Da ledelsen i Norsk redaktørforening foreslo at det er tid for «selvransakelse» siden pressen ble utropt som det amerikanske valgets store taper i Norge, var det et usedvanlig og viktig initiativ. Redaktørforeningen og Oslo journalistlag fulgte opp med debattmøte på Litteraturhuset i Oslo 17. november under overskriften «Vi som tok feil av Trump – eller?».
Dette er imidlertid en diskusjon med så stor nasjonal betydning at den ikke bør overlates til journalistene alene. Jeg tror selvransakelsen er tjent med å bli plassert i en større idéhistorisk sammenheng, for det avgjørende problemet var ikke journalistikkens metode, men tenkemåtene: Pressens dekning av USA-valget ble rammet inn av vår tidsepokes grunnleggende og foreldede, og til dels dogmatiske, syn på verdens utvikling og oss selv.
Journalistene er blitt beskyldt for å være en del av den «meningsbærende eliten». Det skal ha vært derfor de overhørte «brølet fra rustbeltet», og var mer opptatt av den elitistiske, multikulturelle «venstresiden». «Den sinte hvite mannen», de neglisjerte, ble oversett fordi journalistene lever i bobler og ikke forstår seg på vanlige folk. Denne konvensjonelle kritikken, som nærmest er blitt en klisjé, er bare delvis dekkende. Frank Rossaviks bok, Christina Plettens artikler og Thomas Seltzers dokumentar er jo gode eksempler på det motsatte.
Dessuten forutsetter argumentet at det var mange flere og grundigere artikler om «elitevelgerne» til «helten» Hillary enn om «white trash-velgerne» til «rasisten» Trump, noe det ikke var (Se Retriever 1. august til 7. november 2016. Et søk på «velger-intervju Trump/Clinton» gir 16-0 i oppslag favør Trump, og på søkerordene «Trump-velger/Clinton-velger» var resultatet 156/27. Disse tallene har selvsagt begrenset verdi, men de viser at påstandene om at Trump-velgerne generelt ble oversett ikke holder).
Andre hevder at problemet var kommentariatets enstemmige støtte til Clinton, og påstår at pressen i jakten på det unike og antall klikk satset mer på meninger enn rapporter. Men som det også ble hevdet på møtet i forrige uke, har aldri så mange journalister blitt sendt ut for å sykle USA på tvers eller kjøre landet på langs. Problemet med pressen under valgkampen kan altså ikke reduseres til journalistiske grep. På Litteraturhuset dreide mye av debatten seg om meningsmålingene og at troen på dem var den store feilen, eller med andre ord: at løsningen er mer Bernt Aardal og Ottar Hellevik i spaltene.
Å kritisere journalistene for at de ikke forsto at Trump ville vinne valget, hviler på en ufruktbar lesning av historien baklengs, og gir inntrykk av at pressens formidling hadde vært god om bare Hillary hadde vunnet (dessuten støttet flertallet av velgerne henne!). Selvkritikk innenfor disse rammene fører ingen steder, den vil kun tjene som et selvgratulerende ritual hvor overordnede, anakronistiske perspektiver bekreftes.
Det må være mer fornuftig å sammenlikne USA-dekningen med dekningen av hva som skjer i andre land, for i det øyeblikk man tror at «USA-valget 2016» er enestående i norsk pressehistorie, vil grunnleggende mønstre i journalistikkens fortellinger bli oversett. Jeg kunne ha brakt inn dekningen av tørkekatastrofene i Afrika og norsk politikk i Kenya, NRKs innsamlingsaksjoner, eller historien om Sør-Sudan og Den arabiske våren. På disse områdene har jeg tidligere vist at journalistikk som forega å handle om virkeligheten, reduserte verdens kompleksitet slik at den snarere ble bekreftelse av journalistene (og allmennhetens) samtidige herskende oppfatninger og fordommer (se tvedt.b.uib.no/).
Her vil jeg av metodiske årsaker konsentrere meg om to andre tilfeller, fordi de fant sted på ulike tidspunkter og dreide seg om forskjellige politikkområder, men hvor pressen gikk helt i takt og tok grunnleggende feil. Det går nemlig en talende linje mellom pressens dekning av Libya 2011, medienes fortolkning av islamsk terrorisme (2002–2015) og av USA under valgkampen 2016.
Ett av de mest innflytelsestunge perspektivene som har formet journalistikkens beskrivelser av verden, er forestillingen om at norske verdier er både naturlige og universelle. De bunner i et syn på historiens gang som ligner en pragmatisk variant av Francis Fukuyamas «the end of history»-teori, en teori som ble formulert etter murens fall, som en ekstrem utgave av ideen om Modernitetens marsj gjennom historien. Denne ideen hadde igjen preget vestlig tankegang siden andre verdenskrig. Globaliseringen ble oppfattet som uunngåelig, og det liberal-kapitalistiske system – og det var her Fukuyama tok så feil – hadde seiret. Den triumferende ideen om Historiens slutt og Vestens seier bidro til at det som alltid i realiteten er en valgt politikk – som åpne grenser, det multikulturelle samfunn og global migrasjon – måtte bli oppfattet og beskrevet som uunngåelig eller normalt. Kamp for vestlige verdier og institusjoner ble samtidig oppfattet som både unødvendig og politisk «farlig», fordi Vesten seiret av seg selv, det var jo Historiens egen mening.
