---
Dette er saken
Søndag 2. august avslørte den tyske tv-kanalen ARD og britiske Sunday Times at 800 av de 12 000 blodprøvene de hadde gått tilgang til, tatt fra 5000 topp-friidrettsutøvere i perioden 2001–2012, viste unormale verdier.
Prøvene kom fra det internasjonale friidrettsforbundet IAAF, og ble lekket av en varsler.
VM i friidrett går av stabelen i Beijing 22.–30. august. 19. august velger IAAF ny president.
IAAF mener dokumentaren er «skuffende og villedende journalistikk».
Kjersti Tysse Plätzer er tidligere norgesmester i kappgang med ni kongepokaler. Hun har også to OL-sølv.
---
– Prøvene til 800 friidrettsutøvere som konkurrerte i verdenstoppen fra 2001 til 2012 har mistenkelige verdier, ifølge en dokumentar presentert av tysk og britisk presse. Ikke overraskende, har du sagt. Hvorfor ikke?
– Det er ikke overraskende er at det finnes unormale blodverdier. Det som er overraskende, er at det ikke fått konsekvenser. IAAF (det internasjonale friidrettsforbundet, red. anm.) har bare sittet på det, og ikke gjort noe.
– Du tok sølv under OL i Beijing – bak Olga Kaniskina, som siden er tatt for doping. Så vant du egentlig?
– Ja, jeg sa det jo allerede i Beijing, at jeg følte meg som en vinner. Fordi hun der, som jeg sa, hun går det ikke an å gjøre noe med når man vil være ren.
– Hvordan vet dere slikt, hviskes det i gangene om visse utøvere, eller hva?
– Ja, selvsagt snakker man om det. Vi er mennesker, ikke maskiner. Jeg er den eneste som har slått Kaniskina på 10 kilometer, men hun slår meg med tre minutter på 20 kilometer. Så de dobler distansen, men går like fort. Det er faktisk ikke mulig. Vi andre i verdenseliten er ikke dårlig trent, for å si det sånn.
– Doping. Jeg ser jeg for meg sprøyter i søppelbøttene og tykke russere i grå treningsdress med gullenker rundt halsen. Er det sånn det er?
– Ha-ha! Jeg vet ikke, det er jo åttitallsbildet man har. Men vi opplevde en gang å finne sprøyter i bosset. Det så vi, og det ga vi beskjed om, men det fikk ingen konsekvenser.
Jeg har gjort det jeg kan, sagt ifra, men det ligger ikke i mine hender å ordne systemet.
– Ja, det er alltid rart når idrettssjefer og trenere og utøvere er så overrasket når doping avsløres. Likevel sa ingen av dem ifra mens det foregikk?
– Vi har jo sagt ifra, men det skjer ingenting! For eksempel, i en finale i IAAF Race Walking Challenge, i verdenscupen, gikk jeg på do rett før start. Det var en tysk jente før meg i køen, og hun kom ut med tårer i øynene – «å herregud, se i bosset, det er sprøyter og alt mulig oppi der.» Jeg sa, OK, bare vær her, jeg går og gir beskjed. Det gjorde vi, og det skjedde ingenting. De kunne jo funnet DNA i den sprøyta om de hadde vært interessert. Og vi leverte selvsagt ikke sprøyta til russerne, men til IAAFs delegat.
– Hva synes du da om at IAAF, og Sebastian Coe, som stiller som kandidat i presidentvalget nå i august, helt avviser avsløringene. Coe sier tyske ARD og britiske Sunday Times driver sensasjonalistisk journalistikk?
– Det sa sykkelmiljøet også, men ARD hadde rett den gangen. Det jeg er veldig skuffet over, er at Michael Ashenden, en av de to spesialistene som har analysert prøvene, skal ha blitt invitert av IAAF til å være med i deres etiske kommisjon. Men nå når han kritiserer dem, så avviser de ham! Nå er han plutselig ikke god nok. Det er tross alt valg nå, det kommer en ny leder inn, det kunne vært en anledning til å ta tak i dette. Når de da kommer med sånne uttalelser, blir jeg skuffet.
– Vurderte du i den konkurransen å si at «dette gidder jeg ikke være med på», for å forsøke å sende et signal ved å trekke deg?
– Nei, jeg har likt å drive med idrett, og jeg liker å finne ut hva som er mine grenser – hva klarer jeg? Jeg var aldri redd for å være glad om jeg gjorde det bra, eller trist om jeg brøt eller ble disket, fordi det var meg, ikke en eller annen kjemi gjorde det. Du kan velge å bruke masse energi på dette, men da må du bare gi deg. Jeg har gjort det jeg kan, sagt ifra, men det ligger ikke i mine hender å ordne systemet.
– Fem prosent av de norske prøvene i dette materialet skal være mistenkelige. Det betyr ikke nødvendigvis doping, men er det rimelig å mistenke de norske utøverne slik vi nå gjør med russerne?
