Mange av de fremmøtte stilte i arbeidsklær onsdag kveld denne uken, på debatt om håndverksfagene. I salen satt folk i rørlegger-, maler-, tømrer- eller politiuniform, de brukte anledningen til å demonstrere yrkesstolthet. Vi som var til stede oppfattet at noe viktig er på gang: En slags samling i bunn rundt norske håndverkstradisjoner. For «De manuelle»-debatten, startet av tømrermester Ole Thorstensen, er ikke bare en klassedebatt – det er en kulturdebatt og en verdidebatt. Den går til kjernen av hva kvalitet er, og hvilket samfunn vi vil være.
Et nytt element i debatten er erkjennelsen av at dette ikke er yrkesfagenes krise alene, men et felles problem og et symptom på en dypere samfunnsendring. Paneldeltager Cathrine Knudsen, forfatter av romanen Manuell, som også har jobbet i helsevesenet, beskrev mest av alt en mentalitetsendring under debatten. Dypest sett handler endringen om tidsrasjonalitet – moderne urbane mennesker opplever ikke at tid kan brukes på ting som «bare» ender i utførte oppgaver. Tid må investeres i det som gir rasjonell avkastning: Utseende, trening og kropp, hvile og opplevelser. Hjemmene våre slutter å være verksteder i en slik kost-nytte-analyse: Et vellykket hjem skal være tømt for oppgaver. Den urbane klassen er hytteeiere og forventer at en håndverkerstand står parat til tjene dem, med tjenester og vedlikehold, når de besøker bygda. En slik vrengt rasjonalitet har ført praktisk arbeid inn i en lavstatusspiral, og gjør oss blinde for forskjellen på godt og dårlig. Når alle vil ha spa-standard, velger vi de billigste løsningene. Som jo ofte er de ulønnsomme på sikt. Det sier seg selv at et samfunn som bryter ned håndverk, er ute av stand til å bygge noe som helst. Derfor har den totale dysfunksjonalitet vi ser i dag kunnet oppstå. I dag er hele fag og bransjer overtatt av kriminelle, det drives store mengder svart arbeid, fiktive fakturaer, grov sosial dumping og også menneskehandel og hvitvasking.
Så hvordan snur man en slik samfunnsutvikling? Ett av mange tiltak som er foreslått (se for øvrig side 31), går ut på å heve opptakskravene for yrkesfag. Hvis en 16-åring må kunne skilte med et lavt fravær og minst karakteren «G» (3) for å komme inn, så unngår vi at systemet fortsetter å «dumpe» skoletrøtte drop outs på yrkesfagene. Dette forslaget er på sporet av noe, men vil det egentlig føre til en grunnleggende samfunnsendring? Ole Thorstensen svarte slik onsdag kveld: «Om vi hever listen, hopper vi ikke høyere av den grunn.» Og dette er helt riktig. Vi får ikke en egentlig nivåheving i praktisk utdanning ved et slikt grep. Som med alt annet, må praktisk dannelse bygges fra grunnen av, det er ikke en knapp en 16-åring kan skru på. Altså må det inn før eleven starter på yrkesfag. I dag går elever rett fra tiårig studiespesialisert (allmennfaglig) skolehverdag til yrkesfag – dette er for sent, selv for et praktisk geni. Større innslag av håndverksmestring på barneskolenivå – kombinert med senere grep som å gjeninnføre sertifisieringsordninger i flere håndverk – kan skape reell endring i det større samfunnsbildet vi snakker om.
Bare ved å få dette inn i barneskolen, kan vi som samfunn igjen lære at praktiske og estetiske fag er utfordrende, både manuelt og intellektuelt. Bare slik får foreldre i det hele tatt sjansen til å oppdage om deres eget barn har praktisk talent. Bare slik kan barn og foreldre sammen – når videregående skal velges – diskutere yrkesfag som en god karrierevei, ikke som et nederlag. Og bare slik kan vi slutte å drive harryhandel med våre håndverkstradisjoner. Det har alltid vært dyrt å være fattig.
LL