Politibetjent Martin Sørli ankommer klasserommet med en bamse under armen. I dag skal han lære førsteklassingene i Gulen å bruke refleks. Bamsen har refleksvest og plasterlapp i pannen. Sørli forteller elevene at den ble påkjørt fordi den ikke hadde på seg refleksvesten.
– Hvor mange av dere har refleksvest?
Alle rekker opp hånden. Så er det elevenes tur til å stille spørsmål. En jente strekker armen i været.
– Har dere fanget tyver? spør hun Sørli.
– Ja.
Jenta ser på ham.
– Jeg trodde ikke politiet pleide å gjøre det.
Sørli svarer ikke. Sist han pågrep noen, var i sommer. Skal politiet arrestere noen her ytterst i Sogn og Fjordane, tar det mye tid. Da må de helt til Bergen. Etter spørsmålsrunden går Sørli mot døren med bamsen under armen. Jenta følger ham med blikket.
– Skal du ut og fange tyver?
Sørli nøler. Så sier han, fast:
– Ja.
Vil stenge småkontorer. 27 år gamle Martin Sørli er fra Oslo, og i hjembyen herjer den verste ransbølgen på fem år. Oslo ligger nå på ranstoppen i Skandinavia. Oslo-politiet har økt patruljeringen i gatene og opprettet en spesialgruppe for personran.
På landsbasis står politiet foran en hel reform. I juni leverte det regjeringsoppnevnte Røksund-utvalget den omstridte politianalysen. Analysen er skrevet i kjølvannet av kritikken i 22. juli-rapporten, og er i sum et karakterdrap på norsk politi. Utvalget mener politiet er dårlig organisert, at det bruker for mye tid på sivile oppgaver og for lite på å bekjempe kriminalitet. Det finnes for mange småkontorer, hevder utvalget. Til tross for at 90 prosent av kriminaliteten i Norge skjer i 10 kommuner, finnes totalt 354 tjenestesteder.
Mange har åpent bare noen dager eller timer i uken, og har én eller to ansatte. Kun 13 stasjoner har døgnåpent hele uken. Utvalget hevder den desentraliserte strukturen er «et reelt hinder» for politiets evne til å forebygge kriminalitet, og foreslår å stenge 40 prosent av stasjonene. På Vestlandet vil utvalget legge ned over halvparten, og slå sammen Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane til ett politidistrikt.
Politianalysen møter motstand fra en rekke hold. Mandag leverer over hundre av landets ordførere et protestopprop til Stortinget og justisminister Anders Anundsen. Ordførerne i Solund og Gulen har alt underskrevet en protest fra alle berørte kommuner i Sogn og Fjordane. Ifølge Røksund-utvalget vil nedleggingen frigi ressurser til å øke bemanningen og utvide beredskapen.
Bussmassakren. Den fjerde november i år tok politiloggen i Sogn og Fjordane politidistrikt en uvanlig vending. Frem til tidlig kveld viste den ordinære meldinger: En svart og hvit hund er løs på Gloppen. En hjort er påkjørt i Kaupanger. En hjort påkjørt ved Botnastranda. Og i Svelgen. Og igjen i Kaupanger. En femte hjort har krasjet med en bil i Gaular. Så, klokken 17.35: Trafikkuhell/busskapring. «Valdresekspressen er kapret og det er skadde personer i bussen. Gjerningsmannen er ikke pågrepet», står det.
«Store politiressurser er på veg til stedet.»
Men de store politiressursene var altfor lenge på vei til fjellovergangen fem kilometer øst for Øvre Årdal. De kjørte en omvei på nesten fire mil og var fremme en time etter ambulansen. Først etter en time og 14 minutter ankom de åstedet. Tre personer ble drept. Det var brannvesenet som pågrep gjerningsmannen. Igjen haglet kritikken mot norsk politi.
Da Martin Sørli fikk høre om massakren, ble han ikke overrasket over den lange responstiden.
– Hva hvis det skjedde her?
