---
Sykkologi
Hvorfor ignoreres sykkelreglene i så stor grad i Norge?
Det foreligger lite forskning på feltet.
Sist uke skrev Aftenpostens kommentator Frank Rossavik artikkelen «En pest på to hjul», der han irriterte seg over syklister som ikke fulgte trafikkreglene.
---
1.0 Problemstilling
I forrige uke eksploderte diskusjonen om lovbrudd på sykkel igjen. Sentralt i debatten sto en kommentar i Aftenposten kalt «Pesten på to hjul», der syklister som brukte fortauet ulovlig, fikk gjennomgå. Og la oss være ærlige: Vi har alle brutt trafikksykkelreglene. Også de som har et par studiesemestre i Danmark på cv-en. Vi har syklet på rødt, på fortauet, med promille, over fotgjengerfeltet i stor fart. Hvorfor? Det finnes lite forskning på feltet, selv om en økt bevissthet om slike lovbrudd er essensielt hvis Norge ønsker å ikke lenger være et sykkel-u-land. Derfor har Morgenbladet igangsatt denne forstudien.
2.0 Metode
Med utgangspunkt i egne erfaringer fra sykkelsetet, pluss samtaler med en håndfull andre syklister (flere av dem i Morgenbladets redaksjon) fremlegges ti hypoteser som kan forklare hvorfor Ola og Kari bryter trafikkreglene.
3.0 Hypoteser
3.1 Moral
Filosofen Søren Kierkegaard mente mennesket utvikler seg gjennom ulike moralske stadier, fra den umoralske spissborgeren til det religiøse mennesket på toppen. Der har man, på grunn av ens høye moral, kontakt med skaperverket og evigheten. Mange syklister er inspirert av Kierkegaard, og føler seg moralsk overlegne resten av befolkningen. For den globale oppvarmingen er jo et faktum, og bilen er miljøversting, det vet alle. Som syklist marsjerer man først i skuddlinjen, rett mot kanonene, med blikket mot himmelen. Man trosser storsamfunnets A4-krav om stasjonsvogn, rekkehus og golden retriever – man leder an i kampen mot økte CO2-utslipp. Hva betyr et rødt lys når kloden skal reddes?
3.2 Syklisten som offer
Man har ingenting. Ingen rettigheter. Intet fortau å sykle rolig på. Også ute i veien er man på bortebane. Man er bilistenes hatobjekt, og får stadig en dult fra sure fotgjengere. Ingen politikere kjemper for saken. Media skriver om bil og sportssykling. Havet stiger, det er snøvær i mai og slaps i januar. Vel, da kan alle bare ha det så godt. Man krysser over veien akkurat når man vil. Som hevn, og som utløp for innestengte, vonde følelser.
3.3 Tidsklemma
Det er ingen grunn til å tro at syklister har bedre tid enn andre. Noen sekunder her, noen tideler der, og vips. Man får tid til å lage pastasausen fra bunnen, med basilikum rett fra busken i vinduskarmen.
3.4 Et rop om trygghet
Som syklist er man av og til trengt inne på en liten halvmeter, mellom en trailer og et autovern. Bak: biler og atter biler. Så er man i et kryss, og står plutselig ansikt til ansikt med en trekkspillbuss, to motorsykler og fire SUV-er, som alle skal gjennom krysset, fra høyre og venstre. Selv skal man til venstre, og må dermed stoppe midt i krysset og vente på at skogen av kjøretøyer har passert. Ubehagelig. Men hei, litt steiling, og man er på fortauet, trygg og i fin fart.
3.5 Hat
Snur man hodet til venstre, opplever man ofte å se inn i en bil der alle vinduene er lukket igjen, og den illrøde sjåføren skriker rasende i retning en selv. Hva har man gjort galt? Tja, ikke alltid godt å si. Dette sjåførsinnet oppleves uproporsjonalt for syklister som søker enighet med bilistene ved bruk av den sokratiske metode. Når sykling er temaet i media, er i tillegg saklighetsnivået ofte det samme i de redigerte spaltene som i de hatefulle kommentarfeltene. Dette så vi i Aftenposten sist uke. Et slikt psykososialt klima øker likegyldigheten overfor regler.
