---
De beste verste
Erfarne reisende deler sine verste reiseminner i Morgenbladet i sommer.
Hvem: Sidsel Wold (57), utenriks-journalist i NRK. Aktuell med boken Landet som lovet alt. Min israelske reise.
Hvor: Sovjetunionen, sommeren 1985.
Hva: Turleder for vanskelig gruppe.
Reisetips: Iran. Et land man rett og slett blir betatt av.
Tidligere: Erling Kagge og Eskil Engdal.
---
Sidsel Wold behøver ingen nærmere presentasjon. I en årrekke har hun formidlet nyheter fra Midtøsten til NRKs seere. Hun har vært på jordomseiling, har dekket revolusjoner og kriger, og har sannsynligvis en av de største kolleksjonene i Norge av ulike sjal og islamske kvinneuniformer. Den tekkelige garderoben kan komme vel med, for til høsten skal hun dekke Tyrkia, Iran, Afghanistan, de kurdiske områdene, Pakistan og India for lisensbetalerne.
Det mange kanskje ikke vet, er at Wold på midten av 1980-tallet i flere år studerte russisk. Russlandskorrespondent ble hun aldri – den posten var besatt av en viss bergenser – men før hun ble ansatt i statskanalen, hadde hun en kort karriere som reiseleder i Sovjetunionen.
– Det var stort sett veldig hyggelig. Jeg fikk praktisert russisken min og fikk dessuten et unikt innblikk i et lukket og ekstremt fascinerende land. Turistene var som regel kunstinteresserte og på alle vis eksemplariske, men én gruppe glemmer jeg aldri.
Togtur til besvær. Ikke helt på skinner. Den perfekte gruppe oppfører seg som én person. Turistene på den perfekte gruppe spiser samtidig, står opp samtidig, dukker opp punktlig til alle avtaler og beveger seg i samlet flokk.
Gruppen det her er snakk om, besto av tre drankere, to kverulanter og én hypokonder, samt seks relativt stillfarne personer. Turen var blant de mer ambisiøse reisebyrået arrangerte, og strakte seg over nesten to uker. Reiseruten inkluderte blant annet et besøk i Sentral-Asia og en flere dager lang togtur på den transsibirske jernbanen.
– Ved hver stasjon måtte vi tilkalle lege til den syke kvinnen, som angivelig var døden nær, forteller Wold. – Men de russiske legene som kom om bord med sine små pappkofferter og primitive sprøyter, gjorde bare pasienten enda sikrere på at enden var nært forestående. Til slutt forlangte hun å få skrive testament.
De to kverulantene, på sin side, klagde på absolutt alt, hele tiden, mens de tre tørste hedmarkingene så ut til å ha en egen evne til å snuse opp sprit.
– Uten å kunne ett eneste ord russisk, klarte de å finne frem til en vogn hvor det ble solgt georgisk hjemmebrent på svartebørs. Etter å ha smakt grundig på de kaukasiske drikkevarene, fikk en av dem byttet til seg en uniformslue fra en konduktør. Han begynte å gå fra kupé til kupé og kontrollere billetter, til personalets fortvilelse.
Uten å kunne ett eneste ord russisk, klarte de å finne frem til en vogn hvor det ble solgt georgisk hjemmebrent på svartebørs.
— Sidsel Vold
Den lokale, russiske guiden hadde til alt overmål mistet stemmen, så det var opp til den den gang 24 år gamle Wold å gjete villstyringene:
– Hvor skulle jeg la grensen gå? Dette var jo voksne folk, og de hadde betalt masse penger for turen. Ikke kunne jeg ringe hjem, heller. Jeg måtte finne ut av alt på egen hånd. Mest bekymret var jeg naturlig nok for den syke kvinnen. Først da vi kom hjem, røpte en av de stillferdige deltagerne i gruppen at han var lege. «Hvorfor sa du ikke det før?» ropte jeg. «Du spurte aldri», svarte han.
Jernbaneetappen av reisen endte med at toget sporet av, noe som skapte stor forvirring blant russerne ombord.
– I Sovjetunionen gikk jo offisielt aldri noe galt, og det skjedde aldri ulykker der. Men akkurat avsporingen var heldigvis ikke gruppens skyld.
Hedmarkinger i Tasjkent. I Sentral-Asia toppet det seg. Den dødssyke var nærmere graven enn noensinne og de tre festblankettene viste ingen tegn til utmattelse. Tvert imot.
– Da vi skulle fly videre til Sentral-Asia, nektet en av karene fra Hedmark å gå om bord. Hele turen hadde han gått rundt og sagt: «Det er det samme hvor i værda je er, bærre je ser Mjøsa.» Da han fikk se Bajkalsjøen, var han overbevist om at han var kommet hjem. To sterke karer måtte tvinge ham inn i flyet.
På hotellet i Tasjkent ble den unge reiselederen vekket midt på natten av hotelledelsen. De tre hedmarkingene sto ute på parkeringsplassen og klamret seg til lyktestolpene mens de fremførte The Platters udødelige slager, «Only You», av full hals og med stor innlevelse.
– Da jeg endelig hadde kommet meg i tøyet og ut av hotellet, hadde sangfuglene sluknet og lå i dyp søvn på asfalten. Jeg plukket opp tomflaskene og maten de hadde slengt rundt seg, før jeg gikk og la meg igjen. Helt utmattet.
Vel hjemme fikk Wold en lang liste med klager fra den ene av de to kverulantene. Noe annet ville nesten vært en overraskelse.
– Dette var den første og eneste turen i Sovjetunionen hvor jeg gikk ned i vekt, til tross for all kaviaren!