---
TESTOSTERON
---
Jeg har fått øynene opp for gamle menn. Det er en uunngåelig konsekvens av selv å ha blitt både 49 og alene – mitt segment i markedet er nå de godt og vel middelaldrende. Og det har gitt en brå oppvåkning. Fra tidligere perioder i livet mitt husker jeg menn som det spennende kjønn, dem det var fart i, som hadde store armbevegelser og var tiltrekkende uforutsigbare. Nå er det som om de helst bare vil ha noe å spise og en smule fred og ro. Når kvinner på min alder diskuterer menn, handler det ikke om opphissende og inspirerende selskap, men om hvor tverre og trege i avtrekkeren de er blitt. Selv befinner kvinnene seg et annet sted. De har plutselig begynt å temme hester eller ta en ny utdannelse, og om kvelden holder de kulturlivet i gang. Deres eldre menn tar til gjengjeld ikke opp mange plassene i gallerier, museer eller foredragssaler.
Hva skjer med dem?
Irritert mann syndrom. «Det virker rimelig å anta at mange, om ikke alle menn, gjennomgår en klimakterisk periode som til en viss grad ligner kvinners, vanligvis i en mindre drastisk, men kanskje mer langtrukken form.»
Slik innleder universitetslektor i indremedisin ved St. Louis University Medical School, August A. Werner, en artikkel i tidsskriftet Jama – The Journal of the American Medical Association. Den er fra 1939 og markerer så vidt jeg kan se, første gang den medisinske litteraturen nevner noe i retning av en overgangsalder for menn. Werner beskriver også symptomene: depresjon, irritabilitet, tretthet, dårligere hukommelse, nedsatt potens og libido, tidvis til og med hetetokter.
«Symptomer som i mange tilfeller kan dempes ved behandling med mannlige kjønnshormoner», konstaterer han. Men dette var i en tid da testosteron bare helt nylig var blitt kjent og tilgjengelig som syntetisk legemiddel, og det skulle gå flere tiår før industrien utviklet former av stoffet som ikke var skadelige for leveren og samtidig enkle å bruke. Så Werners tanker om et mannlig klimakterium gikk umiddelbart i dvale.
Så snart testosteron kommer på banen, blir debatten mer emosjonell enn vitenskapelig. Stefan Arver, endokrinolog og professor ved Karolinska Institutet
Senere er tenkemåten vekket til live igjen, og i dag kan man støte på overgangsalder for menn hvor som helst. Avisenes helsesider og en mengde internettfora forsikrer om at det her er snakk om et anerkjent fenomen, og det ser ut til å ha trengt ned i folkedypet. I hvert fall viser en spørreundersøkelse fra analyseinstituttet Angus Reid at 70 prosent av den kanadiske befolkningen mener at menn, i likhet med kvinner, har en overgangsfase midt i livet.
Jeg legger merke til hvordan denne overgangsfasen alltid knyttes til testosteron. Eller, rettere sagt, mangel på testosteron. I den vitenskapelige litteraturen svirrer det forskjellige betegnelser – andropause er det mest brukte, men også akronymer som LOH for late-onset hypogonadism og ADAM for androgen deficiency of the aging male har sine tilhengere. Det aller nyeste er IMS – irritable male syndrome.
Det sistnevnte er riktignok foreløpig kun fullt avdekket hos sauebukker. Gerald Lincoln, som er reproduksjonsforsker ved Human Reproductive Sciences Unit i Edinburgh, observerte i 2002 hvordan værene i sauerasen soay oppførte seg påfallende når paringssesongen var overstått. Etter å ha struttet av testosteron, falt dette hormonnivået brått, og de ellers kompetente hanndyrene, som hadde utkjempet rituelle kamper med hevet panne, ble forvandlet til uberegnelige nervevrak. De hisset seg voldsom opp på upassende tidspunkter, gjorde umotiverte utfall til høyre og venstre, og kom faktisk oftere til skade enn da de var fulle av testosteron. Fenomenet kan også iakttas hos reinsdyr og elefanter, så hvorfor skulle ikke menn kunne oppleve noe tilsvarende hvis deres testosteronnivå faller brått? spør Lincoln, og nevner at blant annet stress kan trykke hormonnivået ned.
IMS lyder jo nesten som PMS, og som kvinne er man tilbøyelig til å godte seg litt. Ja – menn kan også ha hormonelle utfordringer! Det forklarer jo mye.
Professorens frustrasjon. – Åh, sukker endokrinolog og professor ved Karolinska Institutet, Stefan Arver, da jeg ringer for å få en faglig avklaring.