– Da ville det sannsynligvis skjedd på E39, som går gjennom vårt distrikt fra Oppedal ferjekai over Romarheimsdalen. Hadde vi sittet hjemme på Frøyset, ville vi vært der på mellom 20 og 30 minutter. Det er bestefallsscenario. Fra kontoret i Gulen ville vi brukt opp mot en time.
– Er politiet på små steder i stand til å takle slike situasjoner godt nok?
– Nei.
Svaret kommer kjapt.
– Nei-nei-nei. På ingen måte.
Èn dag hver. Masfjorden lensmannskontor dukker opp langs en vei der det bare er trær. I et fraflyttet kraftlagslokale, i felles bygg med brannstasjonen, flyttet politiet inn i 2010. Planen var å bli her midlertidig og finne et bedre sted. Men så kom politianalysen og satte planene på vent. Røksund-utvalget foreslår å legge ned kontoret.
Ved siden av skrivebordet sitt har lensmann Ivar Holmaas har hengt opp et kart over politidistriktet. Det viser tre kommuner der det til sammen bor nærmere 5000 mennesker. I 2009 ble de slått sammen til ett lensmannsdistrikt, som en prøveordning der politidistriktene Hordaland og Follo ble omorganisert. Deler av lensmannsdistriktet ligger i Sogn og Fjordane fylke, men tilhører Hordaland politidistrikt.Fremdeles har hver av de tre kommune sin egen politistasjon. Aller helst skulle Holmaas hatt bare én. Han synes det er en god idé å legge ned på mange av de minste stedene i Norge. Men han mener listen i politianalysen ikke er faglig forankret. Han synes politiet bruker for lite ressurser på faglig utvikling og tjenester som trafikkontroll. Og for mye på reising. Kontorene har åpent hver sine dager. Mandag i Solund. Tirsdag og torsdag i Gulen. Onsdag i Masfjorden.
Mandag: Solund. Det er mandag morgen og et lag av mørke vestlandsskyer forsinker dagslysets ferd mot Masfjorden. Førstebetjent Bernhard Krokås suser nordover mellom fjellskrentene, han snakker fort som hjulene på bilen spinner, bråstopper når det kommer biler imot. Krokås er 57 år og avdelingsleder for lensmannskontoret i Solund. Hver mandag kjører han den svingete veien til fergekaia, tar fergen over til hovedøya, kjører over øya til kommunesenteret og låser opp døren til politistasjonen. Den har åpent tre og en halv time i uken. Solund ligger ytterst i Sognefjorden og har 840 innbyggere. Den er landets vestligste kommune og den minste i Sogn og Fjordane. Den består av bare øyer. Tyver må ta fergen eller kjøre båt for å komme seg dit, og for å komme unna. Men også politiet trenger båt. Når det skjer noe i Solund, er responstiden minst en time, sannsynligvis mer. Hvis det skjer noe.
– Folk tar ansvar selv. For de vet vi ikke kommer før om et par timer. Det er nok mye som skjer her oppe vi aldri hører om, sier Krokås.
– Leser vi bloggen fra Bergen, himler vi bare med øynene. Her kjenner alle hverandre. Er det bråk i nabohuset, går du bort og slår i bordet eller tar en telefon. I Bergen kommer det gjerne en patrulje.
Færrest forbrytelser. I 2011 og 2012 var Solund kommunen i landet med minst kriminalitet. Landsgjennomsnittet var 75,1 anmeldte lovbrudd per tusen innbyggere. Solund hadde 9,4. Men i motsetning til lensmannen vil Krokås gjerne ha mer politi i Solund.
Han sier det er sklidd litt ut etter at kontoret ble nedbemannet. I sommer herjet en innbruddsbølge butikkene i kommunen, der folk til vanlig har huset ulåst og lar nøklene stå i bilen. Innbruddene har fått dem til å føle seg utrygge. Etterforskningen viste at fire tenåringer sto bak. Krokås mener innbruddene ikke ville skjedd om politiet var på plass hver dag. Han tror de ville fanget opp signalene på forhånd. Og at ungdommene ikke hadde turt å bryte seg inn.
