Det begynte som en helt vanlig dag på jobben fredag 16. juni 2006. Jeg var vaktsjef i det som den gang het TV 2 Nettavisen. I etasjen over holdt nystartede økonominettstedet NA24 til. Rundt klokken 08.30 begynte det å skje noe - Økokrim hadde razzia i etasjen over. Målet var utgavesjef Thomas Gulbrandsen, hans pc og dokumenter i hans nærhet. Gulbrandsen ble brakt inn, og siktet for innsidehandel. Utenfor sto Dagbladet, VG, Dagens Næringsliv. På desken ringte det i ett fra journalister som ville snakke med Thomas Gulbrandsen. Han satt opptatt i et møte, var svaret jeg ga. Jakten var i gang.
I januar samme år hadde det ligget klar en sak for publisering om Det Norske Oljeselskaps (DNO) aktiviteter i Irak. Gulbrandsen var da vaktsjef i TV 2 Nettavisen, og hadde kjennskap til innholdet i artikkelen. Den sådde tvil om hvor god kontrakt DNO hadde med de irakiske myndighetene. Journalisten Ashraf Al-Khadra satt på svært gode kilder i Irak, derfor var påstandene i artikkelen troverdige og ville bevege DNOs aksjekurs i negativ retning. DNO-aksjen hadde i flere måneder vært populær, med en betraktelig verdistigning etter nyheten om kontraktene i Irak.
Før publisering overbrakte Gulbrandsen opplysningene videre til Pareto-megler Per-Robert Jacobsen. Som en motytelse fikk Gulbrandsen innsideinformasjon om at Sinvest ble kjøpt opp av et indisk selskap. Gulbrandsen kjøpte 800 Sinvest-aksjer.
Onsdag 6. juli ble Jacobsen dømt til ubetinget fengsel i ett år og seks måneder for medvirkning til innsidehandel, samt til å betale saksomkostninger på 100 000 kroner. Jacobsen anket dommen, noe han har gode grunner til. I Pareto venter 40 millioner kroner i bonus - som ble fryst da Jacobsen ble innsidesiktet.
Journalist Gulbrandsen ble frifunnet på punktet om DNO-aksjen, mens megler Jacobsen ble dømt på nettopp dette punktet. Gulbrandsen ble dømt til fire måneders fengsel - en merkverdig streng straff for å ha sikret seg en gevinst på 12 261 kroner for de 800 Sinvest-aksjene.
Journalister skal ikke eie aksjer – det strider mot den journalistiske etikk og hele grunnlaget for journalistikken, som er å være upartisk. Journalister sitter som regel på informasjon som er ukjent for andre før saken publiseres. Her finnes en rekke muligheter til å berike seg selv gjennom tilgang til sensitiv informasjon.
I perioden 1982-84 skrev R. Foster Winans kommentarspalten «Heard on the street» i The Wall Street Journal. Der profilerte og argumenterte han for spesielle aksjer, og hans meninger hadde effekt på aksjemarkedet. Men før hver artikkel ble publisert, hadde han lekket innholdet til en gruppe med aksjemeglere som tok posisjoner i selskapene som ble nevnt i Winans artikler - og tjente gode penger. 31 000 dollar gikk tilbake til Winans. Han ble arrestert og stilt for retten. I rettssaken argumenterte Winans for at det han hadde gjort ikke var kriminelt, men uetisk. Han ble dømt til 18 måneder fengsel.
Winans motto var: «Den eneste grunnen til å investere i markedet er at du tror du vet noe de andre ikke vet.»
Det er også et spørsmål om hvordan man forvalter informasjon man får tilgang til - om det er på telefon fra en barndomsvenn eller over et glass med meglerkolleger en fredag ettermiddag.
Winans' aktivitet var satt i system og handlingene ble gjort med overlegg. Det samme kan sies om den største innsideskandalen i moderne historie, hvor Ivan Boesky og Michael Milkens tjente seg rike på innsideinformasjon. Deres intrikate nettverk av informanter på Wall Street midt på 1980-tallet er glimrende beskrevet i James B. Stewarts bok Den of Thieves.
I motsetning til andre kjente innsidesaker involverer Boesky-Milken-skandalen store penger. Boesky og Milken fikk gjennom sitt nettverk kjennskap til nesten alle store oppkjøp og sammenslåinger av selskaper i USA. Både Boesky og spesielt Milken tjente gigantiske summer på å handle med aksjer, der de satt med sensitiv informasjon.