– Det er besynderlig med denne diskusjonen om eldre menn. Så snart testosteron kommer på banen, blir debatten mer emosjonell enn vitenskapelig. Hvorfor ser man ikke på publikasjonene!
Men det finnes jo et vell av publikasjoner som omhandler eller nevner andropause, innvender jeg.
– Jeg vet det, sukker han igjen.
Det finnes en vill underdiagnostisering. Svend Lindenberg, leder Copenhagen Fertility Center
– Vi blir nok aldri kvitt det uttrykket, for det har så stor journalistisk appell. Men det er en feilbetegnelse i den forstand at det henviser til kvinners menopause. Menn opplever ikke noen pre-programmert utvikling som drastisk endrer hormonnivåene deres og ender med infertilitet. De to kan simpelthen ikke sammenlignes.
Arver trekker pusten og tilføyer:
– Det betyr ikke at menn ikke kan oppleve mangel på kjønnshormon, det er bare en sjelden tilstand.
Jeg har nettopp sett en artikkel i Reviews of Urology fra 2004 henvise til at 12 prosent av menn over 50 år og 28 prosent av dem over 70 år har hypogonadisme, altså definitivt testosteronmangel. Det er da en del.
– Men det stemmer ikke, og jeg kan ikke skjønne hva forfatterne baserer seg på, sier Arver.
Han viser i stedet til den store European Male Aging Study (EMAS), som følger over tre tusen 40–79-årige menn fra åtte europeiske land, og blant annet måler hormonnivåer. Det er riktig at testosteronnivået begynner å falle etter 30-årene, men ifølge EMAS dreier det seg kun om mellom 0,5 og 2 prosent i året, og i aldersgruppen 70 til 80 år er det kun 5 prosent som faktisk har testosteronmangel eller hypogonadisme.
Ikke at det eksisterer noe bestemt nivå man kan peke på og definitivt kalle «for lavt», forstår jeg på retningslinjene som danske endokrinologer følger. Det er nemlig svært stor spredning innenfor normalnivået, og det som er lavt for én mann, kan være helt tilstrekkelig for en annen. Samtidig er det individuelle forskjeller i følsomhet overfor hormonet, fordi reseptorene varierer fra mann til mann og over tid hos den enkelte. Dessuten kan man ikke bare måle det totale testosteronet, men må ta i betraktning hvor mye av det som er fritt tilgjengelig i blodet og ikke bundet til proteiner og i fettvev.
– Det finnes heller ikke symptomer som er spesifikke for testosteronmangel, tilføyer Arver.
– En diagnose bygger på en samlet vurdering, og krever at man både har lavt hormonnivå og sliter med en rekke symptomer.
De endokrinologiske retningslinjene nevner i underkant av tyve symptomer, og her er det blandet drops: fra søvnforstyrrelser, tristhet/depresjon og nedsatt konsentrasjon og hukommelse, til et redusert antall spontane morgenereksjoner, tap av kroppshår og «lett anemi uten annen påviselig årsak».
Frustrerte koner. I blant annet USA og Storbritannia markedsføres testosteronbehandling som den opplagte løsningen for menn som føler seg uopplagte og uinteresserte i sex, men ifølge en oversikt fra 2013 er det bare hver fjerde mann med resept som overhodet har fått målt testosteronnivået sitt. Den slags statistikk får Stefan Arver til å stønne i telefonen:
– Man kan ikke bare gi testosteron på lykke og fromme. Hvis det ikke er en mangel, og den som behandles kommer til å ligge for høyt, gir det risiko for hjerte- og karproblemer.
På den annen side viser blant annet resultater fra EMAS ganske tydelig at testosteronmangel i seg selv er en tungtveiende risikofaktor for både diabetes og særlig hjerte- og kar-relaterte dødsfall.
– Nettopp. Vi må få fatt i de riktige! Menn som faktisk har testosteronmangel, lider under det og skal behandles, og det gjelder for rundt 3 prosent av menn over 40 år, sier Arver. Det tilsvarer rundt 70 000 menn i Sverige, men her finnes det ifølge databasene bare 17 000 som får testosteron. Ser man til Danmark, tyder beregninger på at omtrent 3000 er i behandling. I Norge fikk i underkant av 11 000 menn testosteron på resept i 2015, ifølge Folkehelseinstituttets reseptregister.
– Det finnes en vill underdiagnostisering, og å få bukt med den krever at vi snakker åpent om det, sier Svend Lindenberg, som leder Copenhagen Fertility Center. Han er egentlig gynekolog, men har interessert seg for aldrende menn, og er blant dem som taler for å bruke uttrykket andropause. Lindenberg oppsøkes hvert år av rundt hundre menn som i utgangspunktet ber om testosteron – ofte oppfordret av ektefellen.