– Det er forebyggende i seg selv at det er politi her. Du er en kjent person i bygda som alle kan gå til, som de snakker med til daglig og som de er sammen med i sosiale fellesskap, sier han.
– Det viktigste er å vise at vi er til stede.
De siste ukene har enda en alvorlig sak preget Solund. I slutten av november grunnstøtte en båt med to menn. Den første ble funnet etter noen dager. Den andre vet ingen hvor er. Hovedredningssentralen leder redninger til sjøs, og det var nødsentralen i Bergen som ble varslet da ulykken skjedde. Krokås fikk vite om ulykken via tekst-tv samme kveld. Hele forrige uke var han i Solund og jobbet med søket etter mannen. I dag skal han sjekke om det er kommet nye opplysninger. Samtidig skal innbruddssaken opp for konfliktrådet. Sørli og en kollega har ansvaret for den.
Den gamle typen politi. Politistasjonen i Solund ligger i et hestesko-bygg som blant annet huser en kafé og en jernvarehandel. Krokås stopper ved oppslagstavlen utenfor Spar. Peker på et bilde av en stjålet vedkløyver. Eieren ber folk kontakte politiet hvis de har informasjon. På oppslagstavlen henger også en boligannonse. Den gamle politimannen selger huset.
Politistasjonen deler inngang med Nav og tannlegekontoret. På døren til tannlegen henger et ark: «Tannlegen er slutta 16.oktober. Så for tida er tannklinikken stengd. Inntil ny tannlege er på plass.»
Etter å ha skummet politiloggen kjører Krokås ned til ambulansebåten for å forhøre seg om drukningsulykken. Det er ikke fremkommet nye opplysninger. Egil Røed, Ole Kristian Sekse og Sigve Lerpold jobber skift på ambulansebåten. Ingen av dem er fagarbeidere. De har maritim utdannelse; ambulansestudiene begrenser seg til noen måneders helgekurs. Likevel hender det ofte at de hverken får med seg lege eller fagarbeider på utrykning. I tillegg er mennene frustrerte over mangelen på politi i kommunen. Noen ganger må de rykke ut til personer som er farlige.
– Og jeg må si jeg føler det som en utrygghet å vite at det ikke er noen lensmann på plass her. Du vet aldri hva som skjer, sier Røed.
– Siden det tross alt ikke skjer så mye: Er det viktig nok å bruke ressurser på bemanning?
– En kan ikke støtte seg på at her skjer det ingenting, sier Lerpold.
– Det er jo ikke reelt. Vi må kunne bruke ressurser på forebyggende politi. Og en vet aldri når det kan oppstå en situasjon der en har behov for støtte fra politiet.
Da Krokås har sittet nesten en time i båten, drar han til kontoret for å spise lunsj. Siden kjører han ut til en gård for å levere noen krabbeteiner Kystvakten har beslaglagt. Klokken nærmer seg to når han er tilbake, det er en halvtime til han skal stenge, han forsøker å få tiden til å gå. Stopper utenfor Spar og snakker med noen beboere.
Tilbake på fastlandet tetner veiene av skumring og regnet sklir skrått langs bilrutene. Krokås snakker om betydningen av å prate med folk, være synlig i terrenget, bli kjent med mest mulig mennesker.
– Jeg prøver å være den gamle typen politimann som er der ute og prater med folk og løser dagligdagse ting, sier han.
– Sånn som i dag: Hva har du gjort av politiarbeid?
– Jeg har ikke gjort annet enn å …
Krokås nøler to sekunder.
– … oppdatere meg på hva som har skjedd i forhold til den her ulykken vi har holdt på med. Det er stort sett det som har vært oppgaven i dag. Jeg skulle ha et møte med disse i kriseteamet – rådmannen og ordføreren. Men de var jo vekke.
Klokken nærmer seg halv fem da han er tilbake i Masfjorden. Han har vært tre og en halv time på kontoret. Han har brukt over fire timer på å reise.