Da Milken ble avslørt, hadde han en formue på rundt ti milliarder kroner. Da han ble dømt, ble over seks milliarder kroner inndratt. Likevel satt han igjen med tre-fire milliarder kroner da han slapp ut av fengsel i 1993 etter å ha sonet to år.
Milken erklærte seg skyldig da han møtte i retten, men har senere hevdet sin uskyld. I Den of Thieves skriver Stewart at det for Milken ikke var pengene som drev ham til å bli kriminell.
Rollefiguren Gordon Gekko i Oliver Stones to Wall Street-filmer var inspirert av Ivan Boesky. Han er også opphavet til uttrykket Greed is Good, noe han blant annet hevdet i foredrag for studenter ved Harvard.
Det er vanskelig å finne noen annen årsak til forbrytelsen de to begikk. Begge hadde solide formuer og tjente mer enn de fleste, selv uten innsidejuks. Milken hadde bare hatt fire måneder med tap i de 17 årene han var leder for Drexler Burnham Lampert Inc. i Beverly Hills. Han hadde gudestatus i finansmiljøet og ble sett på som en genial investor. På samme måte som vi journalister har lurt på hvordan News of the World hver søndag kunne avsløre utrolige detaljer fra kjente folks privatliv, lurte finansfolkene på hvordan Milken kunne treffe blink hver gang.
Den samme statusen hadde finansmannen Bernie Madoff før han ble arrestert 8. desember 2008. Madoff var ingen innsidehandler - han var en simpel svindler. I ettertid viser det seg at det ikke er mulig å tjene så mye penger uten å drive med juks eller svindel.
Norske innsidedømte er smågutter i forhold til storsvindlerne i USA. Men både Gulbrandsen og Jacobsen ble strengt dømt i Oslo tingrett.
Kommentator Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv mener at norske innsidesaker er lite sofistikerte. Det er aldri blitt avslørt at store summer har blitt satt i spill - eller at det har ført til store tap for de som ikke har sittet på den sensitive informasjonen.
Skandalene i USA er som det meste annet i dette landet, mye større enn hos oss. Den siste er det grunnleggeren av hedgefondet Galleon, Raj Rajaratnam, som har stått for. Han ble nylig dømt i den mest omfattende innsidesaken siden Milken/Boesky-saken.
Saken har rullet opp et omfattende nettverk som har forsynt Galleons forvaltere med sensitiv informasjon. Styremedlemmer, toppsjefer og andre med tilgang på bedriftshemmeligheter, snakket villig vekk når Rajaratnam ringte. Til og med i styrerommet til storbanken Goldman Sachs greide Rajaratnam å plassere en lyttepost.
En stund så det ut til at vi skulle få en innsidesak med litt «swung» over da Acta-gründer Fred A. Ingebrigtsen ble siktet for innsidehandel i juni 2008 etter straffelovens paragraf 60a, den såkalte mafiaparagrafen, som innebar at politiet mente de siktede hadde operert som en kriminell gruppe. Men dette ble frafalt da tiltalen ble offentliggjort i juni. Fra siktelse til tiltale har saken skrumpet inn. Innsidehandelen dreier seg angivelig kun om en periode i oktober 2007.
BI-professor Petter Gottschalk mente i 2009 at femti prosent av all handel på Oslo børs gjøres på bakgrunn av innsideinformasjon. Hvis dette var tilfelle, ville Børsen ha vært ei kriminell bule som utenlandske investorer ville skydd. Da handelen i OTC-markedet - eller gråmarkedet - var på topp på 1990-tallet hadde Oslo børs et rykte på seg som en cowboybørs. Oslo børs startet derfor en systematisk overvåking av handelen. Avsløringene av handelen rundt DNO- og Sinvest-aksjene ble avdekket av børsens egen overvåkning i januardagene i 2006. Det var faktisk uvanlig mye aktivitet rundt aksjene allerede før artikkelen ble publisert i Nettavisen. Da Økokrim gikk bak aksjebevegelsene - fant de fort ut hvem som sto bak, og dermed satt journalist Guldbrandsen og megler Jacobsen i saksa.
Så hvorfor risikere så mye når sjansen for å bli avslørt er så stor? Svaret finner vi i det Gordon Gekkos tilkommende svigersønn i Wall Street 2 spør om hvor grensen går for hvor mye penger han må ha for å bli fornøyd?
«Mer,» svarer Gekko.