i mellom disse og andre uklarheter, og la vær å svare for seg.

Rett under reproduksjonen av maleriet står en knapp setning å lese. «Signs of virility.» Det er overskriften til anmeldelsen som har sneket seg med i telefonbildet. Jeg er ikke kar om å huske innholdet i teksten. Jeg vet ikke engang om jeg leste den. Nettsøk hjelper ikke. Gir overskriften allikevel et hint om hva som foregår? Kan dette voldelige oppbruddet ha noe med «virilitet» å gjøre?

Fra gammelt av var maskulinitet og virilitet adskilte størrelser. Det latinske virilitas tilhørte en form for moderasjonsetikk. Menn ble født maskuline, men måtte gjøre seg fortjent til virilitas. For å være fysisk og seksuelt overlegen måtte man kunne kontrollere lystene og temperamentet sitt. Virilitas’ definerende kvalitet var altså selvkontroll. Å være damefut kompromitterte ens virilitet, det ble ansett som femi å stadig gi etter for kvinners lokkerier. Virilitas var disiplinert vigør. Det mektige, sterke og maskuline skulle holdes i tømme, lik en stående hær. Virilitas var potensiale.

Men er det virilitas som utspiller seg i dette middelaldermaleriet? Tvert imot. Her slippes tøylene, og hissig maskulinitet frigjøres. Pollocking og skalpering er ikke tegn på virilitet i klassisk forstand. Det er vanskelig å forstå sammenhengen mellom overskriften og maleriet. Personene i bildet oppviser null moderasjon. Eller? Er det de som står og pyser ut i bakgrunnen som utviser «virilitas»? Står de der og disiplinerer seg? Neppe. Hvis flere av figurene er kvinner, kan man da i det hele tatt snakke om «virilitet» i historisk forstand? Er ikke selv den moderate, trygge, oppbyggelige virilitas i utgangspunktet misogyn, siden den forutsetter a) maskulinitet som overlegen og b) virilitet som maskulin egenskap? Overskriften forvirrer. Den ødelegger på mange måter lesningen jeg var inne på i avsnittet ovenfor, dette resonnementet rundt forholdet mellom kjønnsforskyvelse, brettspill og volden som utøves mellom «de virkelige» personene. Kan den helt store metaforen her være dronningen på sjakkbrettet? Kan det? Er dronningen en viril kvinnefigur, historisk sett? Har jeg dekning for å si det? Nei, det har jeg ikke. Er det, i overført betydning, dronningen — den virile kvinnen — som skalperes i maleriet, som i spillet? Det tviler jeg på. Det var urutinert å trekke inn den overskriften på slutten her.