---
DETTE ER SAKEN
Kulturredaktør Hilde Sandvik kritiserte i Bergens Tidende psykiater og forfatter Finn Skårderud for å estetisere spiseforstyrrelser. «Kva om det Skårderud gjer er farleg?» spurte hun seg i kommentaren «Forføraren», og kontrasterte intensivbehandlingen hun selv har gått gjennom, med Skårderuds kulturelle analyser: låser han mennesker fast i en syk identitet, bygget på en slags kunstnermyte? Eksperter, aviskommentatorer og kjente pasienter, som Linnéa Myhre og Mette Hanekamhaug, har avskrevet Sandviks kritikk som usaklig og personfokusert. Skårderud selv svarte at «det er en grov usannhet» at han romantiserer spiseforstyrrelser.
---
– «Jeg må lese teksten som om hun mener at jeg bedriver en slags romantisering og idyllisering av alvorlige psykiske lidelser. (…) Det er en grov usannhet,» skriver Finn Skårderud i sitt tilsvar til deg i Bergens Tidende. Har han rett?
– Jeg skulle jo ønske at han i stedet for å svare på den måten hadde diskutert hva det vil si å romantisere en sykdom. Står han i fare for det? Det finnes jo lange tradisjoner for den slags.
– Hva vil det si å romantisere spiseforstyrrelser?
– En ting er jo begrepene han har brukt – «sultekunstneren», «Villa Sult». Jeg undrer meg over hva begrepsbruken har å si for oppfatningen av en sykdom som anoreksi. Jeg hørte Skårderud si på radioen at han har gått til kunsten for å finne svar på gåten anoreksi i 30 år. Det er grunn til å stille spørsmål om hva kunsten kan gi for svar på det traurige livet som spiseforstyrret faktisk er.
– Skårderud fortsetter: «Fra mitt ståsted er det umulig å lese hennes tekst som annet enn en grov mistenkeliggjøring, et forsøk på karakterdrap, en villet skade.» Hva tror du gjør at han opplever dette som et personangrep, snarere enn et saklig innlegg?
– Jeg konstaterer at han valgte å gjøre dette mer personlig.
– Også Aftenpostens Sarah Sørheim mener du lar det personlige ta overhånd, og skriver at du bygger «et forsøk på karakterdrap på et rent anekdotisk grunnlag. Det gjør det også helt umulig å få en saklig debatt». Hvorfor valgte du å bruke fortellingen om den ene gangen du møtte Skårderud som ung spiseforstyrret?
– Den erfaringen brukte jeg for å si at spiseforstyrrelser er noe man kan slite med i ungdommen, og så, gjennom en god og grundig intensiv behandling, få parkert. Mitt spørsmål i neste omgang er nettopp hvordan man kan få dette til å skje: at det er noe man blir ferdig med.
– Og det er her du mener Skårderud svikter?
– Mytologisering kan gjøre sykdommen vanskeligere å bli kvitt. Det er en stor forskjell på å tenke «jeg er spiseforstyrret», altså å tenke på det som en identitet, og «jeg har en tvangslidelse som er en traurig, tung og død del av livet mitt, som en kan få god behandling for å minimere og til og med bli helt kvitt».
– For meg, som ikke har lest ham, er det vanskelig å vurdere om han bare drøfter mytologiseringen av anoreksi, eller om han faktisk bidrar til å mytologisere selv?
– Finn Skårderud har alltid fattet mest interesse for anorektikere, for sultekunstneren. Anorektikere representerer bare en liten del av de som er spiseforstyrrede. De fleste er bulimikere eller overspisere. Å være sultekunstner er som en slags utvidet performance der kroppen din er lerretet. I dét ligger det en estetikk. Og en fare for å lage et spiseforstyrrelsenes hierarki, hvor de som er anorektiske, lykkes, mens bulimikerne og overspiserne er mislykkede «kunstnere». Bildene vi bruker for ulike lidelser, kan ha en ganske sterk kraft over hva en identifiserer seg som. Er det farlig? Jeg skulle ønske det spørsmålet kunne føre til en bred faglig diskusjon, ikke bare om Finn Skårderud, men hvordan hele fagfeltet forholder seg til det.
– Finn Skårderud er lege, men også offentlig person, forfatter…
– … næringsdrivende, foredragsholder, kritiker og samtidsanalytiker. Jeg trekker ikke i tvil at Skårderud vet hvilke roller han har til enhver tid. For meg er en formidlende fagperson som kan gå inn i store og små spørsmål og belyse dem med vidd, en mangelvare i norsk offentlighet. Det er virket som behandler som gjør at jeg stiller spørsmål.
– Ok. La oss gå gjennom bevisene for kritikken din av behandlingsmetodene hans …
– Virker det eller virker det ikke? Det er målestokken.
