Aktuelt

Til minne om Maren Næss Olsen (1983–2016)​

[object Object]

Maren er død. Vi har mistet vår venn og kollega, og en unik og viktig journalist. Hun døde av kreftsykdommen akutt leukemi tirsdag 28. juni, en diagnose hun fikk våren 2015. Alle i Morgenbladet er i sorg, og vår medfølelse går til Marens familie og ektemannen Timur.

Maren Næss Olsen ble født i Bergen 15. august 1983. Før Morgenbladet hadde hun, sin unge alder til tross, vært journalist i Dagens Næringsliv, Ny Tid, Bloomberg News, Bergens Tidende, Studvest og Rogalands Avis. Hun hadde journalistutdannelse fra London, Amsterdam og Aarhus, samt bachelorgrader fra Bergen og Stavanger. Hun hadde bodd ett år i Brasil, og hadde en grunnleggende internasjonal orientering.

Da hun kom til Morgenbladet i april 2011, var det som om vi hørte et klikk i redaksjonslokalet – det var opplagt for alle at hun hørte til hos oss. De neste årene skulle hun blomstre journalistisk. Hun bidro til å løfte avisen markant, og i perioder sto hun bak flesteparten av avisens forsidesaker.

Følsomme mennesker er ofte de seigeste. De er som strået som kan bøye seg med vindkastene, istedenfor å brekke. Maren var en sånn person.

Det som går igjen når kolleger beskriver Maren, er hennes kontraster. På den ene siden: den myke, milde Maren med smilehull, som kom på morgenmøtet i blomstrete bluse og godt brukte støvler. Vi kunne lukte kaneldryss fra kaffen som var kjøpt på hjørnet.

På den andre siden: Sakene hun jobbet med var ofte rå og knallharde. De kunne handle om diktatorers psyke, om jihadisme og 22. juli-morderens ideologiske univers.

Maren var opptatt av hva som kjennetegner god tenkning, og var en slags konspirasjonsjeger. Hun sporet opp og intervjuet opphavskvinnen bak konspirasjonsteorien om Eurabia, Bat Ye'or, rett etter 22. juli («Eurabiske vers», august 2011), og skrev en viktig artikkelserie om konspirasjoner mot klimaforskere (våren 2013). Hun fortalte fra reportasjereiser og møter med syriske flyktninger i Libanon og forfulgte yezidier i Nord-Irak. Hun fortalte om å bli skutt mot i Afghanistan.

«Livet etter døden på Sinjarfjellet» (mars, 2015), historien om Den islamske statens overgrep mot yezidiene i Nord-Irak, ble hennes siste artikkel i Morgenbladet.

Maren var myk og sterk på samme tid. Det heter seg at følsomme mennesker ofte er de seigeste. De er som strået som kan bøye seg med vindkastene, i stedet for å brekke. Maren var en slik person.

Spennet i Marens kompetansefelt var enormt. Hun var redaksjonens Grand Prix-ekspert den ene dagen (en musikksjanger med sterke geopolitiske spenninger, forklarte hun oss), og portretterte Finansdepartementets mektigste byråkrat den neste.

Virkelig god journalistikk forutsetter at man er nysgjerrig, og Maren var utrolig vitebegjærlig. Faget psykologi interesserte henne – hun skrev en thriller om rivaliseringen mellom kognitiv terapi og psykoanalysen («Tankeskiftet», mars 2012) og spiste krepsehalepasta med forfatter Siri Hustvedt mens de snakket om de siste utviklingen innenfor nevrovitenskap («Tankevekkeren», juni 2012).

Som vitenskapsjournalist hadde hun som ambisjon å skrive slik at det var forståelig for lesere uten noe forkunnskap – samtidig skulle artikkelen oppleves som høyrelevant for forskerne på feltet. Maren knekket denne koden, og hennes journalistikk var en viktig grunn til at Morgenbladets redaksjon i 2013 mottok ViS-prisen for kritisk og innsiktsfull forskningsjournalistikk fra Vitenskapsakademiet i Stavanger.

Journalistikken hennes hadde, uansett hvor «hard», metodisk og kunnskapsorientert den var, alltid en teft for noe menneskelig eksistensielt. Hun hadde et helt eget lag med mennesker som ikke var helt A4, og var villig til å strekke seg langt for å bevare intervjuobjektenes verdighet – det være seg sjamaner («Vi er alle urfolk», juli 2011) eller damer på selvrealiseringstur i fotsporene til bestselgeren Eat, pray, love («Spis, ryk, reis», september 2011). Humoren var der, men samtidig ble vi som lesere mildt, men bestemt irettesatt. Maren skulle ikke ha noe av at noen lo av intervjuobjektene hennes.

Hun koblet ofte det nære og konkrete til det store og prinsipielle, som i artikkelen om at Asperger syndrom var på vei ut av psykiatriens diagnosemanual, en nyhet hun valgte å drøfte med ekspertene, nemlig aspergerne selv («Asperger, farvel», desember 2012). Hun besøkte et kollektiv med langtidsledige Nav-klienter på en gård i Vesterålen («Bare jobb, jobb, jobb», januar 2014) og hun skildret stemningen på fest med folk som brukte «kulturelitens nye dop», MDMA («Empati i pulverform», mars 2014). Fotografen vår sier at hun ofte undret seg hvor direkte Maren kunne være uten at hun virket annet enn oppriktig, inviterende og nysgjerrig.

Maren har bedt om at asken hennes skal spres i skogen. På rommet hennes på Lovisenberg, der hun levde de siste ukene, sto to enorme trær utenfor vinduet, en lønn og en eik. Trekronene var i øyehøyde med vinduet, og hun likte de harde regnskurene som bråket i bladene. Den siste boken hun leste handlet om forskning på trær, Trærnes hemmelige liv, som Timur leste høyt for henne. Hun var opptatt av hvordan trærne varslet hverandre ved fare, og vernet hverandre slik at avkom kunne vokse opp. «De samarbeider», sa hun.

Hun definerte seg som agnostiker. Hun påpekte at vi jo er bygget av grunnstoffer, og etter døden går vi tilbake til naturens kretsløp. Slik har vi evig liv, i vitenskapelig forstand. «Spørsmålet er om det finnes noe mer enn det», sa hun. «Jeg vet ikke – vi kan ikke vite.» Hun lurte selv på hvorfor hun taklet døden så fint. «Jeg skulle ønske at jeg kunne leve lenger», sa hun. «Men samtidig har jeg det ikke fælt nå. Jeg skjønner det ikke helt selv.»

Vi har så mye å takke Maren for. Nå som vi har mistet henne, ble vi på et øyeblikk kastet inn i et eksistensielt rom, utlevert til hverandre. De mange samtalene vi har hatt om henne, har gjort at vi også er blitt enda bedre kjent med hverandre. I dag kan vi takke henne også for dette.

Timur fortalte oss her om dagen at hun trivdes så godt på jobben at han «ofte har kalt Morgenbladet for Marenbladet». Til dette fine kan vi tilføye at vi skal fortsette, som best vi kan uten henne, å lage Marenbladet. Hun er til stede også når hun ikke er her.

Kolleger i Morgenbladet.

Mer fra Aktuelt