– Jeg er en av de relativt lykkelige pedofile som lever i sølibat. Jeg er et sjeldent tilfelle, i det at jeg ikke innså at jeg var pedofil før tidlig i femti-årene. Men jeg innså for noen år siden at det var en tung byrde å holde hemmelig den identiteten som var i ferd med å utvikle seg.
– Identiteten som var i ferd med å utvikle seg?
– Jeg har alltid vært pedofil, men jeg har klart å skjule det, også for meg selv.
– Hvor gamle er de du blir opphisset av?
– Vel, fire år. (Jeg blir fortsatt litt pinlig berørt av å skrive det). Jeg blir aldri opphisset om jeg faktisk er i samme rom som en jente på den alderen… Selv om jeg kan kjenne på en slags romantisk lengsel.
Samtalen skjer via chat, en kveld i desember. Amerikanske Ethan Edwards (et pseudonym) vil ikke prate på telefon eller via videochat, av frykt for å bli identifisert. Han er pensjonert programvareutvikler, skilt og far til tre voksne døtre, bosatt i Philadelphia-området. Og, sier han, pedofil. Edwards er en av initiativtagerne til Virtuous Pedophiles, «Dydige pedofile», en nettside der folk som ham kan møtes, diskutere og hjelpe hverandre å unngå å følge lystene.
Det er en ganske ny erkjennelse, for forskerne så vel som for resten av verden: Mange pedofile er ikke overgripere, de forstår at de ikke kan leve ut fantasiene – men de klarer ikke bli kvitt dem.
20 000
– Mange forskere begynner nå å forstå at dette er alminnelige, snille mennesker som har en seksuell tiltrekning til barn, sier psykolog Thore Langfeldt, psykologen som startet det private Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) i Oslo.
Nye tall fra et prosjekt i Tyskland antyder at 1 prosent av alle voksne menn har pedofile fantasier. Mindre spørreundersøkelser, blant annet fra Norge, har indikert så mange som 3 prosent. Det vil si minst 20 000 nordmenn, kanskje mange flere.
Noen av dem blir overgripere; i Norge anmeldes det hvert år rundt 1300 tilfeller av incest og seksuell omgang eller handlinger med barn. Den såkalte «lommemannen» sto alene for overgrep mot 66 unge gutter. Tenk Alvdal, eller Bjugn – overgrepssakene er så opprivende, så ødeleggende for alle involverte, at de hefter ved en hel bygd, enten anklagene stemmer eller ikke. Og likevel:
– Det er forsket svært lite på dette, og behandlingstilbudet er lite. Jeg har inntrykk av at dette er materie som de færreste vil gripe tak i, sier Jim Aage Nøttestad, forsker ved St. Olavs Hospital, avdeling Brøset i Trondheim.
– Det er et betent felt, med så mange følelser og så mye fordommer involvert. Fagfolkene innenfor psykiatrien er ikke mindre fordomsfulle enn andre. Nåvel, det er litt unyansert sagt, men feltet er preget av mye frykt, istemmer Knut Hermstad ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Midt i Trondheim.
Ingen undersøker hvem de pedofile er, hva som er årsaken til at en pedofil begynner å begå overgrep – eller gjentar overgrepet. Og psykologene og psykiaterne vegrer seg for å jobbe med gruppen.
Kunne overgrep vært stoppet om pedofile kunne nås før de gjør noe galt?
Å hate seg selv
«Jeg er pedofil. Jeg er seksuelt tiltrukket til gutter.
Selv om jeg aldri har handlet på de lystene (og aldri vil), hater jeg meg selv på grunn av disse følelsene og lystene. De har ført til et liv i elendighet og ensomhet. Jeg tåler ikke tanken på at jeg har det i meg å påføre verden så mye skade.»
Virtuous Pedophiles-forumet er fullt av slike innlegg, der medlemmene presenterer seg selv. Flest menn, men også en håndfull kvinner. Han som skrev dette, sier han er tidlig i tyveårene.
– Det er en monsterdiskurs om pedofile, en tanke om at dette er folk som bare venter på mulighet til å begå overgrep, sier Langfeldt.
I Norge er Langfeldt en foregangsfigur på feltet. Han har jobbet ved IKST i 25 år, og tilbyr terapi både til overgripere, og til de pedofile som bare er bekymret for tankene sine.
– Jeg har flere unge menn til behandling som har slike tanker, de har vært i psykiatrien, har vært på selvmordets rand. De er kjempesøte og hyggelige mennesker, men livredde for å titte ut i verden fordi de har seksuell interesse for barn. De er ikke monstre i det hele tatt, bare livredde smågutter.
