Den 15. mars i år var det opptøyer på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Rundt femti innsatte knuste møbler og raserte bygninger, de nektet å bli låst inne etter dagens lufting. På et Trandum-seminar denne uken, i regi av Antirasistisk Senter, fortalte advokat Zulifqar Munir, som har flere klienter ved internatet, at protestene ikke skyldtes den avbrutte luftepausen i seg selv. Han mente frustrasjonen hadde bygget seg opp siden 8. februar, da det var to selvmordsforsøk samme dag. De internerte på Trandum har det ille, sa han. De skjønner ikke hvorfor de blir satt i fengsel.
Trandum er, i praksis, et fengsel. Det er omringet av høye gjerder med piggtråd, vaktene har uniformer og våpen, for eksempel batonger. De innsatte har få timer ute i frisk luft, de er låst inne det meste av døgnet. Overvåkningen er total, elektronisk og fysisk. Alle som mottar besøk, blir grundig kroppsvisitert etterpå – hver gang. De må kle seg nakne, underlivet undersøkes, munnen åpnes og sjekkes. Frem til 2013 ble de kroppsvisitert også etter et møte med sin advokat. Bruk av tvang er utbredt ved Trandum: isolat og glattcelle venter hvis man mister kontrollen. All psykisk ustabilitet som «kan smitte over på de andre» – for eksempel sultestreik – er grunn nok. Glattcellen har et tissehull i gulvet, ikke mer. I norsk lovgivning heter det faktisk også «fengsling», men den er forankret i Utlendingsloven, ikke straffeloven. Så hva er egentlig den store forskjellen mellom Trandum og et fengsel? At de innsatte på Trandum ikke har gjort noe kriminelt. Mange av dem er barn. Ja, faktisk er antallet barn rekordhøyt. I fjor var 307 barn fengslet på Trandum.
Trandum har lagt et svært kontroversielt tiår bak seg. Rådgiver Maria Wasvik i Antirasistisk Senter la denne uken frem et samlet bilde av kritikken mot Trandum – fra Europarådets torturforebyggingskomité, Advokatforeningen, Sivilombudsmannen, Barneombudet, Barnevernet, FN. Listen over klagepunkter er lang: Utstrakt bruk av fotlenker og håndjern. Bruk av glattceller etter selvmordsforsøk. Opptil åtte personer i samme celle. Elendig mat, kritisk luftkvalitet, dårlig helsetilbud. Alle kan overleve noen døgn slik – men mange sitter i uker og måneder i det som var ment å være et venterom.
I tillegg: flere skandaler om tilstanden til de som sendes ut. Internerte er dopet ned til handlingslammelse og lagt i såkalte «body cuffs» – kroppslenker – før de ble sendt ut av landet. En palestinsk kvinne spontanaborterte mens hun ble pågrepet og ble sendt ut av landet mens hun ennå blødde, i strid med legeerklæringen. En suicidal pasient ble revet ut av behandling fra psykiatrisk sykehus og satt på fly, til protester fra legepersonalet. Det finnes en lengre liste over fysisk og psykisk syke mennesker som er sendt ut, mange av dem mindreårige.
Ukens «seier» til KrF og Venstre er viktig for å gjenkjenne det moralske og menneskelige i en knallhard realpolitisk debatt. Men i praksis setter norsk asylpolitikk en rekke rekorder på den motsatte siden. I 2014 var det 4182 innsettelser på Trandum, en økning på 28 prosent. Og i 2014 ble 7259 personer sendt ut med tvang, 22 prosent høyere enn året før. Regjeringen vil øke til 7800 i år.
Trandum ble stengt av Arbeidstilsynet i 2010. Etter at det åpnet igjen i 2012, er det snakket mye om hvor mye bedre det er blitt – blant annet er det laget en aktivitetsavdeling som de innsatte kan bruke fire til seks timer per uke. Hvorfor opptøyer der nå, med aktivitetsrom og alt? Trandum er et rettsløst rom på siden av vårt eget samfunn, et ingenmannsland. Her stanser vårt forsvar for grunnleggende sivilisatoriske rettigheter. Det er derfor det er opptøyer her. De blir aldri mer siviliserte enn oss selv.
LL