3.6 Lovløshet
Den antropologiske litteraturen er rik på fortellinger om mennesker som er betwixt and between, for å parafrasere antropologen Victor Turner. Altså når man er i et mellomstadium, hverken larve eller sommerfugl, men i en liminalfase – på siden av samfunnet, utenfor, potensielt et farlig uromoment som kan igangsette store samfunnsomveltninger, revolusjon. Denne kulturtradisjonen er viktig i mange syklisters selvforståelse, ofte med populærkulturen som ekstra inspirasjon: Man er en moderne outlaw, en krysning av Clint Eastwoods karakter i Dollartrilogien og den nyere Jason Bourne. Alltid på vei inn i solnedgangen, alltid alene, i konstant kamp mot en usynlig og ondskapsfull overmakt som ikke ser verdien av arbeidet man nedlegger. Syklisten er den underkjente helten i gatebildet. Outlaw-syklisten kan ha behov for å flekse egen sex appeal, men mangler arenaer der dette kan gjøres, og plasserer derfor seg selv i tradisjonen etter Eastwood og Bourne. En lovløs syklist bryr seg ikke om reglene.
3.7 Sosialisering
Hvem står igjen og glor på trafikklyset mens alle de andre cruiser videre? Det er den lovlydige syklisten. Mennesket er et flokkdyr, beviset er ved hvert veikryss. Hvor sta skal man egentlig være?
3.8 Angst
Følelsen av ikke å bli tatt vare på, av å konstant være i fare og under press, kan også skape aggressivitet: Angrep er det beste forsvar. Mange syklister opplever det umulig å ha hvilepuls mens de sykler. Er man konstant på alerten, alltid kikkende paranoid over skulderen, kan albuene fort bli spissere enn nødvendig. En aggressiv syklist med spisse albuer gir blaffen i regler.
3.9 Tilrettelegging
For å følge reglene, må man kunne dem. Men Sykkelknappen får man allerede i fjerde klasse, og hvem husker detaljer fra da man var ni? Selv den korteste sykkeltur vil inneholde situasjoner der det er uklart hvordan man skal te seg. Men i Danmark! Eller Nederland! Leier man en bysykkel der, er det alltid åpenbart hvordan man skal manøvrere. Også i krysset ved Rockefeller i Oslo, hvor det er eget trafikklys for syklister, synes folk å følge lyssignalene. Her har norske myndigheter eneansvaret for å bedre situasjonen.
3.10 Manglende sanksjoner
Alle fritt tenkende mennesker er egentlig anarkister, sa Jens Bjørneboe. Og det norske sykkelanarkiet er deilig, og ganske unorsk. For hvem bryr seg, egentlig? Ja, vi har alle en tremenning som på et eller annet tidspunkt fikk bot for å mangle lykt. Slike historier er friske pust i selskapslivet, og har i dag samme funksjon som fortellingen om en reise til India hadde i gamle dager. Det har stort sett ingen konsekvenser å bryte alt som er av sykkelregler. Man sykler på rødt fordi man kan. Det krever sterk ryggrad å heve blikket, og følge reglene fordi Norge en gang i fremtiden kanskje vil være et like bra sykkelland som Nederland.
4.0 Observasjon
Vi går ut for å teste hypotesene opp mot lovbryternes egne forklaringer. To sekunder på gaten i Oslo sentrum, og en mann sykler forbi på rødt. Men i kryss der oppmerkingen er god, og syklistene har god plass, følges reglene i nokså stor grad. I Torggata, kanskje Norges beste sykkelgate, er friksjonen minimal. Hvordan står tesene seg, i møte med lovbryternes egne forklaringer?
– Jeg tenker som en fotgjenger. Går alltid på rødt, og så har jeg vel samme innfallsvinkel på sykkel. Livsfarlig opplegg. Jeg liker å sykle fort, så blir jeg litt forført av farten, kanskje, for jeg har det ikke travelt i det hele tatt, sier «Geir» (46), som er ungdommelig kledd og med caps.
Altså et kryss i margen ved tese seks, lovløshet. Paradoksalt nok sier «Geir» at han under ferier i Danmark følger reglene. Altså et kryss ved tese ni, tilrettelegging. Han tror hyppigere bøter ville endret oppførselen – et kryss ved tese ti – og nevner den pågående konflikten med bilistene.
– Man er vant til at de ikke liker oss, så da blir det bare fuck you, liksom, sier han.
Kort etter suser et sykkelbud rett ut i gaten, halvveis mot kjøreretningen, med biler foran og bak. Han har det åpenbart travelt, men stopper likevel.
– Jeg bryter reglene hele tiden. Tid er penger, sier det langhårede budet «Terje» (25).