Skitten forskning
En sjekk med de psykologiske fakultetene ved norske universiteter viser at ingen der jobber med pedofili. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) forsker på ofre for overgrep, men ikke på overgriperne.
– Noen forskningsfond synes ikke det er sjarmerende å gi penger til noe med pedofili. Ordet er så stigmatisert, så bare det å få det nedskrevet sammen med fondets navn betyr at man har skitnet seg til. Det er bare min hypotese, men mon tro om den ikke stemmer, sier Karen Munk, en pedofiliforsker ved Aarhus Universitet i Danmark.
Norges forskningsråd har aldri støttet pedofiliforskningsprosjekter, men det er simpelthen fordi ingen norske forskere noensinne har søkt om slike midler.
Psykolog Pål Grøndahl ved Sifer, et kompetansenettverk for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, gikk i 2013 gjennom den internasjonale forskningen i en såkalt metaanalyse, for å undersøke om det finnes behandling for pedofile som har dokumentert effekt. Men prosjektet er avsluttet, og konklusjonen var for øvrig negativ – det finnes ikke nok forskning på noe behandlingsalternativ til at man kan si om det fungerer.
Fagfolkenes frykt
– Det finnes et stort internett. De pedofile googler og ser en person som har jobbet med overgrepsproblematikk. Da tar de kontakt.
Knut Hermstad har skrevet doktorgradsavhandling om menn som begår seksuelle overgrep. Dermed får han telefoner fra menn som har pedofile fantasier og søker hjelp.
– Denne gruppen, de som er bekymret for sine egne impulser og følelser, har vanskelig for å søke hjelp, fordi de er veldig redde for å bli avslørt. Men de bør oppsøke en kvalifisert sexolog og få hjelp til å håndtere det, sier Hermstad.
– Hvordan finner man en kvalifisert sexolog?
– Det er ikke noe enkelt. Det er veldig få som kan noe særlig om det, du kan telle dem på to hender.
En undersøkelse Jim Aage Nøttestad gjennomførte for Helsedirektoratet i 2012, viste at over 60 prosent av norske psykiatere og psykologer ikke kunne tenke seg å behandle pedofile. 90 prosent sa de ikke hadde tilstrekkelig kompetanse til å behandle pedofiliproblematikk.
Nøttestad tror noe av problemet er at fagfolkene er redde for å mislykkes: Om pasienten senere skulle begå overgrep, kan det gjøre at terapeuten føler seg medskyldig.
Betanien barne- og ungdomspsykiatri i Bergen driver prosjektet V27, for ungdom som har begått seksuelle overgrep eller «vist upassende seksuell adferd». Programmet er kun åpnet for ungdom i Bergen. Noen, som Nøttestad og Thore Langfelt, tilbyr terapi til domfelte. Det hele er et ørlite plaster på et stort sår:
– Det er bare mellom 6 og 8 prosent av de som begår overgrep som kommer til rettssystemet. Det er jævla lite. Vi må nå de 90 prosentene, sier Langfeldt.
– Vi hadde en som kom til oss som sa han var kåt på barn og var redd for å begå overgrep. Han måtte stå på venteliste, så gikk det et halvår, og i løpet av den tiden begikk han overgrep.
Hjernestriden
Hvem er de pedofile som ikke begår overgrep? Hva skiller dem fra de som gjør det? Hva gjør at noen begår det første overgrepet, hva avgjør om de gjentar forbrytelsen? Og hva slags behandling hjelper?
Listen over spørsmål om pedofile er mye lengre enn listen over svar.
– Er det noen forskjell på de pedofile som begår overgrep og de som ikke gjør det?
– Det er vel det. Det er et vanskelig vitenskapelig område, vi har ikke så mye kunnskap om dette. De som ikke har gjort noe er vel… jeg tror ikke de har noen høyere moral – de er heller kanskje mer engstelige, sier Langfeldt.
James Cantor, en klinisk psykolog ved University of Toronto i Canada, har funnet at pedofile hjerner er forskjellig fra ikke-pedofile: Hjernen er bygget opp likt, men den er koblet sammen annerledes hos pedofile, de forskjellige delene samhandler annerledes.
– Det er en slags nærsynthet. Identifisering av seksuelle objekter, med den påfølgende aktiviseringen av forskjellige sosiale systemer i hjernen, responderer på barn i stedet for eller i tillegg til voksne, sier han på telefon til Morgenbladet.
Funnene er omstridte. Kritikerne mener Cantor blander årsak og virkning – at hjernen blir forandret av at de det gjelder er pedofile, heller enn at de pedofile har annerledes hjerne. Cantor står på sitt:
– Vi har funnet at pedofile har mer såkalt hvit materie i hjernen, de er kortere enn ikke-pedofile og mye oftere venstrehendte. Fostre viser tegn på tegn på å være høyre- eller venstrehendt allerede i magen, de velger seg en tommel å suge på. Det tyder på at forskjellene i hjernen er noe som oppstår lenge før seksuell adferd, sier han.
