«Vi løper ikke om kapp med noen som helst, men vi tenker om kapp med dem alle sammen.»
Vi sitter på kontoret til Rune Lykkeberg. Han er journalist, forfatter og blant de skarpeste danske intellektuelle i sin generasjon. Nylig overtok han som sjefredaktør i Information, Danmarks venstreorienterte dagsavis. Vi snakker om det man i et intervju med en som har fått en toppstilling i et papirmedium på et eller annet tidspunkt er nødt til å snakke om, nemlig at avisbransjen går til helvete, sånn kort oppsummert.
«Vi snakker» er forresten ikke riktig, det er Lykkeberg som snakker, og det kommer han til å gjøre den neste halvannen timen. Da jeg en gang imellom rekker å kaste inn et spørsmål, får jeg gjerne tilbake et «hva sier du?». Om det skyldes den lille språkbarrieren eller bare momentan forvirring over at det kommer lyd fra den andre siden av bordet, er ikke alltid lett å avgjøre.
Denne talestrømmen oppleves egentlig ikke som overkjørende. Da jeg møter Lykkeberg på trappen til Informations lokaler i sentrum av København, er det mer som å gå inn i et kraftfelt der bryteren er skrudd til maks: Jeg får en begeistret omvisning («Nå skal du få se hvordan en ordentlig sosialistavis ser ut!») og blir introdusert for hvert eneste menneske vi møter («Dette er Olaf! Fra Norge!»). Lykkeberg får luftet sin mening om massasje som arbeidsmiljøtiltak («lediggang i arbeidstiden», i samme slengen forbyr han kortbukser på jobb og sokker i sandalene), han avslører at hans nye bok skal dreie seg om Vesten (– Hele Vesten? – Ja!), tar en liten trall for seg selv («da-ra-ta, da-ra-ta») og debatterer estetisering av lidelse i fotojournalistikken med fotografen: «Hvis du ser på hvem som vinner fotopriser, så er det virkelig en overrepresentasjon av lidende, brune mennesker. Altså, helt vilt. You know, people from Africa and the Middle East are hurting, det er det beste.»
Nå, idet selve intervjuet har begynt og Lykkeberg ikke lenger er underlagt fotografens disiplinerende formaninger om haken opp og ett skritt tilbake, kanaliseres all denne rastløse energien inn i ord, ord, ord.
---
Rune Lykkeberg
---
EU live. «Vi» snakker altså om at det går til helvete, at nyheter i praksis er blitt gratis og at annonsemarkedet er i fritt fall. Hva gjør man da?
– Det er et fedt spørsmål for meg å få, for Information har aldri levd av nyheter, og Information har aldri levd av annonser, sier Lykkeberg.
Gjennom sin brokete ideologiske historie – Information ble etablert i mai 1945, da medlemmer av motstandsbevegelsen stormet lokalene til den nazistiske avisen Fædrelandet, var en borgerlig avis til den på 60-tallet ble studentopprørets organ, og kan i dag karakteriseres som den danske ekvivalenten til Klassekampen – er det andre journalistiske grunnprodukter, for eksempel menings- og bakgrunnsstoff, som har sikret de engasjerte og abonnerende leserne.
Lykkeberg vil at det skal fortsette slik. Han argumenterer for at man bør se den positive siden ved at særlig yngre lesere er blitt vant til å finne ikke bare nyheter, men også stoffet Information lever av, gratis på internett:
– Det betyr faktisk at det er vesentlig for dem, de oppsøker informasjon og perspektiver på det som skjer i verden, sier Lykkeberg, som mener jobben hans hadde vært langt verre hvis dette lesersegmentet stilte seg likegyldig til journalistikk.
Lykkeberg snakker entusiastisk om alle mulighetene digitaliseringen gir, til for eksempel enkelt å skape pedagogiske illustrasjoner til de komplekse saksforholdene man forsøker å forklare i skrift, og hvordan utviklingen tvinger frem journalistisk nytenkning. Information kan ikke konkurrere med de større avisene i hastighet og ressurser, det er ikke noe vits at avisen live-dekker danskenes håndballkamper i OL, det gjør andre bedre.
– Til gjengjeld, hvis du forestiller deg at det er et EU-toppmøte, da ville jeg elsket en live-dekning av det, for da kunne vi gjort det på en måte som ingen andre kan.
Verden av i går. Lykkeberg tror heller ikke digitaliseringen vil gjøre slutt på papiravisene:
– Jeg er overbevist om at avisen kommer til å bli et eksklusivt produkt for den kulturelle overklassen, sier han.
– Den kulturelle overklassen er alltid konservativ, de elsker det som er i ferd med å forsvinne. Nå er industrien i ferd med å forsvinne, de hatet industrien før i tiden, men nå skal alle kulturhus være i gamle industribygg. Sånn er det bare. De elsker alltid fortidens objekter, den der fornemmelsen av Verden av i går.
