–Dette huset har ingenting med miljø å gjøre.
Frederica Miller slår ut med armene. Vi er på besøk i Rudshagen borettslag på Mortensrud i Oslo. Her har Obos drevet utforskning og utbygging av passivhus i flere etapper, noe som formelt sett gjør prosjektet til selve utstillingsvinduet for norske myndigheters arbeid for en grønnere byggebransje. Fra nå av skal nemlig alle nye hus være såkalte passivhus. Men Miller er alt annet enn imponert. Gjennom Gaia Arkitekter har hun brukt et helt yrkesliv på å fremme bærekraftig arkitektur. Men i passivhuset på Rudshagen ser hun ingen ting av det hun kjemper for.
– Dette huset er bygget med ett mål for øye, nemlig å få ned energiforbruket. Jeg er ikke en gang sikker på at det er så effektivt på dette området. Og i alle andre henseender er det helt forferdelig. Dette er et hus bygget på bakgrunn av en ensidig teknologisk satsing som fullstendig mangler en helhetsforståelse for hva som skal til for å skape bærekraftige bygninger.
---
Passivhus
---
Klimaforlik og U-verdier. Vi skal komme tilbake til nøyaktig hva Miller mener er så galt på Rudshagen. Men la oss først ta et skritt tilbake. For huset vi befinner oss i, er ikke noe tilfeldig eksperiment. Vi snakker snarere om en prototyp som samtlige nye norske hus skal bygges etter.
For fra og med 1. januar 2016 – med en overgangstid på et år – er det krav om at alle nye hus i Norge skal bygges «i tråd med klimaforlikets mål om passivhusnivå», som det sto i regjeringens pressemelding fra november i fjor. Dette er en utvidelse av den gjeldende byggeforskriften (populært kalt TEK10) der det overordnende målet er at alle nye hus skal ha være «nesten nullenergibygg» fra 2020.
Dette er intet mindre enn fullbyrdelsen av den største revolusjonen innen norsk byggenæring i moderne tid. Og som alle revolusjoner, kan den synes å bære preg av flammende idealisme og betydelig hastverk. Så sent som midt på 2000-tallet var bærekraft en marginal del av arkitektens hverdag. Trenden var at hus skulle ha så mye glass i fasaden som mulig og at energikrav var et nødvendig onde.
Men i løpet av tiåret fikk den brede miljøbevegelsen stadig mer fremdrift, og i 2008 fikk Direktoratet for Byggkvalitet (DIBK) en bestilling om å lage et forslag til nye energikrav. For bærekraft i formell byggsammenheng handler om én ting: redusert energiforbruk. Som igjen betyr å få ned U-verdien, målet på hvor mye varme som passerer gjennom en vegg i løpet av et gitt tidsrom. Lite varmetap betyr at du trenger lite energi til oppvarming, og et passivhus er ganske enkelt et hus med veldig lav U-verdi.
Seniorrådgiver ved Sintef Byggforsk, Anders Kirkhus, forteller at krav til U-verdi er blitt gradvis strengere siden Byggeforskriften av 1969, og at oljekrisen på 70-tallet og enøk-bølgen på 80-tallet gjorde at bransjen selv styrte denne utviklingen.
– Myndighetene satte seg ikke i førersetet før i 1997. Dermed var grunnen allerede beredt da klimaforliket kom og politikerne lanserte en virkelig ambisiøs målsetning, nemlig klimanøytrale bygninger innen 2020, sier Kirkhus.
Og man skulle tro at en slik massiv grønn dreining av fastlands-Norges største industri skulle gjøre alle glade. Men slik er det altså ikke.
En religiøs vekkelse. Sammen med andre representanter fra byggenæringen har Kirkhus og hans kolleger fra Sintef en naturlig plass rundt bordet under utarbeidelsen av de standardene vi skal bygge husene våre etter. En du imidlertid ikke finner der, er overlege Jan Vilhelm Bakke fra Arbeidstilsynet.
– DIBK har ikke helsefaglig kompetanse. Og med tanke på at plan- og bygningsloven er en av Norges viktigste helselover, mener jeg at det er sterkt beklagelig. Folk oppholder seg i gjennomsnitt innendørs omtrent 90 prosent av livet, så det er klart at inneklima er svært viktig. Regjeringens utredningsinstruks krever helserisikovurderinger av alle regelverksendringer. Det har jeg ikke sett når det kommer til energitiltak i bygningssektoren. Og det gjør meg meget betenkt.