Han er en profesjonell syklist, som dermed burde følge reglene ekstra godt, men sannheten er at sykkelbudene er verstinger.
– Jeg jobber kun på provisjon. Det sier seg selv at det blir sånn, sier han, med henvisning til råsyklingen.
Altså kan post- og budfirmaene bidra til et bedre sykkelklima i Norge ved å endre lønnsbetingelsene.
«Marko» (28) ser ut som en vanlig studenthipster, med ujålete brukssykkel og skjeggstubber, men sier han kommer fra BMX-miljøet.
– Der sykler man rundt i gaten på små barnesykler, og der er det mye mindre moral enn i bysyklingen. Nå sykler jeg kjemperolig hele veien, jeg prøver aldri å være på racer’n gjennom byen, sier han.
«Marko» forklarer lovbruddet Morgenbladet bevitnet ved å si at nei, sånn ble det bare denne gangen. I det ene øyeblikket var han syklist, i det neste på et vis fotgjenger, og når veien var krysset, syklist igjen. Han nevner tidsaspektet: Om han stopper ved hvert røde lys mellom hjemmet og skolen, vil han tilbringe fem minutter ventende på rødt hver dag. Et kryss ved tese tre.
En lovbryter sier han flere ganger er blitt stoppet av politiet, men reprimanden har bare vært hyggelig. Noen meter bortenfor stopper en politipatrulje. Konstabelen vil også være anonym – han er blitt kalt sykkelhater på nettet før, noe han slett ikke er, han sykler nemlig av og til selv, og hatkritikken føltes urettferdig – og han kan fortelle at politiet svært ofte skriver ut bøter, nesten hele tiden. 900 kroner, både for sykling på rødt og mot enveiskjørt gate, ja, teoretisk kan man også få bot for å sykle på fortauet raskere enn gangfart.
Ved en T-banestasjon i Oslos østlige drabanter sykler noen fort på fortauet, noen enda fortere i veibanen. Ingen sykkelveier er å se. Flere lovbrytere nekter å stoppe selv om vi sier UNNSKYLD, VI ER UTE OG TESTER NOEN TESER OM … De bare tråkker videre. Dem vi kommer i snakk med, hevder å være lovlydige. «Natasja» (31) sier at den eneste forseelsen hun begår, er å sykle over gangfeltet foran biler. Og moralen, kan den være usunt høy hos enkelte syklister? Alle nekter.
– Neineineinei, det har absolutt ikke noe med saken å gjøre, sier «Eva» (24), sportslig kledd og i hjelm, om de ytterst få lovbruddene hun begår. Det handler for henne om ren pragmatikk. Er det ingen i sikte, da ryker reglene. Altså nok et kryss ved tese ti.
I småbyen Moss er sykkelsituasjonen kaotisk, særlig i rushtimene, da sykler folk på kryss og tvers i alle retninger. «Tom» (50) krysser rett ut i veien, delvis mot kjøreretningen.
– Det er for å slippe å måtte gå av sykkelen ved fotgjengerfeltet der fremme, sier han, og peker femti meter oppover veien.
Altså foretrakk han å gjøre en manøver som grenser til ulovlighet, for å unngå å havne i en situasjon der han ble tvunget til å følge trafikkreglene.
På Jeløya sykler en finansfrue i femtiårene, med elegant sveis og hjelmen fornuftig hengende på styret. Hun sier først at hun ikke vil bli intervjuet fordi hun er travel, men innrømmer så at grunnen er en annen – hun vet hun ikke følger reglene, og orker ikke snakke om det. «Daniel» (42) har derimot tid, etter å ha tråkket i full fart over fotgjengerfeltet på rød mann. Hvorfor lovbruddet?
– Det blir en miks mellom fotgjengerlover og billover. Så kan man være veldig lovlydig, og bli forbikjørt av alle andre. Da står man igjen som en idiot. Det blir en bøying av reglene, for å tilpasse seg det man opplever til hverdags, sier han.
Et kryss ved tese syv.
5.0 Konklusjon
Etter tre økter med feltarbeid, og samtaler med et nesten representativt utvalg, er det kryss ved alle tesene unntatt den om moral. Disse fire ser ut til å være spesielt relevante: Hat, tilrettelegging, manglende sanksjoner samt syklistens selvbilde som lovløs undergrunnshelt i gatebildet.
Mer forskning trengs.
Denne saken er mer enn ett år gammel.