På dette tidspunktet går Lykkeberg inn i en lengre utlegning om bokens og avisens holdbarhet som teknologier (de har begge nærmest vært uforandret siden de ble oppfunnet), advarer mot å tillegge makrotrendene i medieverdenen for stor vekt, og sammenligner papiravisen med lp-en, som man spådde kom til å dø med cd-en. Konklusjon:
– Jeg tror ikke på irreversible prosesser, og jeg tror ikke på totale prosesser.
– Har du fortsatt lp-ene dine?
– Hva sier du?
– Har du fortsatt lp-ene dine?
– Nehei.
– Du har kastet dem?
– Ja.
– Ok.
– Jeg er så usentimental. Jeg har ingen gamle lp-er, jeg har ingen gamle cd-er.
---
Information
---
Bare å ringe. Rune Lykkeberg har jobbet i Information siden 2001, men de siste tre årene har han vært kulturredaktør i konkurrenten Politiken. Forholdet til Information begynte da hans radikale gymnaslærermor bestemte at dette var avisen familien i Aarhus skulle holde. Jussprofessorfaren med den borgerlige familiebakgrunnen hadde ikke noe han skulle ha sagt.
Lykkeberg er tenåring igjen da han snakker om de første årene som leser og hvordan han forgudet («altså FORGUDET») avisens rock-kritiker, Klaus Lynggaard:
– Hver gang jeg gikk hjem fra skolen på gymnaset, håpet jeg at det var en anmeldelse av Klaus Lynggard. JA MAND, LYNGGAARD FUCKING SKRIVER OM MORRISSEY! NÅ, HVAD ER DET FEDT, MAND!
Lykkeberg kom til journalistikken og Information via det smått legendariske magasinet Press, som han beskriver som dansk journalistikks Velvet Underground. Han studerte filosofi og litteraturvitenskap og så for seg at han skulle bli akademiker eller filosof eller forfatter:
– Og så begynte jeg å skrive der og syntes det var SINDSSYGT FEDT, altså SINDS – SYGT – FEDT. SINDSSYGT FEDT at man bare kunne ringe til noen. Jeg hadde alltid syntes journalistikk var litt vulgært, men det der at du bare fucking kunne ringe til noen, altså fuck, jeg syntes det var fedt. Hvis det var en eller annen forfatter du gjerne ville snakke med. Wow, det er bare å ringe, mann.
Selv om Information for unge Lykkeberg var «forbundet med alt som var fett og frigjøring», representerte avisen også sider ved venstrefløyen han satte mindre pris på, ikke minst sekstiåtterne, og det han oppfattet som deres evne til alltid å forvandle sine egne lyster til en høyere sak:
– Jeg hatet at alt skulle forklares med solidaritet når det bare var å drikke seg full og knalde.
– I Lars von Triers film Idiotene dukker det på et tidspunkt opp en far, et ordentlig dumt svin, et ordentlig venstreorientert sekstiåttersvin. Han har Information i blazerlommen. Og når man ser det, vet man akkurat hva slags type han er: enormt venstreorientert, progressiv og pisse egoistisk, forklarer Lykkeberg mens han ler høyt.
Nazi-stempelet. Da Lykkeberg forlot akademia til fordel for den vulgære journalistikken, endret han syn på begge:
– Jeg oppdaget at jeg syntes journalister faktisk var mer forskeraktige enn forskerne. Jeg syntes journalistene møtte verden med et spørsmål og at forskerne møtte verden med et svar.
Et annet aspekt ved journalistikken som appellerte til Lykkeberg, var påvirkningskraften:
– Jeg har alltid likt, sier han og knipser hardt med fingrene, at journalistikk skal gjøre vondt på et vis, at det er offensivt. At man virkelig kan gjøre vondt på noe som skal gjøres vondt på.
På dette tidspunktet har Lykkeberg gått over til å slå hendene sammen for å illustrere journalistikkens vondtgjørende kraft:
– Det lille våpenet, det liker jeg enormt godt.
Hvis journalistikken er et våpen, kan det også rettes mot feil mål. Er det noe Lykkeberg angrer på å ha skutt mot?
Jeg har alltid likt at journalistikk skal gjøre vondt på et vis. At man virkelig kan gjøre vondt på noe som skal gjøres vondt på.
— Rune Lykkeberg
For en gangs skyld svarer han ikke umiddelbart. Det går fem sekunder, ti sekunder. Etter tyve sekunder begynner han å fortelle om hvordan Information i 2003 hadde en sak der presserådgiveren til den nye kirkeministeren i den borgerlige regjeringen ble stemplet som nazist. Mannen mistet jobben. Og så viste saken seg ikke å holde vann. Information måtte beklage og betalte mannen 60 000 kroner i erstatning for «ulemper og omkostninger».
– Jeg laget ikke historien, men jeg var med å juble. Og jeg visste at livet hans ble ødelagt.