Dominerende norske tenkemåter (som er viktige også i mange andre vestlige land) har i flere tiår insistert på at egne verdier er universelle (helt eksplisitt de som er knyttet til menneskerettighetsideologien, nedfelt som offisiell politikk i diverse stortingsmeldinger), og ikke resultat av Vestens særegne historie. I så fall må man tro at alle egentlig er enig med en selv, om de får velge fritt. Da gjenstår to handlingsalternativer: enten neglisjering eller moralsk fordømmelse, ikke sjelden på grensen til sykeliggjøring. Opposisjon mot ideen om universalisme og Historiens mål (som selvsagt har eksistert i mer eller mindre bastante utgaver) må følgelig enten bortforklares («islamsk terrorisme har ikke noe med islam å gjøre, men skyldes utenforskapets psykologi») eller sykeliggjøres (den «rasistiske», «sexistiske» opposisjonen i USA, hvis sinne skyldtes «uvitenhetens triumf» og andres demagogi).
Hvordan mediene fremstiller islam har alltid vært en kilde til europeisk mentalitetshistorie, på grunn av Europas kompliserte forhold til religionen gjennom tusen år. Etter murens fall og 11. september 2001 er det skrevet bindsterke verk om at Vestens behov for nye fiendebilder førte til at islam og muslimer ble fremstilt stereotypt og negativt. Jeg har undersøkt alle lederartikler i Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen, Vårt Land og Dagbladet i perioden 2002–2015, og konklusjonen er krystallklar: Avisene fremstilte ikke islam og muslimer på en negativ, stereotyp måte.
---
Norske tenkemåter
Tirsdag 29. november møtes Terje Tvedt, Jonas Gahr Støre og Torbjørn Røe Isaksen for å diskutere norske tenkemåter på Litteraturhuset i Oslo.
---
Det mest slående er snarere at lederartiklene, i det de søkte å unngå negative stereotypier, måtte ende opp med en beskrivelse av islamsk terrorisme hvor de visste bedre enn terroristene hvorfor de sprengte seg selv. I perioden ble islamsk terrorisme beskrevet som et fenomen som ikke hadde noe med islam å gjøre. Enda de drepte og halshugget mens de ropte «Allahu akbar», skrev for eksempel Vårt Land at terroristene var inspirert av voldsromantikere på europeisk venstreside.
Men det er klart, dersom man tror at ens egne oppfatninger er universelle og alle egentlig er enige, kan man ikke ha blikk eller språk for folk som tror på en utopi hvor det ultimate ideal er Muhammeds samfunn på 600-tallet og Vesten er djevelens verk. Observasjon av forskjell må fortolkes som en stereotypi. Avisene understreket derfor – siden de aldri trakk inn åpenbare forhold som islams historie eller islamismens geopolitiske bakgrunn – at deres universalistiske perspektiv hadde overvunnet verden som virkelighet.
Lederskribentene opphevet rett og slett eksistensen i Europa av en moderne, normstyrt religiøs bevegelse som avviser hele den vestlige tradisjon og er villige til å bekjempe den med terror og selvmordsbomber. Slik ble de islamske terroristene også fratatt sin subjektivitet og dermed sin menneskelighet, og dermed gjort uforståelige, alt mens pressens verdensbilde kunne bli bevart.
Avisenes skildring av krigen i Libya i 2011 er også sentral norsk idéhistorie, siden krigens alvor generelt krever begrunnelser som alltid vil avspeile et lands mentaliteter. De største avisene og NRK var helt enige med den politiske ledelsen om beskrivelsen av Libya, og at Norge bombet for å beskytte de sivile og fremme demokrati og menneskerettigheter.
Libya som virkelighet ble underordnet en enkel dikotomi mellom «De gode» og «Den onde», men holdt oppe av en bestemt oppfatning av historien: På den ene siden Gaddafi, diktatoren, som truet med å skape et nytt Rwanda (en uhyrlig sammenligning, for øvrig, siden det ikke var en eneste parallell mellom de to landene), mens opprørerne systematisk ble beskrevet som en slags Historiens forløsere, som forkjempere for demokrati og rettferdighet, hjulpet av Norge. Journalistikken var uinteressert i Libyas historie, i Qatar og Saudi-Arabias (Vestens allierte i FN i dette spørsmålet) interesser av å styrte Gaddafi, regionens geopolitikk, eller Gaddafi som maktspiller, som gjorde det helt usannsynlig at han ville massakrere Benghazi (bekreftet i nylig utgitt rapport av utenrikskomiteen i det britiske parlamentet).
Det Libya som mediene skildret i 2011 fantes ikke. Aktørene var uten rasjonalitet og interesser, og derfor egentlig uten interesse. De var blitt redusert til marionetter, i et konseptuelt univers, og som det tjente de til å bekrefte et verdensbilde. Libya-eksempelet viser også at det ikke er fruktbart å studere norsk journalistikk i et konvensjonelt høyre/venstre-perspektiv, for de ivrigste bomberne var Høyre, Frp, og Venstre.
