«Hun døde før hun fikk se resultatene av sin politiske kamp»
I 2006 skrev Nini Stoltenberg en artikkel i Samtiden der hun så seg selv gjennom institusjonenes øyne. Hun skjønte, til sin overraskelse, at hun vakte frykt i saksbehandlerne: «Jeg fikk en følelse og opplevelse av at en demon hadde slått rot i meg. Navnet på demonen kunne variere, alt etter hvilken ideologi institusjonen ble drevet etter. Men alle steder var det klart at det var en slags rusdemon.»
Nini Stoltenberg satte ord på den nesten religiøse ryggmargsrefleksen som oppstår i folk når de møter narkomane. Vi ser narkotika som en ond kraft, som tar bolig i mennesker, beleirer dem, og dette skremmer oss dypt. Vår reaksjon er derfor å påkalle en enda høyere kraft, som kan drive demonen ut, bannlyse den og gi oss ro. Denne metafysiske tankegangen rundt rusavhengighet ser ut til å trenge langt inn i norsk narkotikapolitikk. Dette er trolig også grunnen til at så mange religiøse organisasjoner tar roller som behandlere innenfor rusfeltet.
Nei til heroinassistert behandling, nei til legalisering av hasjbruk, lenge var det også nei til sprøyterom. Norsk narkotikapolitikk er mislykket, og mye av grunnen er nettopp dette: vi klarer bare å akseptere total fordrivelse. Trangen til å forby ting vi frykter og hater, driver oss til å straffeforfølge mennesker som trenger medisinsk behandling. Illusjonen om et 100 prosent rusfritt samfunn har bidratt til å sette Norge helt til topps på overdosestatistikken i Europa og verden.
Nini Stoltenberg ønsket en narkotikapolitikk som var bygget på realisme og forskning. En av hennes kampsaker var heroin på blå resept, heroinassistert behandling. I Nederland, Danmark og Sveits er dette innført med dokumenterte, gode virkninger. Det knekker omsetningen, det gir mindre kriminalitet, det gir rusmisbrukere mer kontroll og overskudd. En ikke-demoniserende metode som i praksis ikke kan fjerne rus helt, men kan føre oss nærmere målet.
Nini Stoltenberg skrev i Samtiden: «Det fortoner seg komplett besynderlig at ingen – ingen! – etter 30 år med mislykket narkotikapolitikk på alle plan, har tenkt til å spørre menneskene det virkelig gjelder. Spørre de egentlige ekspertene, de virkelige fagfolka på sitt eget liv».
Selv ble hun lyttet til som ekspert etter hvert. Hun satt i Bondevik-regjeringens ekspertgruppe og var rådgiver for utvalget hennes far Thorvald Stoltenberg ledet i 2010. Hun opplevde å få grønt lys for blå resept – fra to helseministre på rad – før Arbeiderpartiets stortingsgruppe stemte mot eget fagråd. Men saken er ikke over: Sterke krefter i Arbeiderpartiet vil ha omkamp, og Bergen jobber for å bli pionerby for slik medisinering. Når fremtidens rusomsorg tar en ny retning, vil vi se at Nini Stoltenberg har satt spor etter seg.
Hun døde før hun fikk se resultatene av sin politiske kamp, i likhet med mange før henne i historien. Men Nini Stoltenberg beveget faktisk norsk narkotikapolitikk. Den lojaliteten hennes familie viste henne, og den fantastiske åpenheten de har valgt, gjør at vi alle sammen deler sorgen med dem.
LL