---
Suzanne Brøgger (1944)
Forfatter og dansk feminist-ikon som har skrevet om om kjønn og moderne familieliv. Vokste opp i Colombo, Sri Lanka, Bangkok og Silkeborg.
Debutboken Fri oss fra kjærligheten (på norsk i 1975) og Crême Fraiche (på norsk i 1985) er blant Brøggers mest berømte.
Brøgger skapte debatt ved å erklære at alle ekteskap burde oppløses og at man skulle la være å få barn ettersom «Kjernefamilien er tragikomisk».
I 2015 kom hennes biografi Krukke. En biografi om Suzanne Brøgger skrevet av Louise Zeuthen.
---
Flyktningkrisen viser det med tydelighet. Hvorfor merket vi ikke hvordan Danmark forandret seg? Kanskje fordi skiftet var så raskt: det liberale og tolerante Danmark, Skandinavias eneste latinske land, hadde over natten hadde blitt det mørkeste og strengeste. Eller merket vi ikke skiftet fordi det gikk så sakte?
Les også Suzanne Brøggers essay i denne utgaven av Morgenbladet: Fantastenes paradis.
En annen teori: fordi det alltid har vært sånn. Fordi Danmark alltid har vært et land av overmodige fantaster – av svermere som legger store og virkelighetsfjerne planer. Et land av fantaster lar ikke virkeligheten komme inn og forstyrre dets kjæling med den for tiden mest dominerende ideologi.
Det siste er det Suzanne Brøgger som mener. Forfatteren som i over en generasjon har vært en av de mest leste, elskede og mest omdiskuterte i hjemlandet, skriver i et essay i denne ukens Morgenbladet om Danmark som fantastenes land, ja, et rent lite paradis for alle verdens Peer Gynt-er og deres likemenn.
– Hvorfor har fantastene så godt fotfeste akkurat i Danmark?
– Jeg er ikke sikker. Men kanskje skyldes det at Danmark er lite og flatt, uten storslåtte landskaper? Det kan nok virke klaustrofobisk på mange, og jeg tror den klaustrofobien kan resultere i storhetsdrømmer. Men det går ikke an å drømme seg til en storhet man ikke har i virkeligheten.
– Du skriver at fantasten over alle fantaster er Flemming Rose, Jyllands-Postens redaktør, som som vi husker var den som sto bak karikaturtegningene i avisen, og som senere har blitt til en av ytringsfrihetsforkjempernes gallionsfigurer. Hva gjør ham til en slik fantast?
– Problemet med Rose er at hans aksjoner for ytringsfriheten ikke har noen forankring i virkeligheten. Dermed oppnår han det motsatte av hva han vil. Men ingen våger å protestere, fordi det han sier han kjemper for anses for å være progressivt, og fordi ingen vil høre på dem som påpeker at resultatet er det motsatte.
Flemming Rose går til religionskrig, og sparker til en minoritet – muslimene – som har det vanskelig nok fra før.
— Suzanne Brøgger, forfatter
Villfaren idealisme. Flemming Roses islamkritikk er en forlengelse av hans tidligere kritikk av Sovjetsamfunnet, skriver Brøgger. Men han har «slett ikke har begrep om islam».
– Hvilke kvalifikasjoner mener du man skal ha for å bedrive religionskritikk?
– Det er et godt spørsmål. Det jeg mener, er at det er viktig å se på hva slags kritikk som er fruktbar, hva som kan føre til forandring. Heller enn det, går Rose til religionskrig, og sparker til en minoritet – muslimene – som har det vanskelig nok fra før.
– Hvorfor tenker du er grunnen til det du kaller sparking? Fiendtlighet?
– Nei. Jeg tror det er storhetsdrømmene, om sosial oppdrift og villfaren idealisme. Men det lønner seg ikke å motivforske i andre mennesker.
– Du mener at den som ytrer seg har et ansvar. Kan du definere dette ansvaret nærmere?
– Ikke noe menneske er en øy. Vi innretter alltid vår tale mot «den andre». Hvis ikke, er man psykotisk.