– Hun kommer slepende på en mann som har gått helt i dørken. Han er typisk inaktiv, føler han har mistet fysisk styrke og er nedstemt hele tiden. Så går et større utredningsarbeid i gang, og av hundre ender det med at kanskje tolv viser seg å leve opp til kriteriene for testosteronmangel. Vi har mange gode historier om menn som gjennomgår en forvandling.
Det er jo glimrende, men hva med de øvrige 88?
– Der må man sette inn andre tiltak. Er de for tykke og har diabetes, foreslår vi mosjon, omlegging av livsstil, slike ting.
Naturligvis. Men det underliggende spørsmålet er stadig hvorfor de ender der, hvorfor de lar fettet bre seg og sløvheten sette inn?
– Det er vel noen karakterforskjeller mellom menn og kvinner, sier Lindenberg.
– Men det må du nok snakke med en psykolog om.
«Slitne» menn. Det blir Svend Aage Madsen, som er sjefspsykolog ved Rigshospitalet i København og formann i Forum for menns helse. Han beskjeftiger seg inngående med menn og deres aldring og mentale helse, og skynder seg i utgangspunktet med å slå fast at:
– Menns måte å ordne livene sine på kan gi noen særlige vanskeligheter med hensyn til å bli eldre.
Det handler spesielt om arbeidets rolle. Arbeidsplassen er ofte omdreiningspunktet for menns sosiale liv og nettverk, men den er også i høyere grad enn for kvinner fundamentet for deres identitet.
– Vi ser at mange menn får problemer når arbeidet ikke lenger tar samme plass. De kommer i femtiårene og kan se at de ikke kommer så mye lenger i karrieren. De begynner å bli innhentet av andre, og de er heller ikke så tiltrekkende som de har vært.
Men er det nå verre for menn enn for kvinner? Vi er tross alt en del på kvinnesiden som også definerer oss ved arbeidet vårt og forsøker å utrette noe gjennom det.
– Jo, medgir Madsen.
– Men dette er jo en relativt ny utvikling. Det blir interessant å se om vi kommer til å se de samme problemene hos kvinner, men foreløpig tyder psykologiske studier på at kvinner, tross arbeid, er bedre til å definere seg bredere – som menneske i livet, kan du si.
De er i det hele tatt bedre til å definere, kvinnene. Som Svend Aage Madsen forklarer, kjemper de aldrende mennene med mangel på et språk for sin utilfredshet. Det kommer tydelig frem i hans egen intervju-undersøkelse på danske arbeidsplasser, hvor menn veldig klart forteller at de ikke kan snakke med hverandre om psykiske problemer.
– De er i ikke trent i den slags samtale. Akkurat som inuitter etter sigende skal ha mange ord for snø, har kvinner utrolig mange nyanserte beskrivelser av hvordan man kan ha det ille, og de har dem for hånden hele tiden. For menn er det mer begrenset. De sier typisk at de er «slitne», hvilket kan dekke over hva som helst.
Med språket og samtalen er vi over i avdelingen for hvordan man overhodet er sammen. Diverse psykologiske kartlegginger tyder på at kvinner mer enn gjerne er sammen med andre bare for å være sammen og – ikke minst – snakke, mens menn i høyere grad er sammen om å foreta seg noe. Og her er vi kanskje inne på noe sentralt i fortellingen om de sure, gamle mennene. Kanskje forekommer de mer sure og sløve enn nødvendig, fordi kvinnene har fått definisjonsmakten når det gjelder hvordan man bør bli eldre, hva man bør foreta seg og med hvem. Kanskje er det slett ikke tilfeldig at man rundt om i verden kan se gamle menn søke sammen og sitte i klynger på kafeer og torg, mens kvinnene er et annet sted.
– Der sier du noe, svarer Madsen diplomatisk, og forteller at foreningen Selskap for menns helse – som samler klinikere og forskere på området – har stor suksess med å skape såkalte Menns Møtesteder, hvor menn dels kan unngå kvinnelig selskap og dels styre med hva de vil.
– Hver gang det åpner et nytt sted, kommer det faktisk mange.
Jeg sniker meg inn på hjemmesiden for et møtested på Stevns, lengst sørøst på Sjælland, og programerklæringen er det første som springer i øynene: «I Menns Møtesteder er det mennene selv som bestemmer hvilke aktiviteter som settes i gang», står det. Og lenger ned: «Vi er nettopp nå i full gang med EDB, maling, foto, snekkeraktiviteter, matlagning, mosjonsturer, utflukter, slektsforskning og mye mer.»
Oversatt av Tone Velldal.