Bakke sitter og vipper ytterst på stolen i sitt kontor på Høgskolen i Gjøvik, der Arbeidstilsynet holder til. De senere årene har han flere ganger satt spørsmålstegn ved hvordan passivhuset er blitt løftet frem som målet på alt som er hellig innen standardiserte miljøkrav. Pulten foran ham er dekket av hefter og utskrifter fra foredrag og forskningsrapporter som underbygger det han snakker om.
– Se her, sier Bakke og peker på en rapport fra WHO kalt «Health in the Green Economy».
– Det er av avgjørende viktighet å gjøre det som er bra for helse, bærekraft og energi. Samtidig.
– Og da er ikke passivhus det rette svaret?
– Hverken Arbeidstilsynet eller jeg selv har den oppfatning at passivhus nødvendigvis er et problem. Den store utfordringen er at vi simpelthen ikke vet nok om helsekonsekvensene.
Og grunnen til det er ifølge Bakke at ideen om passivhusets fortreffelighet nærmest kan sammenlignes med en religiøs vekkelse, der det er liten interesse for å gjøre skikkelige utredninger av mulige negative konsekvenser.
Astma, allergi og fedme. – Så hva er det som potensielt er så farlig?
– Luftveisinfeksjoner og astma- og allergiplager knyttet til fukt. Sammen med problemer rundt bruk av ventilasjonsluft til oppvarming. Bransjen sier at disse utfordringene er løst. Men jeg har ikke sett det dokumentert i fagfellevurderte internasjonale tidsskrifter for helse og miljø. Og jeg må understreke at bruker- eller markedsundersøkelser ikke holder mål i denne sammenhengen.
Bakke peker særlig på kravet om å opprettholde den nødvendige tettheten i passivhus og nulltoleransen for kondens i isolasjonen i vegger og tak.
– Ja, jeg vet at husene testes før folk flytter inn. Men hvordan kan kravene til tetthet opprettholdes gjennom hundre års bruk og ombygninger? Hva skjer hvis det blir et hull et sted? Hvor nøye må man være med alle føringer og åpninger som trengs i et hus, spør Bakke retorisk.
Han er også usikker på hvor helsebringende det er med høy og monoton temperatur i husene, og peker på forskning fra universitetet i Maastricht, som viser at kroppen under slike forhold etter hvert mister såkalte brune fettceller, som forbrenner energi for å holde oss varme.
– Du kan rett og slett bli tjukk av å aldri fryse?
– Altså, mye tyder på at det er sunt med hus som følger årstidene og gjør at du vil sette deg i en lun krok med et pledd når det er kaldt. Eller slå opp alle vinduene og slippe sommeren inn i midten av juli.
Direktoratet sterkt uenig. – Jan Vilhelm Bakke er en av flere som stiller spørsmål om energieffektivitet går på bekostning av inneklima. Det vi vet, er at fukt- og muggskader i bygg utgjør en helserisiko. Det vi også vet, er at risikoen for slike skader er mindre når man har god ventilasjon og bygget har få eller ingen luftlekkasjer.
Det sier direktør i DIBK, Morten Lie. Som leder for organet som utformer reglene, er det viktig for ham å understreke at byggteknisk forskrift fra direktoratets side anses som teknologi- og produktnøytral, og at forskriften kun setter rammene for hvor mye energi som kan gå med til oppvarming og til hvor mye frisk luft som skal komme inn i bygget.
Lie viser også til forskningsprosjektet EBLE (Evaluering av boliger med lavt energibehov) som er utført av Sintef, der resultater fra en rekke lavenergi-testboliger viser godt inneklima og lite fukt. Han forteller også at Landsforeningen for hjerte- og lungesyke støttet innstramningen av energikravene. Og at Astma -og allergiforbundet har gått ut og anbefalt en jevn temperatur i boligen på 20-22 grader.
Men når Bakke konfronteres med disse funnene, avviser han dem kontant som ikke-kvalifisert forskning.