Både Cantor og Michael Sato, en kollega av Cantor som står bak en av de få befolkningsundersøkelsene av pedoseksuelle tanker som er gjort, mener dessuten pedofili er en aldersbasert legning, slik hetero- og homofili er kjønnsbaserte legninger. De fleste andre – og diagnosemanualene, oppslagsverkene for psykologer og psykiatere – kaller pedofili en utviklingsforstyrrelse.
Også Thore Langfeldts arbeid er omdiskutert. Hans mener mannlige pedofile er undertrykte homofile, og at å erkjenne at man er homofil kan gjøre at man blir kvitt tiltrekningen. Forskerne Morgenbladet har snakket med ønsker ikke å kritisere Langfeldts arbeid, men understreker at det er én av teoriene om hva pedofili er, og hvordan man skal møte det.
Fascinerende fireåringer
– Jeg vet selvsagt at jeg er uvanlig, og at en del mennesker som har samme tiltrekningsmønster som meg er farlige for barn. Jeg ville ikke ønsket disse tankene på noen andre… Men jeg opplever dem faktisk som noe positivt, skriver Ethan Edwards, tilbake i chatten.
– Hvordan da?
– Altså, når du synes noen er tiltrekkende, så er det positivt i seg selv. Jeg vet ikke om du er hetero eller lesbisk eller hva, men kanskje du også har en tanke om at det føles bra å være tiltrukket av noen. Det føles fint, selv om personen ikke er tilgjengelig for deg, skriver han.
– Men når du sier du kan kjenne på en «romantisk lengsel», så er det gjerne noe man forbinder med noe intellektuelt også, en intellektuell kobling. Hvordan fungerer det med en fireåring?
– Fireåringer er fascinerende mennesker. Jeg vet ikke om du har vært mye rundt barn, men de har fullstendige følelsesliv. Og jeg opplever at det er det som danner basis for tiltrekning, også med voksne – heller enn intellekt, sier Edwards.
Dansk telefon, norsk stillhet
«Jeg ved, du kan li’ mig. Men måske kan du li’ mig lidt for meget?»
Den lille jenta ser rett i kameraet. I januar for to år siden sendte danskene en tv-reklame for å informere om hjelpetelefonen «Bryd cirkelen», drevet av Region hovedstadens psykiatriske hospital i København. Telefonen er et lavterskeltilbud til pedofile; hensikten er å forebygge overgrep. Psykiater Ellids Kristensen, som leder initiativet, forteller at nummeret fortsatt er lite kjent i befolkningen. Likevel mottar de om lag 70 henvendelser hvert år.
– De som ringer, gjør det fordi de er bekymret for at de skal kunne komme til å gjøre noe, eller de har allerede gjort noe, knyttet til enten barneporno eller direkte til berøring av barn, forteller hun.
– Hva sier de som ringer dere – har du inntrykk av at det er et tilbud som fungerer?
– Ja, det er mitt inntrykk. En del av de som ringer ønsker behandling, og de sier de blir tryggere på å gå til behandling etter at de har snakket med en av oss. De blir klar over hva det går ut på, hva slags mennesker de kommer i kontakt med, sier Kristensen.
– Det er også en del som simpelthen ikke har visst hvem de skulle kontakte for å få behandling. Det er jo veldig skamfullt å ha denne typen problemer, det er vanskelig å gå til fastlegen med det – man er redd for å bli stigmatisert. En del har også forsøkt og blitt avvist.
Norge ligger langt bak. Noe skjer – et lignende prosjekt som V27 i Bergen startet opp i Trondheim nå på nyåret, og Helsedirektoratet opplyser om at de skal begynne planleggingen av det de kaller «et pilotprosjekt for sedelighetsforbrytere, inkludert pedofile». Men noe allment tilgjengelig hjelpetilbud rettet mot forebygging, som Bryd Cirkelen, er det ingen som snakker om.
– Det er ingen i helsevesenet som har jobbet med å få etablert noen hjelpetelefon. Så lenge det ikke er noe initiativ til det, tror jeg det ligger et stykke opp og frem å få til noe sånt, sier Knut Hermstad.
– Jeg vet at mennesker med pedoseksuelle følelser har jobbet med spørsmål om et krisesenter, et sted for likesinnede hvor de kan møtes og snakke sammen. Foreløpig er det ikke blitt noe mer enn løst snakk. Fagfolk i helsevesenet er skeptiske, de er redd for at det blir arnestedet for planlegging av overgrep.