– Nå ja, i kronikken din viser du til to ting. En potensielt urovekkende passasje i boken til Linnéa Myhre, som har vært pasient av Skårderud. Og ditt eget ubehag rundt tanken på hvor vakkert og idyllisk det virker på behandlingssenteret Villa Sult. Forstår du at dette virker som et tynt angrep, medisinskfaglig sett?
– Fordi jeg valgte en annen sjanger enn fagartikkelen, forsikret jeg meg om at jeg hadde faglig forankring gjennom samtaler med fagpersoner. Noen av de samme spørsmålene jeg stiller om navnevalget «Villa Sult», ble også reist i Tidsskrift for Den norske legeforening.
– Navnevalg… Er ikke det et estetisk spørsmål?
– Det er også et pasientspørsmål. Tanken om å være overspiser og gå inn på Villa Sult er nok ikke særlig god.
– Linnéa Myhre skriver i et fiktivt brev til Skårderud at hun noen ganger vil forbli syk for alltid så han aldri kan friskmelde og forlate henne. Du siterer dette i kronikken og insinuerer at det er problematisk. Selv sier Myhre at sitatet er tatt ut av kontekst, og tvert imot gir hun Skårderud mye av æren for at hun ønsker å bli frisk mer enn noen gang. Hvordan skal vi navigere mellom din stemme og hennes her?
– Jeg er veldig glad for måten hun resonnerer rundt dette på. Selvfølgelig kan mange ha et intenst forhold til en behandler i en periode. Men en pasient har først lykkes den dagen hun ikke lenger trenger behandling, og i den sammenhengen synes jeg teksten til Linnéa Myhre er ubehagelig. Den gir et blikk på Finn Skårderud som guru, som kanskje ikke er uvanlig, men likevel er vesentlig å diskutere. Han har nesten en gurustatus i offentligheten.
– Espen Søbye har tatt for seg Skårderuds rolleblandende forfatterstemme i en anmeldelse. Han mener Skårderud paradoksalt nok er mer skråsikker når han skriver om kunst og filosofi enn om psykiatri.
– Jeg ville blitt skremt hvis han var veldig skråsikker om behandling. Men det som har slått meg den siste uken, er den enorme tilbakemeldingen fra et fagmiljø som ønsker debatten om hva som virker eller ikke virker, velkommen. Ett av spørsmålene er: Er det noe ved måten vi snakker om spiseforstyrrelser på som ikke er sunt? I så fall må vi kunne snakke høyt om det.
– Jeg synes jeg hører en kulturell problemstilling igjen.
– Når du snakker om spiseforstyrrelser som et kulturelt problem, tar du også vekk noe av autonomien til den enkelte syke. «Kulturen har gjort meg syk, dermed må jeg være syk». For den enkelte syke – og her er jeg på tynn is, jeg er ikke fagperson, derfor kunne jeg ønske at andre kom på banen – er det ikke nødvendigvis en fordel å tenke om sykdommen som et kulturelt problem. Jeg skal ikke være skråsikker, men kanskje tvert imot. Ved å redusere spiseforstyrrelsen til en tvangshandling, noe som gjør livet ditt mindre levende, er det gjerne mer håndterbart enn å tenke at det er hele Kulturen man skal gjøre noe med. For dét er et tungt løft, det.
– Handler dette kanskje om et forfatteretisk spørsmål? Skårderuds publikum inkluderer formodentlig folk på utsiden, i randsonen, folk som er syke, og kanskje til og med noen som ender opp i terapistolen hans. I bøkene prøver han både å forstå sykdommen intellektuelt, sette den i en større sivilisatorisk sammenheng, og forholde seg til behandlingstilfeller.
– Det er den diskusjonen jeg ønsker å få opp. Leserne av Aftenpostens kultursider nyter godt av Finn Skårderuds vidsynte blikk. Men for den som sitter i terapistolen, lurer jeg på hva det tjener til å bli sett gjennom en kulturanalyse. Er man et objekt for kulturell nysgjerrighet, eller en pasient med en tvangslidelse det er fullt mulig å bli kvitt?
– Kan man ikke være begge deler?
– For all del. Men det er et stort og interessant dilemma.
– Det er vel ganske klart at Skårderuds populære, kulturelle analyser har gjort det mulig å snakke om disse sykdommene på en måte som var utenkelig tidligere, da spiseforstyrrelser nærmest var tabu i offentligheten. Er ikke det litt bra, da?
– Jeg setter stor pris på det arbeidet Finn Skårderud og andre har gjort for å bidra til større åpenhet. Men vi har en lang vei å gå, det viser de mange tilbakemeldingene fra pasienter jeg har fått denne uken.