– EBLE er et prosjekt eid av boligprodusenter, entreprenører og byggherrer sammen med myndighetene. Prosjektet er ikke fagfellevurdert, og dermed ikke gyldig, sier Bakke.
– Igjen: Jeg har ennå ikke sett noen helserisikovurderinger fra DIBK. Alle er jo enige i at hus uten fukt er bra for helsen. Men det er jo ikke det vi diskuterer her, men hvorvidt passivhusene faktisk fungerer som de skal. Og det å ta det enkeltsitatet fra Astma- og allergiforbundet inn til støtte for passivhusstandarden, noe jeg vet de ikke er for!? Det blir helt feil måte å argumentere på.
Miljøfarlige materialer. Tilbake i Obos' passivhus på Rudshagen er beboerne på arbeid. Et susende apparat blåser varmluft inn i stuen.
– For tyve år siden, da vi begynte å diskutere hvordan vi skulle bygge miljøvennlig, var det bare én ting alle var enige om. Det var å ikke forvarme luft som oppvarming. Det er usunt allerede nå, og når dette systemet får stå og dure og gå i 10–15 år? Vi sitter her på en inneklimabombe. Og jeg tror ingen kommer til å gjøre noe med den før den eksploderer rett i ansiktet på oss. Dette huset er fullt av varme, fuktige kanaler som aldri vedlikeholdes eller renses, der all elendigheten bare blir værende.
Miller peker rundt seg. Men det er lite å se. Alt som gjør huset til et passivhus – teknikk, isolasjon, kanaler og fuktsperrer – ligger gjemt inne i bygningskroppen. Og utover noen ventiler hist og her, ser huset mistenkelig ut som de fleste andre nybygde boliger i Oslo. Hvite plater på veggene og et gjennomgående klinisk uttrykk.
– Jeg tror det er ett innslag av naturlige materialer i hele huset, sier Miller, og kikker på en liten kommode i heltre.
– Resten er plastmaterialer, maling og lakkerte overflater. I dette huset er det lite miljøvennlige materialer i gulv, vegger, tak, kjøkkenbenk, skap, hyller – overalt. Og du klarer ikke å lufte bort skadelige gasser ved hjelp av et ventilasjonsanlegg, så alle giftstoffene blir værende her inne sammen med dem som bor her.
– Så du mener dette huset er mindre sunt enn vanlige, nybygde Oslo-leiligheter?
– Ja, det gjør jeg. I tillegg kommer spørsmålet om hvilken livsstil et hus tvinger folk til å ha. Målet med passivhus er å spare energi, men hvis vi ser på et større klimaregnskap må vi spørre: Hvordan kommer de seg på jobb? Hvor mye CO2 ble det produsert for å lage disse materialene? Og for å frakte dem hit? Byggeforskriftene bommer – de tar bare for seg energi som er et ørlite felt av miljøaspektet.
Alt henger sammen. På spørsmål om han forstår Millers bekymring, svarer Lie i DIBK det ikke er noe hinder for å velge mer miljøvennlige materialer.
– Snarere tvert imot mener vi at forskriften kan bidra til innovasjon og utvikling av nye produkter og løsninger, sier Lie.
Dette er det imidlertid flere arkitekter enn Frederica Miller som er sterkt uenige i. Toneangivende kontorer som Helen & Hard og Snøhetta har i flere år engasjert seg helhjertet i arbeidet for bærekraftig arkitektur. I november i fjor var de sammen med Element arkitekter invitert til Harvard for å snakke om hvordan vi tenker miljø og arkitektur i Norge.
– Fortalte dere amerikanerne om hvordan TEK10 bidrar til mer kreativitet, slik Lie påstår?
– Nei! Og jeg tviler jeg sterkt på at den gjør det.
Det sier Siv Helen Stangeland, partner i Helen & Hard. Hun mener at de norske reglene er rigide på feil måte, og opplever i likhet med Miller at tallberegninger, tekniske løsninger og spesialiserte syn kun fokuserer på enkelte aspekter av bærekraft.
– Hvis dere hadde utformet TEK10, hvordan skulle da miljøet ivaretas?
– Det viktigste ville være at forskriften gjaldt flere aspekter av bærekraft, og at disse sees i sammenheng. På sikt skulle også sosiale aspekter komme med.