Tirsdag: Gulen. Hybelen ligger i underetasjen på et gårdshus ved fjorden. Nærmeste nabo er en skråning med geiter. Det er morgen på Frøyset i Masfjorden og Martin Sørli sitter i sofaen sammen med hunden sin og den 25 år gamle kollegaen Benjamin Flåten og spiser frokost og ser nyheter. Flåten er fra Bergen. Begge har leiligheter og samboere i Bergen. Straks de får fri, drar de dit. Flåten har allerede begynt å søke nye jobber. Ved siden av tv-en ligger en bunke dvd-er – We Were Soldiers, American Psycho, politifilmen Kopps. Kopps handler om en svensk bygd som er så fredelig at det ikke finnes kriminalitet. Det lokale politiet bruker dagene på å drikke kaffe og jage kyr.
– Da jeg flyttet inn her, var Kopps det første som møtte meg. Den lå på bordet, sier Flåten.
For å beholde jobbene sine begynner de svenske politimennene å stelle i stand forbrytelser. De setter fyr på en pølsebod, arrangerer en kidnapping.
– Innimellom har jeg kanskje tenkt at vi burde gjøre sånn. For det skjer ikke så mye her, sier Sørli. Han har en bachelorgrad i sosiologi fra Lillehammer, og gikk ut av Politihøgskolen i fjor.
Han og Flåten bestemte de seg tidlig for å rulle opp minst én narkotikasak mens de jobbet her. I vinter fikk de napp: De avslørte en hasjplantasje med 14 planter, dyrket med profesjonelt utstyr.
– Det var en liten sak på landsbasis, men en stor sak i vårt distrikt. Det har ikke vært noen narkosak her på flere år. Det foregår nok i større grad enn vi vet om, sier Sørli.
Forbrytelser skjer først og fremst på kveldene, nettene og i helgene. Røksund-utvalget mener det blir enklere å dekke opp døgnbemanning dersom politidistriktene slår seg sammen. Sørli og Flåten har etterlyst muligheten til å jobbe mer på kveldstid. Men når de har nattevakt, hender det de ser flere hjort enn mennesker.
Pistol og bamse. Denne dagen skal Flåten på møte i Bergen. Sørli skal være alene på kontoret i Gulen. På vei ut dit kjører han innom hovedkontoret i Masfjorden. Der åpner han safen med våpen. Sjekker at de ikke er ladet før han låser dem inn i bilen. Den nye regjeringen vil åpne for bevæpning av politiet i distrikter der politiet selv mener det er den beste løsningen. Sørli synes det finnes gode argumenter både for og imot.
– Jeg kan skjønne at de som jobber på Grønland i Oslo kan trenge det. Jeg har ikke behov for det her ute. Og har jeg det, er bilen aldri langt unna.
Men han har alltid på seg skuddsikker lettvest når han utfører trafikkontroll. De eldre kollegene bruker ikke vest.
– Det kan være de er blitt litt sløve på et sted hvor det ikke skjer så mye. De stoler kanskje mer på folk. Vi er opplært til å være naturlig skeptiske, sier han.
I bukselommen har Sørli to telefoner. Den ene er hans egen. Den andre er vakttelefonen. Siden politiet i Masfjorden ikke har sambandsdekning, går all kommunikasjon via den.
– Når den ringer, kjenner jeg stressnivået.
– Ringer den ofte?
– Nei.
– Hver dag?
– Nei. Og når den ringer, er det Ivar eller Bernhard. Jeg blir alltid like skuffet.
Sørli finner frem den store teddybjørnen og plasserer den i bilen. Han synes det er gøy å jobbe med barn. Dessuten gir det ham noe å gjøre.
Mens Sørli er på vei til Eivindvik skule, får politiet i det nærmeste lensmannsdistriktet melding om at en mistenkelig gjenstand er funnet på Mongstad. Det tar over fem timer før bombegruppen fra Oslo er på plass. Debatten om responstid får en ny gnist. Byrådslederen i Bergen hevder beredskapet ikke holder mål. Hun vil ha egen bombegruppe i Bergen.