Ellids Kristensen mener det om mulig er enda større behov for et Bryd Cirkelen-initiativ i Norge enn i hennes eget hjemland.
– I Danmark har vi et behandlingsnettverk, så om det ringer noen fra en annen del av landet kan vi henvise vedkommende til et sted der vi vet de gir god behandling. Det har dere ikke utviklet i Norge, det finnes ikke noe slikt nettverk, sier hun.
– Men da bør man i det minste kunne komme i kontakt med noen per telefon, og prøve å ta noen samtaler slik.
En kardemommelov
Enn så lenge fortsetter de pedofile å google. Selvhjelpsfora som Edwards’ Virtuous Pedophiles (VP) blir fort det de finner. Det bekymrer fagfolkene.
– Jeg er skeptisk – selvhjelpsgrupper uten behandling vil sannsynligvis ikke virke positivt. Jeg tror det lett vil kunne ta av om man skal snakke om sine lyster. At det blir mer opptatthet, mer fantasier, sier Nøttestad.
– Men dette synes født ut av nødvendighet, de ønsker å snakke om dette med profesjonelle, men tør ikke spørre, eller avvises om de gjør det?
– Ja, og det er viktig at noen får ansvar for å videreformidle informasjon om de som er villige til å hjelpe. Man har jo ikke navnene, så for de som søker hjelp blir det kanossagang fra fagperson til fagperson. Hvor mange skal man gå til før man gir opp?
Ethan Edwards vedgår at VP har svakheter; han vet at folk kan utveksle barneporno etter å ha møttes i forumet. Men, sier han, nettet er fullt av slike muligheter allerede – så hvorfor oppsøke et sted som eksplisitt fordømmer og kaster ut enhver som snakker positivt om barnemisbruk eller barneporno?
– Kan forumet bidra til en usunn normalisering, slik at deltagerne gjør pedofili til en større del av identiteten sin enn det trenger å være?
– Jeg tror VP kan være kontraproduktivt, og hver person må finne ut hva som fungerer best for dem. For de pedofile som også er tiltrukket av voksne, tenker jeg at et rimelig mål er å komme til et punkt der tiltrekningen til barn bare er en kuriositet, sier han.
– Men for de fleste er den frykten det samme som frykten for at seksualundervisning får barn til å ha mer sex. Seksuelle og romantiske følelser er en så kraftfull del av hvem vi er, og ikke noe vi kan ignorere.
---
Hvem er Ethan Edwards?
Ethan Edwards er et pseudonym. Hvem han virkelig er, vil ikke Edwards avsløre til noen, hverken på trykk eller off the record. Det finnes grupper som forsøker å finne ut av identiteten til pedofile og publisere den på nettet, sier han – de skiller ikke mellom pedofile og overgripere.
James Cantor, en profilert pedofiliforsker ved University of Toronto, går likevel god for Edwards overfor Morgenbladet. Cantor og Edwards er begge med i en dokumentarfilm om pedofili som kommer senere i år. I den svarer Edwards bare på spørsmål via e-post, som en skuespiller skal lese opp.
– Jeg har aldri møtt Ethan Edwards personlig. Vi kommuniserer regelmessig, men alltid via e-post eller nettbaserte fora. Jeg kjenner ikke Ethans virkelige navn, men etter å ha kommunisert med ham i flere år, og lest kommentarene hans på VP og andre steder, er jeg så sikker som en person kan være på at han er hvem og hva han sier han er, sier Cantor.
---
– Er det et mål for deg, for VP, at pedofile skal akseptere og omfavne følelsene sine?
– Vel, første bud er å sørge for at barn ikke skades. Og jeg er klar over at noen mener at en pedofil som er fornøyd med seg selv vil ha færre motforestillinger mot å begå overgrep, så jeg forsøker alltid å lytte til det perspektivet, svarer Edwards.
– Men for det meste mener jeg de bør forsøke å få det bedre med seg selv. James Cantor har argumentert for at folk begår overgrep når de er desperate og motløse. Det er et argument for å sørge for at folk kan få hjelp.
Edwards oppsummerer sitt syn på saken som «vestlig liberalt». På norsk kan man godt kalle det kardemommeloven.
– Virtuous, dydig, betyr ikke bedre enn andre, det betyr bare «ikke verre». Om du aksepterer at mange pedofile ikke begår overgrep, så fortjener de samme beskyttelse som alle andre. Mange har problemer med å fatte dette, men… Pedofile er mennesker. De fortjener å være lykkelige, de også. Så lenge de ikke skader andre.
Endret: En tidligere utgave av artikkelen hadde feil yrkestittel på James Cantor.