«Jeg vil faktisk si, at den tilbakevendende følelsen etter dette, var at livet ble en liten smule mer likegyldig.» Lars von Trier forteller om opplevelsen da hans mor, på dødsleiet, bekjente for sin sønn at hans biologiske far likevel ikke var hans far, men farens sjef. Ikke jødiske Ulf, men tyskeren Hartmann. Den dansk-jødiske kultur hadde frem til denne dag vært «meget kjær» for den 33 år gamle Lars von Trier. Men «alle fornemmelser av å tilhøre en stamme og en navlestreng som fører tilbake i tiden, ble der og da brutt en gang for alle».
Von Trier sier dette i intervju med journalist og forfatter Nils Thorsen. Filmregissøren ble sist uke erklært persona non grata under filmfestivalen i Cannes for sin idiotiske spøk om Hitler. Det var en hjelpeløs monolog som endte i replikken «OK, I'm a Nazi». Opptaket av von Trier på pressekonferansen viser en mann som ikke greier å komme ut av sin flåsete setning, og roter det helt til for seg. Monologen kunne vært tatt ut av en av hans egne filmer. Alle forstår at det ikke var noen gjennomtenkt provokasjon, men noe ukontrollert, og derfor irrasjonelt skummelt. Fordi det på et vis henger sammen med det vakre og det svarte i filmene hans. I kveldens premierefilm Melancholia er det altså den tyske, romantiske kulturen von Trier utforsker.
Å utvise von Trier var ikke bare en overreaksjon fra festivalens ledelse, men fullstendig forkastelig, gitt konteksten uttalelsen kom i. Juryen i Cannes rettet selv opp noe av fadesen ved å gi filmen en pris: til Kirsten Dunst for beste kvinnelige hovedrolle. Den samme som Charlotte Gainsbourg fikk i 2009 for rollen i det beslektede mesterverket Antichrist.
Von Trier sa han kan forstå Hitler, at han kan se ham for seg sittende i bunkeren de siste dagene, og at han kan beundre det storslåtte ved nazistenes estetikk. Han har deretter bedt om unnskyldning ved en rekke anledninger, og kalt sine uttalelser «uintelligente og unødig sårende». Om ikke vi greier å forstå von Trier, så får vi ha en slags takknemlighet for at det fins en dypt deprimert kunstner som forstår oss. En som pirker i angsten for det onde inni oss, og kjenner vår frykt for – eller lengsel etter – at alt skal ta slutt og at ingenting lenger betyr noe.
Ingmar Bergman sa i 2002: «Hva Lars von Trier angår, synes jeg han er et geni. Men han tror ikke alltid på sitt eget geni. Han er alltid på flukt, når han i stedet burde falle til ro og søke innover, inn i seg selv.» Noe å ta med for travle og deprimerte skandinaver. Bergman var forresten heller ikke biologisk sønn av sin mor Karin Bergman, viser nye DNA-funn ifølge avisen Dagens Nyheter torsdag. Men det fikk han fikk han selv aldri vite.
SV har utspilt sin rolle
Tore Linné Eriksens kritikk er betimelig: Med SV i regjering har Norge blitt mer av en miljøversting og en krigsnasjon. SV bør bryte ut av regjeringen, velge en ny ledelse og vende tilbake til røttene som et antiautoritært og antikrigs-parti. Det kommer ikke til å skje. Derfor trengs et nytt radikalt opposisjonsparti i Norge. Et første skritt er at flere følger Linné Eriksen og melder seg ut av SV.
AvdH