Politiet er i dag den eneste nødetaten som ikke måler responstid. Statsminister Erna Solberg har åpnet for å vurdere krav om responstid i forbindelse med politianalysen. Ifølge politidirektøren kan krav om responstid tidligst komme på plass i 2015.
Onsdag: Masfjorden. Rundt kjøkkenbordet sitter Krokås, Sørli, Flåten og kontordame Klara Høydal. Klokken er halv ni. De drikker kaffe. Krokås snakker om, ja, hva snakker han om, han snakker om en gammeldags telefonsvarer. Sørli og Flåten sitter med armene i kors. Ser i bordet, ser mot taket. Plukker på klærne. Sørli liker ikke å sitte lenge og drikke kaffe. Da føler han seg uproduktiv. Etter tyve minutter tar han plutselig sats, reiser seg og sier han må jobbe. Flåten følger etter. De skal ta fartskontroll. Hvert år skal lensmannsdistriktet kontrollere 1600 biler. Hittil i år har de sjekket 1400.
– Dere får dra og terge opp de politifolkene som står der inne, tøyser Krokås.
Han snakker om Utrykningspolitiet – UP.
– Vi blir vel jaget bort hvis UP er der, sier Sørli.
– Er dere blitt det? spør Krokås.
– Ja. Vi har stått oppå steinrøysa med uniformert bil, og så har UP ringt bort og sagt at farten er lav fordi vi skremmer sjåførene. De spurte om ikke vi kunne dra et annet sted, sier Sørli.
– Ga dere ikke beskjed om at de var i deres distrikt og at dere hadde deres kontroll?
– Jeg følte ikke at jeg hadde myndighet til å overprøve disse overbetjentene i sivilbil.
Sørli synes det er spesielt å bli stoppet av UP.
– Politiets oppgave er jo å forebygge, så hvis vi kan stå der og forhindre trafikkulykker ved å være til stede, er jo det bedre enn om folk blir tatt for å kjøre i 120 i en tunell. Det er ikke for å snakke dårlig om UP eller andre kolleger. Men vi ønsker jo å gjøre litt, vi også.
– Burde dere koordinere kontrollene?
– Kanskje. Det hadde jo vært mer effektivt. Men jeg føler ikke at vi må si fra til dem om at vi skal ut og utføre kontroller i vårt distrikt. Selv om det også er UPs distrikt.
Mistenkelig bil. Idet Sørli og Flåten setter seg i politibilen, forteller Krokås at han har fått tips om en mistenkelig bil. En hvit bil med polske skilt skal være observert i området. Politiet har fått flere meldinger det siste året om at østeuropeere kjører rundt til hus der ingen er hjemme og stjeler kobber og stål.
– Å ta noen på fersken – det hadde vært artig, sier Sørli.
De kjører mot venstre. Svinger av på en liten vei. Kjører ned mot fjorden. Snur. Fortsetter videre langs den smale hovedveien.
– Gjør geografien det lett eller vanskelig for tyvene?
– Begge deler. Avstandene er store. Men det er ikke så mange muligheter. I visse tilfeller må de ta ferge. Hvis fergene ikke går på natten, vet vi jo hvilken vei de kjører, sier Flåten.
Plutselig dukker en hvit lastebil opp rundt en sving.
– Der har vi han! sier Flåten.
Sørli setter på blålyset, bilen stopper. Oppi bilen ligger gamle bildekk, noen metallrør, et par gummistøvler, en ballerinasko. Sjåføren og kameraten forteller at de har fått tillatelse til å ta med seg metallet, og kan fremvise navn og telefonnumre til eierne. Det ender med at de får 750 kroner i gebyr for å kjøre med et dårlig dekk.
Klokken halv tre gir Sørli og Flåten seg for dagen og kjører tilbake mot Masfjorden.
– Det har ikke vært så mye fangst, da, sier Sørli.
De har stoppet to østeuropeiske biler og en lokal kvinne. Til sammen har de gitt én fartsbot.
– Det har nesten vært en produktiv dag.