– Jeg tror det var den episoden som relativt tidlig lærte meg at du skal være aller mest mistenksom overfor din egen offensiv når den er mot dem du liker minst.
– Jeg lærte også at moral ikke har en dritt med journalistikk å gjøre, ikke en dritt. Keep it out, altså. Man kan godt glede seg over det moralske etterpå, men det er bare ikke det vi driver med.
I dag er han ikke sikker på om det hadde vært riktig å slå opp saken selv om den hadde vært sann:
– Skal alle som har vært nazister, være ute av offentlige embeter? Ønsker vi at folk som på et eller annet tidspunkt i sine liv har vært nazister, skal skandaliseres? Vi går jo inn for at folk som har vært kriminelle, skal få en sjanse til å bli integrert i samfunnet igjen. Vi går jo inn for friheten til å begå feil og bli klokere.
Motstandsavis. Information ble grunnlagt som en motstandsavis da Danmark var okkupert av tyskerne. Lykkeberg har uttalt at «det å være en motstandsavis kan gjenfortolkes og gjenoppdages til enhver tid». I dag innebærer det å drive maktkritikk:
– Den alminnelige, journalistiske maktoppfatningen, som er like dum som den er operativ, er at staten er makten og borgerne maktesløsheten. Og så får man en eller annen historie fra en interesseorganisasjon: «Dette mennesket er blitt krenket av staten».
Ifølge Lykkeberg vil en av oppgavene til en motstandsavis kunne være å gå motsatt vei og undersøke hvilken maktrelasjon som eksisterer mellom interesseorganisasjonen og det krenkede mennesket. Et annet eksempel han trekker frem, er maktspråket venstreorienterte kritikere bruker når de kaster ut beskyldninger om nyliberalisme og new public mangement.
– Jeg elsker tanken om at man kan spre gode argumenter som folk kan bruke i situasjoner der det gjør vondt i livene deres.
– Opplysning, rett og slett?
– Ja, men opplysning som praksis. Alle mennesker er jo mer eller mindre intellektuelle, og alle mennesker befinner seg i maktrelasjoner. Det kan være overfor en saksbehandler eller en svigerfar, overfor en institusjon eller arbeidsgiver. Gode argumenter utligner makt i mikrosituasjoner.
Jeg synes alltid allting i den offentlige samtalen er interessant.
— Rune Lykkeberg
Åndsfar Hegel. Rune Lykkeberg har rukket å skrive to bøker, Kampen om sandhederne (2008), som tar for seg kulturradikalismens dominans og forvitring i etterkrigs-Danmark, og Alle har ret. Demokrati som princip og problem (2012). Den første hører med til de mest omdiskuterte danske utgivelsene de seneste årene, den andre er en av disse sjeldne bøkene som utstyrer leseren med et par nye briller å se samfunnet gjennom. Begge bærer preg av at Lykkeberg har usedvanlig høy filosofisk forbrenning.
Det siste ser man også i Lykkebergs mange kommentarartikler. Blikket er liksom alltid rettet ut av vinduet – på et dagsaktuelt fenomen, en ny bokutgivelse, hva som helst – samtidig som ett øye er på verdensånden, for å låne et begrep fra Lykkebergs filosofiske husgud Hegel, altså et slags «her er vi nå» i menneskenes felles realisering av fornuften opp gjennom historien.
Eller som Lykkeberg selv sier det da han forklarer hvordan hegelianeren og vår tids offentlighetsteoretiker over alle offentlighetsteoretikere, Jürgen Habermas, reddet ham fra «den forferdelige Frankfurt-pessimismen» til Adorno og Horkheimer som han lærte på universitet:
– Habermas beskrev hvordan sosiale kamper og sosial forståelse er nødt til å stå i en historie av fremskritt for å gi mening, og at det derfor er en viktig oppgave for kritisk teori å si at disse fremskrittene har vi oppnådd. Ellers blir de likegyldige. Du kan ikke stå oppå en forfallshistorie og si at Titanic er truffet av isfjellet og alt er helvete, la oss spille en sang mens dritten synker.
Samfunnsteateret. Lykkeberg har snakket seg svett, jakken er av, og mørke, asjettstore flekker brer seg i skjortearmhulene hans, men «vi» rekker en kritikk av Habermas' altfor rasjonelle forståelse av den den offentlige samtalen før det er slutt. Teoriene hans klarer ikke – ifølge Lykkeberg – å ta opp i seg alt det i offentligheten som ikke er argumenter: kommentarfeltmudderet, personangrepene, usmakelighetene, det generelle spetakkelet.
– Den offentlige samtalen er også et teater hvor samfunnet ser seg selv, et teater der samfunnet setter seg selv i scene.
– Det som virker irrasjonelt er alltid en fortelling om hvilke følelser som finnes i et samfunn. Jeg synes alltid allting i den offentlige samtalen er interessant.
– Alltid allting i den offentlige samtalen er interessant?
– Ja. Det kan godt være dumt eller perverst, men alltid interessant.