Nå kom det en befaling fra keiser Augustus om at alle som bodde i Betlehem i Judea skulle innskrives i manntall. Og Josef sa: “Jeg skal la mine sønner skrive inn; men hva skal jeg gjøre med piken her? Hva skal hun skrives inn som? Min kone? Da ville jeg skamme meg. Min datter kanskje? Men Israels folk vet at hun ikke er min datter. Herren vil avgjøre det når den dagen kommer.”
Og han salet på eselet og satte henne der. Sønnen hans leide eselet, og Samuel gikk sist. Da de var nær tremilsmerket, snudde Josef seg og så at Maria var trist. Han sa til seg selv: “Kanskje det er barnet hun bærer som plager henne.” Så snudde han seg igjen og så at hun lo. Da sa han til henne: “Hva er det med deg. Maria? Snart ser jeg latter i ansiktet ditt, og i neste øyeblikk er du trist.”
Hun sa: “Josef, det er fordi jeg ser to folk for øynene mine. Det ene folket gråter og sørger, mens det andre fryder seg og jubler.”
Da de var kommet halvveis, sa Maria: “Josef, ta meg ned fra eselet. Barnet trenger på og vil ut.”
Han hjalp henne ned fra eselet, og sa: “Hvor skal jeg ta deg hen og gi deg ly i den tilstanden du er? Dette er et øde sted.”
Han fant en hule der og førte henne inn i den. Sønnene sine satte han til å stå over henne, mens han selv gikk for å lete etter en hebraisk jordmor i Betlehems omegn.
Jeg, Josef, gikk, men gikk likevel ikke noen steder: Jeg så opp mot himmelhvelvingen og så at den sto stille. Jeg så opp i luften, og den var stoppet opp i forbløffelse, og himmelens fugler rørte seg ikke. Og jeg så på jorden, og der så jeg at det lå et fat og arbeidere som lå rundt det med hendene oppi fatet. Noen tygget, men tygget likevel ikke, noen plukket opp, men plukket likevel ikke opp, noen førte mat til munnen uten likevel å gjøre det. Men alle hadde de blikket rettet oppover.
Og jeg så sauer som ble drevet fremover, men likevel stod de stille. Gjeteren løftet hånden for å slå til dem, men hånden ble hengende i luften. Jeg så elveløpet, der så jeg geiter med munnene i vannet uten å drikke. Så med ett gikk alt igjen sin gang videre[…].
Da de kom til hulen, var den overskygget av en mørk sky. Med ett trakk skyen bort fra hulen, og et stort lys viste seg der inne, uutholdelig å se på. Etter litt ble lyset svakere, et spedbarn ble synlig, og det gikk bort og tok brystet til sin mor, Maria.
Jakobs protevangelium, v. 17 19. (100-tallet)
Beskriver Marias barne- og voksenliv, og ble en hovedkilde til middelalderens folkelige Maria-fromhet både i Øst- og Vestkirken. Hentet fra Apokryfe evangelier (Verdens Helligs Skrifter, 2001).
Illustrasjon: Maria Blacheritissa (tidlig 1300-tall), mosaikk fra Chora-kirken i Konstantinopel.