Tonje Værdal Frydenlund i Snøhetta er langt på vei enig i dette, og understreker at vi står midt i en rivende teknologisk utvikling. Der har Snøhetta de siste årene vært med helt i fronten, etter at kontoret gikk inn i Powerhouse-prosjektet i 2010.
– Hva er Powerhouse?
– Det er et plusshus, altså et hus som produserer mer energi det bruker. Passivhusstandarden ligger i bunn, men i Powerhouse regner vi også inn materialenes iboende energi, og lager et energiregnskap basert på hele byggets livssyklus: produksjon, oppføring og senere avhending. Vi fokuserer på ny teknologi – men med så enkle tekniske løsninger som mulig, sier Frydenlund.
– Powerhouse er jo mer ambisiøst enn reglene – og dermed ikke i tråd med dem?
– Ja, akkurat dette er et stort paradoks. Mer ambisiøse løsninger krever dispensasjon fra tekniske forskrifter. Da må du argumentere veldig inngående for de alternative konseptene. Vi opplever TEK10 som veldig spesifisert. Som Gaia også formidler, er det for lite rom for å finne alternativer. En utfordring som ikke minst rammer mindre aktører. Det finnes flere svar enn passivhus, men i dag er det veldig ressurskrevende å jobbe slike løsninger gjennom. Noe som er synd, for vi trenger god arkitektur og innovative løsninger for å gjøre miljøhusene ekstra attraktive.
Politisk jåleri? Dette med attraktive hus er et poeng i seg selv. For mens de fleste store utviklere av boliger og næringsbygg kappes om å være de mest miljøvennlige og hevder at dagens energismarte bygg er fremtiden, går Trondheims nest største eiendomsutvikler, Ivar Koteng, mot strømmen. I Klassekampen 27. januar fyrte han av en bredside mot alle forkjempere for dagens miljøstandarder. Han stempler det hele som «politisk jåleri».
Til Morgenbladet sier Koteng at han ikke er mot energieffektive løsninger som sådan. Det han har registrert, er at det ikke er noe marked for denne typen boliger. Og når ingen egentlig bryr seg, mener utvikleren at det gir grobunn for tekniske krav som er resultat av trender og politisk korrekthet mer enn rasjonelle løsninger.
– Strøm fra vannkraft er for eksempel helt ute, og har ingen status. Fjernvarme og solceller og andre fordyrende løsninger som ikke gir noen bedre miljøeffekt, er in.
– Er passivhus dårlige boliger?
– Ikke nødvendigvis. Men de er lite arealeffektive og fordyrende, selv om enkelte vil hevde noe annet. Vi tror folk hadde vært mer interessert om de følte at de kunne oppnå så mye reell energisparing som mulig for pengene. Boligkjøpere er ikke interessert i et sertifikat. Og det burde reflekteres i forskriftene.
På dette punktet får Koteng langt på vei støtte fra Obos, som bygget Rudshagen.
– Mange av dem som kjøpte hus på Rudshagen, var ikke først og fremst opptatt av passivhus eller energiforbruket. Det var tradisjonelle faktorer som pris og hustype som betydde mer, forteller Hans Dahl, som var Obos’ prosjektleder.
– Hvorfor det, tror du?
– Nei, vi har kanskje vært for dårlige til å få frem kvalitetene. Eller så har det vel vært noe skremselspropaganda, sier Dahl.
Og når skylden for denne skremselen skal fordeles, er det ikke uvanlig at det er Bakke i Arbeidstilsynet det pekes mot. Selv mener overlegen at bransjen kan skylde på seg selv.
– Passivhus er for vanskelige å bruke, sier Bakke.
– Og det er mitt andre store poeng i tillegg til at vi vet for lite om helsefarene. Nemlig at lavenergihus akkurat nå krever superbrukere.
Han forteller om passivhusprosjektet i Løvåshagen borettslag i Bergen, der de etter noen år sjekket energibruken. Bare én boenhet hadde oppnådd prosjektert energibruk, resten av boligene brukte mer enn planlagt. Og den boligen som var innenfor normert forbruk, sto attpåtil tom, det vil si at prosjektet bare var vellykket der det ikke var mennesker.
