Farligst, men ikke forbudt

Torsdag 6. august er det 70 år siden atombomben falt over Hiroshima. Tre dager senere ble en ny bombe sluppet over Nagasaki, og eksploderte som det andre og hittil siste kjernefysiske stridshodet brukt i krig. Idet verden markerer minnet om de over 200 000 drepte og atombombens ødeleggelser i Japan, har 113 land skrevet under på en erklæring som vil forby atomvåpen. Men Norge er ikke ett av dem. Stortingsflertallet har gått inn for å arbeide for et forbud, men regjeringen vil ikke slutte seg til initiativet.

Verdens atomtrussel er større enn på lenge. Dommedagsklokken, som ble opprettet av atomforskerne bak bombene som falt over Japan mot slutten av andre verdenskrig, ble i år stilt to minutter frem. Verden er nå tre minutter fra midnatt, 180 sekunder fra katastrofal ødeleggelse.

Klokken har ikke vært så nær dommedag siden 1984. Forskerne begrunnet de to minuttene med ny kald krigsdynamikk: USA og Russland, som har 93 prosent av verdens nesten 16 000 atomvåpen, er i gang med å modernisere sine atomsystemer og dermed gjøre dem farligere. Det omfattende nedrustningsarbeidet har stagnert de siste årene, og den internasjonale ikkespredningsavtalen (NPT) står svakere enn før.

Norsk initiativ. I mars 2013 inviterte det norske utenriksdepartementet, da styrt av Arbeiderpartiet, til en global konferanse om kjernefysiske våpens humanitære konsekvenser. 127 land var representert i Oslo, og arbeidet førte til nye konferanser i Mexico og Østerrike året etter. Møtet i Wien resulterte i det såkalte «humanitære løftet» i desember i fjor, som forplikter alle som skriver under, til å arbeide for et forbud mot atomvåpen. Den nåværende regjeringen vil ikke slutte seg til dette initiativet. Leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Anniken Huitfeldt fra Ap, mener det er et tilbakeslag.

– Norge har vært en pådriver i det internasjonale nedrustningsarbeidet. Å arbeide for et forbud er spesielt viktig med den internasjonale situasjonen vi har nå, der vi ser stater blir svakere og nedrusting er avgjørende for fremtidig sikkerhet. Jeg synes utenriksministeren bør ta en mer offensiv rolle, sier hun.

Forbudsflertall. Huitfeldt sendte i fjor utenriksminister Børge Brende (H) spørsmål om hvorvidt regjeringen ville slutte seg til et forbud mot atomvåpen, og fikk nei på tampen av året. I vår gikk Venstre, Sp og SV sammen og fremmet forbudsforslaget i Stortinget, og fikk flertall sammen med Ap i slutten av mai. Sveinung Rotevatn i Venstre mener flertallsmerknaden gir tydelige forventinger til regjeringen:

– Vi vil holde dem i ørene, fordi de har vært motvillige til vedtaket på Stortinget. Men antall land som tilslutter seg forbudet, øker dag for dag.

Rotevatn mener et forbud mot atomvåpen er normdannende, og at det er viktig at Norge ikke mister kraften i nedrustningsarbeidet.

En tid for alt. Brende fastslår overfor Morgenbladet at regjeringen deler visjonen om en verden fri for atomvåpen. Samtidig mener han at det å gå inn for et forbud ikke vil være forenlig med Norges forpliktelser som medlem i Nato:

– Atomvåpen vil være en del av alliansens sikkerhetsgaranti så lenge slike våpen finnes andre steder i verden.

Brende sier videre at Norge ikke kan støtte Natos forsvarsstrategi og samtidig lede an i en prosess som motarbeider denne strategien.

– Det vil bare være egnet til å svekke vår troverdighet, i og utenfor alliansen. Det vil være uklokt, spesielt i dagens sikkerhetspolitiske situasjon, sier han via e-post.

Utenriksministeren begrunner avgjørelsen med at det ikke finnes politisk grunnlag for en forbudsprosess i dag, men at regjeringen vil arbeide aktivt innenfor allerede etablerte rammer, som ikkespredningsavtalen.

Ifølge Brende legger hans regjering seg på samme linje som de rødgrønne i spørsmålet om atomvåpen.

– Det finnes ingen antydning til at Norge som eneste Nato-land skal gå inn for et forbud i Stoltenberg-regjeringens siste budsjettproposisjon, skriver han.

Brende svarer på Huitfeldts kritikk ved å si at regjeringen hans er vel så offensiv som den forrige i spørsmålet om atomvåpen.

Mens Huitfeldt presiserer at hun ikke mener at Nato-landene skal kvitte seg med sine atomvåpen først:

– Vi jobber for gjensidig forpliktende avtaler. Det må rustes ned, og målet vi jobber mot må være en verden fri for atomvåpen, bekreftet gjennom et internasjonalt forbud.

Alliansen. Rotevatn sier Brende overdriver vanskelighetene som medlemskapet i Nato representerer for å gå inn for et forbud. Han sier at Norge ikke har noen juridiske begrensninger i alliansen, og at det er passivt å vente på et politisk grunnlag i stedet for å prøve å skape det selv.

– Jeg er en sterk tilhenger av Nato og et tett samarbeid med USA, men Norge skal likevel føre en selvstendig politikk. Det å gå inn for et forbud betyr jo ikke at de Nato-allierte skal kvitte seg med atomvåpen samtidig som man lar Russland og India forbli atommakter. Det er en misforståelse, sier han.

