Kongens nei går for tiden for fulle hus på norske kinoer. Fortellingen fenger tre generasjoner nordmenn. Besteforeldre, barn og barnebarn går sammen for å se filmen, og snakker om den etterpå. Kongen var modig, ikke sant? Men hvorfor snakket han dansk? Vår egen konges jubileumstale gikk også nylig sin seiersgang i norsk offentlighet. Kong Harald, Haakons barnebarn, ble rost for sin åpne og inkluderende holdning. Så åpen og inkluderende var kongens tale, at enkelte tørrvittige røster på Twitter mente at kongens valgspråk må omskrives: I stedet for «Alt for Norge», ville «Hva er Norge?» fra nå av være mer passende.
Forskning er ikke et norgesmesterskap, men et verdensmesterskap, sies det ofte. Men hvem er verdenstoppen i norsk historie? John Peter Collett, professor ved Universitetet i Oslo, manet i forrige ukes Morgenbladet til moderasjon i andelen vitenskapelig ansatte fra andre land enn Norge. Han sammenligner internasjonaliseringen av akademia med fotball: Forskerne ligner mer og mer en overnasjonal elite, som ikke har lojaliteten sin noe bestemt sted og går til den arbeidsgiveren som har de beste betingelsene. Som profesjonelle fotballspillere. Det er graden av akademisk import Collett mener det er viktig at vi diskuterer, særlig på fag der nasjonal identitet spiller en sentral rolle – språk, kunst og historie. Her og nå er det broen fra universitetene til samfunnet rundt som interesserer oss mest.
Når begynte klassiske humanister å oppfatte og omtale seg selv som forskere og ikke lærere? Er det verdensledende forskning som er humanistenes viktigste oppgave? En del av årsaken til at norske søkere taper i ansettelsesprosessene nå for tiden, er at hele belønningssystemet i sektoren er rigget for å fremme forskning, på bekostning av formidling og undervisning. Det lønner seg rett og slett ikke å satse på norsk historieforskning, formidlet på vårt eget språk, til norske borgere.
Humaniorarapporten fra 2014, «Hva skal vi med humaniora?», la et krisebegrep til grunn for analysen, og var i overkant defensiv på egne fags vegne. Kritikken av rapportens kriseforståelse ble nylig oppsummert og videreført av skolehistorikeren Merethe Roos. Det er de humanistiske fagenes relevans i skolen, som legitimerer dem som universitetsfag, mener hun. Ved å kutte båndene til skolen, avskjærer man samtidig den viktigste berettigelsen for å satse på sterke humanistiske universitetsmiljøer. For et internasjonalt utsyn og nasjonal forankring er ikke nødvendigvis i konflikt. Vi leser jo ikke Shakespeare for engelskmennenes skyld, men for vår egen skyld. De leser ikke Ibsen for Norges skyld, men for sitt eget utbyttes skyld. Danskene leser ikke Dante for italienernes skyld, men for å utvikle sin egen horisont. Så de «nasjonale» forpliktelsene i humanistiske fag henger sammen med hva vi kan gjøre til vårt eget. Og med hva andre nasjoner kan gjøre til sitt eget.
Hva er Norge? Hva vil det si å være norsk? Aldri har det vært større etterspørsel etter svar på disse spørsmålene. Selvsagt er det ikke de konkrete utlendingene, «de fremmede», ved universitetene det er grunn til å stille spørsmål ved. Det vi må diskutere, er om den tunge satsningen på excellence og fremragende forskning også på de humanistiske fakultetene, kombinert med at formidling og samfunnskontakt ikke belønnes, bidrar til å svekke norsk språk og historie som fag. Uten et sterkt, nasjonalt forankret historikermiljø som kan fortolke, forvalte og – ikke minst – korrigere og kritisere fortellingen om vår egen fortid, risikerer vi å bli fremmede for oss selv.
MKS