– Hvor stor plass bør religiøse følelser ha i et samfunn?
– Det kan man ikke sette prosenter på. Men i et demokrati med religionsfrihet, er det ufruktbart å anvende sportsmetaforer og egge til religionskamp. Et religiøst politi er ikke verdt å streve etter – heller ikke et ateistisk. Dommeren finnes ikke.
Felles nordisk politikk. «De europeiske muslimer er utsatt for en tragedie», skriver Brøgger. Det er ikke oss IS' terror rammer, det er dem, som utstøtt av det europeiske samfunnet blir tvunget til å sympatisere med ekstremister. Derfor har vi plikt til å omfavne og beskytte dem, mener hun.
– Hva vet du selv om islam?
– Jeg har reist og skrevet mye fra land som Syria, Libanon, Palestina og Jordan, i tillegg til hele Nord-Afrika. Så jeg kjenner den delen av verden. Og så har jeg lenge interessert meg for sufismen (islamsk mystikk, journ.anm.).
– Selv om Dansk Folkeparti insisterer, kan vi ikke velge bort internasjonaliseringen, skriver du i essayet. Har nasjonalstaten fortsatt en rolle å spille?
– Jo. Det er den som skal ivareta vårt språk og vår skriftkultur, og ikke minst våre husholdningsbudsjetter. Men vi må også se videre utover. For eksempel mener jeg det er på tide at Sverige, Norge og Danmark utvikler en felles utenriks- og forsvarspolitikk. Vi har felles historie, og sammen står vi sterkere, ganske enkelt.
Identitetstap. Bedøvet av amerikanske fjernsynsserier og ribbet for infrastruktur som skoler og biblioteker, har Danmark mistet sin egen kultur, mener Brøgger. Danskene vet rett og slett ikke lenger hvem de er – noe som gir fantastene ytterligere spillerom.
– Hvordan skal et slik tap gjenopprettes?
– Det er et problem i alle land at humaniora svekkes og ikke lenger har samme verdi. Men jeg tror det er et spesielt problem for små land at erindringskraften går tapt. Vi må finne en ny forretningsmodell for humaniora.
– Hva betyr det?
– I dag er såkalt social corporate responsibility et ideal for mange virksomheter. Jeg tror det hadde vært en god ting om man også kunne innføre et humanistisk ideal. Både fordi vi har bruk for det, og fordi det ville gjøre at humaniora-studenter hadde en jobb å gå til etter endt utdannelse.
– «Gi ikke folket en dagsorden, når det er en fremtidsorden man trenger!» skriver du, i det jeg leser som en kritikk av den kjappe medielogikken. Men er ikke dagsorden heller enn å være en selvstendig størrelse, en konsekvens av hva slags fremtidsorden man ønsker seg?
– Det er ikke inntrykket jeg har i dag, jeg tror det er mye mer tilfeldig. I Danmark har innvandringsmotstanden stått på dagsorden i mer enn tretti år, og det har knapt ført til noen fremskritt – heller det motsatte, nettopp fordi den er en reaksjon, den er altså reaksjonær. Jeg skulle ønske vi kunne få en dagsorden som var mer løsningsorientert, og som kunne tenke mer på vi kan gjøre i fremtiden for å forbedre dagens situasjon.
Nordisk flyktningløsning. Suzanne Brøgger referererer til den amerikanske statsviteren Francis Fukuyamas analyse av demokratiet i krise. «Ingen instans er sterk nok til å føre den politikken som trengs for å få samfunnet til å fungere», skriver Brøgger.
– Er beskrivelsen av demokratiets undergang det nærmeste vi kan komme en politisk handling i dag?
– Jeg kan heldigvis fortsatt tenke meg andre politiske handlinger. Men vi trenger et bedre politisk lederskap enn det vi har i dag. Et som ikke kun er reaktivt, men som også tenker fremover. Heller enn bare lukke grensene én etter én, kunne også de skandinaviske landene gå sammen for å komme nærmere en løsning på flyktningspørsmålet. Dét ville være en politisk handling.