Også Huitfeldt mener medlemskapet ikke er noen hindring. Grunnen til at forbudet ikke ble tatt opp av forrige regjering, var at Wien-erklæringen lå på bordet først i fjor vinter.

– Norge er medlem i Nato og følger alliansens traktat, men vi kan også ha vår egen politikk når det gjelder atomvåpen. Historisk har vi vært et av landene som ikke har ønsket utplassering innenfor våre grenser, og det er viktig at Norge er en tydeligere pådriver i nedrustningsarbeidet enn det vi er nå, sier Huitfeldt.

De store bestemmer. Ikke overraskende har ingen av verdens ni atommakter sluttet seg til Wien-erklæringen, og det er heller ingen Nato-land blant de 113 statene som går inn for et forbud mot atomvåpen. Frustrasjonen er stor blant landene som ikke har masseødeleggelsesvåpen, forteller Tim Caughley, seniorforsker ved FNs institutt for nedrustningsforskning i Genève:

– Når Frankrike legitimerer sine atomprogrammer med at de er nødt til å beskytte seg i farlige tider, faller ikke det i god jord hos dem som ikke har atomvåpen. For hvordan skal de forsvare seg?

Caughley sier nedrustningsarbeidet nå er inne i en overgangsfase, der muligheten for et forbud finnes, men støter på mange utfordringer. Caughley mener hovedproblemet er at atomvåpen fortsatt har status som sikkerhetsstrategi, og at atommaktene ikke er vant til at land som ikke har kjernefysiske våpen blander seg inn i nedrustningsarbeidet.

– USA og Russland kontrollerer debatten og hastigheten. Derfor går det også veldig sakte. De av verdens land som vil ha et forbud, er nødt til å overbevise atommaktene om at det er et skritt mot en tryggere verden.

Caughley sier 70-årsmarkeringen for Hiroshima og Nagasaki bidrar til å minne det internasjonale samfunnet på hvor ødeleggende atomvåpen kan være. Han mener bevisstheten rundt de humanitære konsekvensene er blitt større siden konferansen i Oslo i 2013, særlig når det gjelder testing og sikkerhet rundt eksisterende våpen.

Pekeleken. I vår sendte 50 norske organisasjoner, deriblant Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna, et brev til Utenriksdepartementet der de krevde at Brende går inn for et forbud. Norsk Folkehjelp gjennomførte en spørreundersøkelse som viste at 89 prosent av de spurte mener at Norge bør gå i front blant Nato-landene. Også internasjonale organisasjoner mener Norge opptrer defensivt.

– Det er skuffende. Norge har vært en av de viktigste aktørene i dette arbeidet, særlig etter å ha spilt en aktiv rolle i forbudet mot klasebomber. Det er trist at den nåværende regjeringen bryter med denne tradisjonen, sier Beatrice Fihn, leder av Den globale kampanjen for et forbud mot atomvåpen (Ican).

Fihn hadde håpet at Norge skulle være første Nato-land ut, og at den norske regjeringen er i posisjon til å gå foran med et godt eksempel. Hun har fått med seg at regjeringen vil følge opp arbeidet, men mener det betyr lite i praksis når en ikke vil skrive under på Wien-erklæringen. I kjølvannet av avtalen om Irans atomprogram, som ble inngått 14. juli, mener hun det er på tide at noen av de allierte forplikter seg.

– De sier at det ikke er riktig tidspunkt, men når er et riktig tidspunkt? Vi kommer ingen vei når alle peker på hverandre, sier Fihn til Morgenbladet.

Sikkerhetsspørsmål. Tidligere i sommer ble en britisk matros varetektsfengslet etter å ha varslet om det han mente var en «tikkende bombe» ved Storbritannias atomvåpenprogram til sjøs. Matrosen William McNeilly, som jobbet med atomraketter plassert på ubåter, publiserte en ni sider lang rapport gjennom Wikileaks. Der gikk han gjennom hullete sikkerhetsrutiner, og hevdet at det var lettere å komme inn på kontrollsenteret for atomvåpnene, enn det hadde vært å komme inn på en hvilken som helst nattklubb.

Vi er nærmere en ødeleggende ulykke med kjernefysiske våpen enn vi tror, mener Camilla Waszink. Hun er direktør for våpen- og nedrustningsprogrammet ved International Law and Policy Institute (Ilpi) i Oslo.

– Det handler ikke bare om bruk i krig, men også risikoen for ulykker og hvordan vi er rustet til å takle dem, ifølge Waszink.

Hun sier den positive utviklingen i nedrustningsarbeidet har stoppet opp, og at retorikken mange atomvåpenstater fører nå, er vanskelig å forene med en nedrustningsstrategi. Samtidig tror hun mulighetene er større enn tidligere for å starte en prosess for et forbud mot atomvåpen, og at grunnlaget for det er blitt lagt ved å flytte oppmerksomheten bort fra rene sikkerhetspolitiske vurderinger til de humanitære konsekvensene.

– Ingen har noen illusjoner om at atomvåpenstatene vil slutte seg til et forbud på kort sikt. Det er noe som vil skje gradvis. Men for mange land er atomvåpen i praksis forbudt, så det bør være relativt enkelt for dem å tilslutte seg et internasjonalt forbud. Man har fått gjennom avtaler før der viktige land har stått utenfor, sier Waszink, som trekker fram forbudet mot antipersonellminer i 1997 og forbudet mot klaseammunisjon i 2008.

– Det er et paradoks at man ikke har fått et forbud mot et våpen som er så ødeleggende, selv ikke etter 70 år, sier direktøren ved Ilpis våpen- og nedrustningsprogram.

Elida Høeg

Journalist i samfunnsavdelingen