Her voldtas fire kvinner hvert minutt

DR Kongo er landet der seksualisert og kjønnsbasert vold forekommer oftest i verden. Over 1000 kvinner blir voldtatt hver dag, 48 kvinner blir voldtatt hver time, fire kvinner blir voldtatt hvert minutt. Disse tallene har blitt rapportert, men det har ikke endret hvordan situasjonen ser ut for kvinner i dag.

Jeg har jobbet i DR Kongo, mitt hjemland, og i Kivu-provinsen, der jeg kommer fra, siden 1996. Da var hele regionen tynget av krigen i Rwanda, vold og flyktningleirer. Jeg har ikke sett kvinners situasjon endre seg til det bedre siden da. Da jeg begynte å jobbe som hjelpearbeider, var oppgaven å legge til rette for at rundt 20 000 foreldreløse barn gjenvant retten sin til å vokse opp trygt, i en familie. Samtidig møtte jeg tusenvis av kvinner som slet med minner fra vold og seksuelle overgrep, som ikke hadde noen å snakke med for å bearbeide traumene. I landsbyer som storbyer, der opprørsgruppene hadde vært, satt mange kvinner igjen med fysiske, mentale og sosiale sår.

Det tok nesten seks år før modige kvinner begynte å fordømme disse overgrepene og ba om hjelp og solidaritet. Samtidig var hundrevis av internasjonale organisasjoner på bakken i regionen, de sørget for mat og klær til internt fordrevne, men bare noen få av dem la merke til kvinnenes beskyttelsesbehov.

Selv holdt jeg på med et jordbruksprosjekt som ga frø og verktøy til flyktningene, og i 2004 ble jeg klar over at mange kvinner ikke kunne drive med landbruk som følge av skadene den seksualiserte volden hadde gitt dem. Det var da jeg bestemte meg for å endre retning, og kun jobbe med å beskytte kvinner.

Arbeidet var vanskelig i begynnelsen. Hver dag møtte jeg mer enn ti kvinner som kom til Kyeshero Hospital i Goma fra hjelpesenteret i Masisi, en herjet by i Kivu-provinsen. Jeg samlet og dokumenterte historiene deres, og hver historie gjorde at jeg følte meg redd og maktesløs. Overgrepene bare fortsatte, og det eneste vi kunne bistå med var medisinsk og psykologisk hjelp.

Vi klarte ikke å tilby kvinnene beskyttelse, rettferdighet, oppreisning og verdighet, selv om en rekke hjelpeprogram opererte i Kivu på denne tiden. Siden da har sikkerhetssituasjonen blitt enda verre, fordi de militære grupperingene har spredt seg og tidoblet seg i størrelse. I disse områdene kjemper fremdeles folk for ressurser, og her benyttes fremdeles kvinnene som skjold. I denne desperate situasjonen forlot jeg landet, og holdt meg utenlands mellom 2008 og 2010.

Mens jeg var utenfor Kongo fortsatte nyhetene om massive overgrep i Kivu å nå meg og jeg bestemte meg for å returnere. Jeg ville forsøke å gjøre noe med problemet i form av politisk påvirkning, rettighetsarbeid og sosial myndiggjøring. Det samme året, i 2010, fikk jeg virkeligheten i ansiktet – det var først da jeg virkelig forstod omfanget av at volden i Kivu hadde blitt seksualisert. I det svært fjerntliggende området Shabunda i Sør-Kivu – hit kan man bare komme til med fly – har en lokal kvinneorganisasjon hjulpet 199 voldtatte kvinner bare i siste kvartal i 2015. Hvis dette er talende for situasjonen sier det seg selv at vi er langt fra en varig løsning.

På tross av situasjonen for kvinner i Kongo har fått både internasjonal oppmerksomhet og blitt satt økt fokus på lokalt, er det er en lang vei å gå. Tiltakene må styrkes, slik at den seksualiserte volden kan bli et tilbakelagt kapittel. Til nå har det ikke skjedd store endringer – det må revolusjonerende tiltak til. Jeg ber om at vi må styrke kvinners posisjon, så de virkelig kan få ta del i å gjøre noe med situasjonen, og å utforme framtida. Vi trenger flere kvinner i maktposisjoner, med ansvar for sin egen skjebne, for å kunne bringe fred og velstand til verden. Kvinner har vært holdt utenfor, og det er på tide å handle og å ta dette med i betraktningen på alle nivåer.

Salome Ntububa gjester dokumentarfilmfestivalen Human Rights Human Wrongs i Oslo søndag 21. februar.Artikkelen er hentet fra Verdensmagasinet X, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.