Norsk presse lager vanligvis mye bråk når den nektes innsyn i offentlige dokumenter. Derfor er det rart at den nye offentlighetsloven ikke har fått større oppmerksomhet i uken som gikk.
Dørum vil ha mer åpenhet. Loven skal gjelde all forvaltning der stat eller kommune eier mer enn 50 prosent. Vi snakker om selskaper som Statnett, Statskog, Avinor og Vinmonopolet. Næringsvirksomheter som Telenor og Statoil, som driver på like vilkår og i konkurranse med private, skal fremdeles få unntak. Statlige NRK må heller ikke blotte sin forretningsstrategi og sine repertoarplaner for verden. Og det er bra. Å legge seg på rygg for TV2 er ikke akkurat veien å gå hvis målet er å styrke offentligheten.
Det kan, i første omgang, høres ut som en lovendring som vil gi pågående journalister flere rettigheter. Hva har en utvidet offentlighetslov for betydning?
Bergens Tidende har nylig skrevet om den 19. konsesjonsrunden på norsk kontinentalsokkel, der oljeselskapene får adgang til lite utforskete områder i Barentshavet. I saken er alle vurderinger fra Statens forurensningstilsyn og Direktoratet for naturforvaltning stemplet “unntatt offentlighet”. Å hemmeligstemple slik fagkunnskap bidrar til en korrumpering av den offentlige debatten rundt en miljøsak med større konsekvenser enn vi i øyeblikket forstår.
I England førte den nye offentlighetsloven til at regjeringen ble tvunget til å offentliggjøre Elizabeth Wilmshursts (juridisk leder i Utenriksdepartementet) oppsigelsesbrev. Her gikk det frem at lord Goldsmith før Irak-invasjonen hadde ment at militært maktbruk var ulovlig uten ny resolusjon fra FN. Til Blairs glede skiftet Goldsmith standpunkt. Hadde det betydd en forskjell om verden kjente til dette? Klart det. Både Jan Petersen og Carl I. Hagen henviste til Goldsmith i sin støtte til Irak-krigen.
Mer enn muligheten til å sende sms-stemmer til "Holmgang", handler demokrati nedenfra om opplysning. Bare slik kan vi vurdere de politiske beslutningene som tas på vegne av oss.
Revisjonen av den over 30 år gamle offentlighetsloven kommer på tross av mye politisk motvilje. At regjeringen faktisk ender med å gå inn for større åpenhet enn det flertallet i lovutvalget ville, skyldes rett og slett at Venstre i dette spørsmålet har klarere ambisjoner enn noe annet parti. Her kan vi se én enkelt politikers signatur tydelig: Vel overstått, Dørum.
Michael Jackson
Bildene av den frifunne Michael Jackson går verden over. Som kulturelt symbol oppsummerer Michael Jackson vår egen tid: populærkulturens allestedsnærværenhet, medienes klappjakt, den plastisk-kirurgiske redefineringen av mennesket, sammenblandingen av fiksjon og virkelighet (Neverland). Og nå også barneovergrepet, den forbrytelsen vi er mest opptatt av i dag, men som “ikke eksisterte” for 20 år siden.
Michael Jackson ville overskride de skillene vi tenker på som naturgitte, mellom kvinne og mann, svart og hvit. Han har forsøkt å reversere aldringen og bli barn igjen. Typiske trekk for vår tid. Vi speiler oss og tar avstand fra det vi ser.
Hvem har egentlig noen formening om Michael Jackson er skyldig eller ikke? I disse maskinene av milliarder, lykkejegere og skandaleoppslag trer vanlige kriterier ut av spill. Kanskje var det bare dramaturgien rundt fenomenet Jackson som krevde et fall. Kanskje måtte han bare betale for det nå, prisen for å bære alle vår kulturs lidelser. Vi vet ingenting. Vi bare ser bildene av ham. Og får den ekle følelsen av at ingen av oss går helt fri.
Lena Lindgren