– Lignende funn finnes for andre slike prosjekter. Teknologene skylder på «brukerfeil». At de som bor der stiller varmen galt eller åpner vinduer og dører i tide og utide. Men som Thomas Lindvall ved Karolinska Institutet sa: «Et hus skal være tilgivende.» Og det betyr at det skal fungere ved normal bruk. Du skal ikke være en ekspert for å bo i hjemmet ditt. Vi trenger bygg som sammen med brukerne gir optimalt inneklima med lavest mulig ressurs- og energiforbruk.
– Noen synes å være for optimistiske på teknologiens vegne.
Må være ensporet for å flytte grensene. – Stein Stoknes, er du en teknologifantast?
– La oss si at jeg tror på både nødvendigheten av teknologiske fremskritt og generelle holdningsendringer.
Vi møter prosjektleder Stein Stoknes i den selvstendige miljø-tankesmien Futurebuilt, og ber ham samle trådene. Stoknes er selv arkitekt, og arbeider med bærekraft og bygninger fristilt fra både byggenæring og myndigheter. For ham begynte interessen for passivhus da han på starten av 2000-tallet arrangerte studieturer til Østerrike og Tyskland for å ta fenomenet i nærmere øyensyn. Senere bygget han et av Norges aller første passivhus som sin egen bolig i 2009. Han har også sittet i en referansegruppe for den nye byggeforskriften.
– Passivhus har vist seg å fungere. De er rasjonelle og økonomisk bærekraftige. Og de har vært et politisk salgbart konsept som har gjort at vi har fått ambisiøse miljømål til å bli en standard i norske byggeforskrifter. Og jeg minner om at det er passivhusnivå, ikke passivhusstandard, som er kravet.
– Ja, men alle arkitektene jeg har snakket med, mener at det i praksis er passivhus som standard allikevel. Mener du at de egentlig har frihet til å bygge som de selv vil?
– Til en viss grad. Du kan godt bygge passivhus med akkurat hva slags materialer du vil. Det er energiforbruket og ingen ting annet som er fastsatt. Men det er enighet i fagmiljøene om at nettoenergi, som det måles etter i dag, er på vei ut. Det burde vært levert energi, noe som ville gitt et mer fleksibelt regelverk. Så lenge du totalt sett har et meget lavt energiforbruk, bør du selv kunne velge fremgangsmåten.
– Men er ikke energibruken bare en liten del av bærekraftaspektene ved det å bo?
– Jo, absolutt. Men for å få miljømål inn i forskriftene, var det nødvendig å begynne med det som lettest kunne måles og tallfestes. U-verdier og kilowatt-timer var her veldig nyttige. Det er ikke like enkelt å si noe om materialer, for eksempel, der effekten ikke kan måles på samme måte.
Stoknes er krystallklar på at passivhus ikke er noen helsefare. Hverken fra perspektivet som fagmann eller som beboer. Han mener også at kritikerne ikke fullt ut forstår viktigheten av det arbeidet som er gjort.
– Vi har på kort tid fått flyttet kravene til energieffektive bygg til et nivå som man tidligere bare kunne drømme om. Det hadde vi aldri klart uten passivhus som konsept. Og jeg skulle ønske at Frederica Miller fra Gaia heller ville fokusere på de gode løsningene og de nye mulighetene i stedet for å spre desinformasjon og bidra til å sverte miljø- og energieffektive bygg med sin lett fanatiske kritikk.
Helt pasifisert. Da jeg snakket med huseieren på Rudshagen forut for besøket, kunne han fortelle at han har bodd her i fire år uten å merke noen former for ubehag. Mens for oss førstegangsbesøkende har passivhuset hatt en noe mer pasifiserende effekt. Frederica Miller trekker pusten dypt og ser seg rundt mens hun leter etter de rette ordene.
– La meg avslutte med å si at om vi ser bort fra alle tall og tabeller – er virkelig det å bygge tette plastikkhus som stenger naturen ute, det rette svaret på miljø og bygninger her i Norge? Folk må få velge selv. Men som et krav? Vi må ha lov til å bygge hus på mange forskjellige måter. Jeg mener det er grunnleggende feil å tvinge alle til å bruke en bestemt byggemetode – ikke minst når den byggemåten er så dårlig som dette.