I det ene øyeblikk: Blendverk! I neste øyeblikk: Genialt! Hva vi snakker om? Handelen med utslippskvoter, og hvordan den for mange av oss fremstår vekselvis som hokus-pokus og som den eneste løsningen som er stor nok til at det monner.
I forrige uke la EU frem sin klimapakke der handel med utslippskvoter stadig er et viktig element. José Manuel Barroso hoppet av entusiasme på talerstolen. Akkurat slik vår egen statsminister også har det med å hoppe for å få oss til å dele hans overbevisning, det være seg angående kvotehandel eller teknologiutvikling på Mongstad og Kårstø.
Den beste kritikken vi så langt har sett av det mange mener er økonomenes tryllekunster, kommer fra økonomer. De kaller seg «Radikalt økonominettverk» og sier i sin egenbeskrivelse at de vil «levere kunnskap av høy kvalitet og utgjøre en motvekt til høyresidens økonomer». Disse har nylig utgitt artikkelsamlingen Klima, beskjeden av omfang, 72 sider, men mer opplysende, også for ikke-økonomer, enn det meste av klimalitteraturen som når vår pult. Er handel med utslippskvoter som løsning på klimaproblemet umoralsk? Er det urealistisk? Er det ufokusert?
Vi ventet at svaret ville være ja på alle tre spørsmål. Dette fordi økonomene altså kaller seg radikale og fordi en kvoteprofet som Stoltenberg gjerne angripes fra venstre. Og ganske riktig: Svakheter i systemet påpekes, men systemet som sådan vil de radikale økonomer ikke til livs. Det er forslag til forbedringer som legges frem. Og det oppløftende er at flere av forslagene viser seg å allerede være innbakt i EU-kommisjonens forslag. Det gjelder inkluderingen av sektorer som luftfart og aluminiumsproduksjon, auksjonering av kvoter fremfor tildeling av gratiskvoter, samt inkludering av flere klimagasser i systemet.
Spørsmålet som har vært mest politisert i Norge, hvorvidt det skal kuttes ute eller hjemme, besvares også av de radikale økonomer med «ute», men da ute definert som områder underlagt kvoteregimet, som EU. Vi skal ikke dermed forlate vår vakling og gi oss hen til den programmatiske markeds-og teknologioptimismen. Men vi synes kritikerne for sjelden avkreves alternativer.
Ett alternativ kjenner vi. Det brede, folkelige miljøengasjementet, de mange lokale tiltakene, alt dette har vært forsøkt organisert, og hele virkemiddelapparatet var i sving. Forsøket heter Lokal Agenda 21, selve operasjonaliseringen av slagordet «å tenke globalt, handle lokalt».
Evalueringen av ti års LA 21 konkluderte med at det viser «en historie om vekslende symbolske innspill og ytterst få substansielle resultater». Men skal man ha tiltro til Stoltenberg og Barrosos tryllekunster fordi alternativet som i noen grad er forsøkt har vist seg å bidra med lite? Slett ikke. Vi skal være åpne for at ingenting virker. I skriftet fra de radikale økonomer leser vi at hvis den nødvendige teknologiutvikling skal finne sted, må næringslivet være sikker på at fremtiden bringer høye priser på utslipp. Derfor: Statsministere og EU-ledere må gjerne hoppe. Men de må ikke vakle.
HG