Min forskning på norske tenkemåter under landets globalisering har ført til at jeg har funnet betegnelsen «Den narsissistiske kosmopolitt» nyttig som en sammenfatning av epokens dominerende tankefigur. Begrepet fanger inn et perspektiv som er sentrifugerende mot verden, men graviterende mot seg selv. Det får frem et varig paradoks: Perspektivet er svært opptatt av verden, men kan ikke annet enn å se seg selv i «Den andre». Eller med andre ord: «Den andres» mulige ulikhet anerkjennes bare sjelden, og når den plutselig oppdages, fordi den ikke lenger kan holdes utenfor bildet, er reaksjonen sjokk – over verden, og ikke over begrensingene ved egne filtre.
Aftenpostens Harald Stanghelle, for eksempel, oppsummerte USA-valget slik, selvsagt ikke bare på vegne av seg selv, men «det store vi»: «Vi er redde nå. Det har vi grunn til når verden går av hengslene.» Men de fleste amerikanske kommentarene, også de mest kritiske til Trump, snakker om at USA er USA og at politikken nok vil normaliseres. Stanghelle tar derfor feil, samtidig som tankefiguren utstilles: Det var ikke verden som gikk «av hengslene», men etablerte tenkemåter som mistet sitt vante og selvsagte feste.
En side ved oppfatningen av globaliseringen som selve utviklingens gang er overbevisningen om at nasjonalstaten er døende, i den forstand at den er i ferd med å bli kastet på Historiens egen skraphaug, av Historien selv, så å si. Så sterkt har denne ideen stått i Norge at Norges forskningsråd, nesten uten motstand fra historikermiljøet, i en egen evaluering i 2008 slo fast at forskningen på nasjonalstaten burde opphøre. Mot bakgrunnen av en slik oppfatning av nasjonens posisjon er det ikke overraskende at dominerende journalistikk om USA forvekslet hva tilhengerne av Trumps retorikk selv beskrev som en legitim nasjonal politikk, med en illegitim rasistisk politikk, ja endog som fascistisk og nazistisk. Det var et syn som ikke bare normaliserte hitlerisme og fascismen, men som insisterte på å kjenne folks motiv bedre enn dem selv. Journalistikken tok stadig mer plass, men ble samtidig mer irrelevant fordi den syntes å mangle et språk for å beskrive hva som faktisk skjedde.
USA ble omgjort til en scene i en innenrikspolitisk kamp, beskrevet innenfor det dominerende perspektivets språk og koder: Det var «oss» mot «de andre». «Vi», altså Clinton, Det demokratiske partiet og «de gode verdiene» på den ene siden – og «De andre», det mørke, det truende, det vil si Trump, idiotene og «de dårlige verdiene» på den andre. Problemet var ikke at Trump og hans tilhengere ikke kom til orde, Donald ble mer omtalt enn Hillary (Retrievers oppslag i norsk presse fra 1. januar til 1. november 2016 viser 4761 treff på Clinton og 7220 på Trump). Det er talende at man selv ikke var ordentlig interessert i hva Trump mente (ingen sentrale medier omtalte boken til Trump, enda den kom på norsk sommeren 2016), og ingen analyserte Hillarys selvbiografier heller. Dekningen var mindre opptatt av USA som et mangfoldig land det er uhyre viktig å forstå, enn av siste utspill og om Norges siviliserte kandidat skulle vinne mot trumpismens fordervelse.
Det Donald Trump må ha sett, var at flere og flere folk, med helt ulike begrunnelser og bakgrunner, hadde begynt å stille spørsmål ved den dominerende fortellingen om USAs utvikling. Med slagord som «drain the swamp» og «make America great again» posisjonerte han seg som den alternative historiens talsperson. Den skrytende milliardæren – jeg-alene-kan-tycoonen – ble en «working class hero». Ett av den moderne historiens vendepunkter, da Trump – et av det mest typiske (og usympatiske, vil mange si) produkter av globaliseringen og det nye mediesamfunnets kjendisdyrkelse – paradoksalt nok gjorde seg til talsmann for protesten mot globaliseringens uunngåelighet, kunne ikke med innlevelse bli skildret som det «jordskjelvet» det var, fordi pressens blikk bare så en anomali, eller kun et sykdomstegn.
Idéhistorisk lever vi i en urolig tid, fordi de dogmene om historiens utvikling som har dominert tenkningen om samfunn de siste tiårene, er i ferd med å bli avdekket som historisk festede oppfatninger. Det er naturlig at journalistikken ofte har operert innenfor disse tenkemåtene, men den vil bli tvunget til å vurdere om det fortsatt er fornuftig – dersom målet er mer relevant og innsiktsfull journalistikk. For journalistikkens problem skyldes arroganse på vegne av Historien snarere enn arroganse på vegne av sin stand.
Terje Tvedt er professor i historie ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo.
ideer@morgenbladet.no