Men så gjelder det for visse emner at man etter å ha orientert seg sånn tålig i forskningen så sitter man der etterpå og er like klok. Et eksempel er forskningen på sammenhengen mellom voldelige spill og voldsutøvelse. Her slår ekspertene hverandre i hodet med undersøkelser som passer det standpunkt den enkelte ekspert allerede har inntatt. Ikke kan vi huske å ha sett en som har skiftet mening. Skolepolitikk er et annet slikt område. Det kan gjelde rektorrollen, undervisningsmetoder, evalueringsmåter og inndeling av elever etter lærenemhet. Det har aldri manglet forskning verken til støtte for «Arbeiderpartiskolen» eller «Høyreskolen». Så også nå, når skolepolitikk, som det seg hør og bør, er blitt et viktig tema i kommunevalgkampen. Er vi på vei mot eliteskoler ved at noen får rykke fra i matematikk og musikk? Eller er det tvert imot en forutsetning for at alle skal få individuelt tilpasset undervisning? Derom strides de lærde, som de også strides om virkningen av nasjonale prøver. Brukes de som stikkprøver til å vise faktiske ferdigheter, slik at man kan vise politikerne hvor ekstra tiltak bør settes inn? Eller fører drillingen til målefeil, og er rektorer så dumme at de lar skolekonkurransen føre til at de svakeste elevene blir fritatt for prøvene? En løsning for oss som søker svar på nettopp skolespørsmål før vi skal inn bak forhenget på valgdagen er å ty til de ikke engang liksom-objektive kunnskapsmiljøene som kaller seg tankesmier. Civita v/ Kristin Clemet til høyre. Og til venstre har vi Manifest v/ Magnus Marsdal. Her kan man som regel forskanse seg og få trygghet for egne meninger. Best av disse har hittil i valgkampen vært Manifest. Marsdals bok Kunnskapsbløffen er vel verdt å lese, det er en redelig gjennomgang av de negative utslag av Høyreskolen, altså bare de negative utslag, men dette i form av veldokumentert journalistikk, uten forskningens og «forskningens» pretensjoner om objektivitet. Ikke desto mindre vil vi her anbefale noe enda mer subjektivt, nemlig praten med skolebarn i bilkupeene, under skyssing til og fra, eller på rommene rundt spillkonsollene. Det er såkalt anekdotiske bevis man da sitter med. «Fetterforskning» er et annet ord. «Svogerforskning» har vi også hørt. Det man da oppdager er at respondentene i bilkupeen får langt mer individuelt tilpasset undervisning enn vi noen gang fikk, noen på eliteopplegg, noen på spesialopplegg i den andre enden. Men dette er ikke noe stort tema blant dem. Elitestatus får de seg imellom, i alle fall til godt oppe i ungdomsskolen, i kraft av andre prestasjoner enn dem de oppviser på prøver. Og man vil forstå på disse i baksetet at Høyreskolen ikke bare er kunnskapsskolen. For noe mer har skjedd, uten at vi skal gi æren for dette bare til Høyre, men faktisk til summen av utskjelte reformer: Lærerne er bedre, lærebøkene er bedre, det er mindre mobbing, ja elevene tar mer hensyn til hverandre, rett og slett. Magnus Marsdal skriver at han skal få barn i høst, en gutt. Og at han er urolig for hvilken skole gutten vil møte. Han urolig for om lærerne makter å forsvare skolen mot «økende råhet i samfunnsklimaet». Trolig, og forhåpentligvis, vil han oppleve det svogerforskning (korrigert for klassebakgrunn), viser: Høyreskolen er et problem for venstreorienterte fordi den får dem til å nøle ved valgurnen.
HG