– Nei. Jeg vet, for min del, jeg er blitt dopingtestet mens jeg var gravid. Da produserer kroppen andre hormoner, som kan gi mistenkelige utslag. Så vi vet ikke noe om hvilken informasjon ARD har. Ser de bare tallene, eller har de all konteksten? Vi må svare på når vi sist var i høyden, om vi er gravide, slike ting som kan påvirke prøvene. Vi vet ikke om ARD sitter på de opplysningene i dag.
– Hvorfor tenker vi nordmenn alltid at det er noen andre, aldri oss selv?
– Jeg har ikke sagt det. Jeg synes ofte at norsk media er veldig på det sporet. For eksempel var det vel for noen vintre siden en norsk utøver som ikke fikk lov til å starte i en konkurranse på grunn av for høye blodverdier, som kan være naturlig. Det var dét media slo opp, men hvis det hadde vært en utenlandsk utøver med akkurat den samme historien – da hadde det vært «tatt for doping».
– Din bror, Erik Tysse, ble utestengt i to år for å ha testet positivt for bloddoping. Han sier han ble uskyldig dømt. Hva tror du?
– Jeg er helt sikker på at han ble uskyldig dømt, men den saken er jo en av grunnene til at jeg ikke er overrasket nå. Jeg så hvordan systemet fungerer, for eksempel kan de bruke blodpasset til å ta en utøver for doping, men en utøver kan ikke bruke det for å vise at de ikke har brukt doping.
– Vent, hva er et blodpass? Og om prøvene inneholder spor av ulovlige stoffer, hvordan skal man da bruke dem til å vise at man ikke har tatt ulovlige stoffer?
– Vi blir testet gjennom karrieren hjemme, på trening og i konkurranser, både blod og urin, som settes inn i et skjema. Med mange sånne kan man se om det er svingninger eller unormale verdier. En prøve tatt rett etter konkurranse kan ikke brukes i blodpass, da vil man for eksempel gjerne være dehydrert, og det påvirker blodverdiene naturlig. Så kan slike tester ha kommet inn i verdiene ARD har sett på? Men det er bare systemet som kan bruke blodpass til å bevise doping, utøverne kan ikke bruke det til å bevise sin uskyld. Det er gir ingen rettssikkerhet.
– Har du noen gang blitt tilbudt doping selv?
– Nei.
– Har du hørt prat om det i det norske miljøet?
– Nei, jeg kan ikke huske noensinne å ha hørt prat om at noen har fått tilbud om å bruke noe sånt.
– Det er en gråsone mellom helt OK kosttilskudd og forbudt dop. Jeg leste for eksempel at Voltaren, et fullt lovlig smertestillende middel, visstnok skal kunne redusere restitusjonstiden?
– Det har jeg aldri hørt om. Men det blir brukt i forbindelse med naturlige muskelsmerter. Om man har en skade som ikke ligger så dypt i muskelen, så er Voltaren-gel et alternativ.
– Enn bakepulver, bikarbonat, som visstnok kan tas for å hindre melkesyreopphopning i musklene. Er det innenfor?
– Tar man det oralt, da? Jeg vet at man kan natron i badevannet for å få bort syre. Det tenker jeg ikke på som en gråsone, det kan jo vanlig folk gjøre også. Tenker du også at mineraler og vitaminer er gråsone?
– Nei, jeg vet ikke. Er det noen ting som er tillatt i dag, som du er skeptisk til?
– Nei. For meg er det enten-eller. Enten så er et stoff forbudt, eller så er det ikke det. Men altså, om du begynner med medisiner som ikke står på dopinglisten, mot en sykdom du ikke har, for at du skal gjøre det bedre. Det er gråsone. For meg.
– Jeg merker at min tillit til idrett er blitt ganske frynsete med årene. Det er masse enkeltsaker, alle avsløringene i sykkelsporten, nå dette. Det virker ikke som om antidopingarbeidet avskrekker?
– Jeg håper jo det gjør det. Rett før OL i Sydney i 2000 kom det ut at de kunne teste for EPO. Jeg tror jo det kan virke avskrekkende. Selv om det kanskje virker enda bedre å teste uten å gå ut med at de kan det.
– Helt på tampen, jeg er litt nysgjerrig på kappgang. Hva skal til for å for å gå skikkelig fort?
– Man må bare gå og gå og gå. Og ha veldig mye tålmodighet, det tar lang tid. Teknikken er at man skal kunne se, med det blotte øye, at utøveren alltid har en fot i bakken. Og benet skal være helt rett fra foten berører bakken til den er rett under kroppen.
– Hvor mye raskere kunne du gått en 20 kilometer om du var dopet?
– Jeg har ikke peiling! Jeg har gått så fort jeg kunne, for eksempel i finalen i Beijing. Si bloddoping kutter tiden med fem prosent? Du kan jo sjekke?
Det gjorde vi: Under OL i Beijing gikk Plätzer på 1:27:07. Om hun var fem prosent kjappere, ville tiden vært 1:22:45 – ett minutt og 53 sekunder raskere enn kinesiske Hong Lius verdensrekord, satt i juni i år.