---
Anthony «Tony» Barnes Atkinson
---
Som så ofte når en kjær forfatter er død, leter jeg meg tilbake til det første møtet med vedkommende. I dette tilfellet betyr det å dra til biblioteket på Blindern og trekke Top incomes in the 20th century ut av en hylle i andre etasje. I det svarte bindet gjenfinner jeg min egen entusiasme i form av streker og utrop i margen: «cool». Hva var det som var så kult? Jo, en mengde små sirkler, stjerner, kvadrater, kryss og prikker med stiplede linjer i mellom. Det er grafer som viser hvor stor andel av totalinntekten i et land som går til den rikeste prosenten. Prikkene står for Storbritannia, kvadratene for Frankrike og stjernen for USA: Og fra starten av århundret skjener alle linjene nedover gjennom verdenskriger og gjenoppbygning, Men så, rundt 1980, begynner stjernene og prikkene å gå oppover.
Briten Anthony Barnes (Tony) Atkinson begynte å forske på økonomisk ulikhet på slutten av 1960-tallet, da forskjellene krympet og få brydde seg. Både franskmannen Thomas Piketty og den amerikanske økonomen Emmanuel Saez gir Atkinson æren for å grunnlegge moderne forskning på økonomiske forskjeller. I 2007 var Piketty og Atkinson redaktører for nevnte Top Incomes. Det to kuleste grafene finnes i oppsummeringskapittelet, og viser at mens de rikeste har tatt en større del av kaken i engelsktalende land de siste tiårene, er det ikke tilfelle i kontinental-Europa. Forskjellen fikk Piketty og Atkinson til å konkludere med at det ble for enkelt å vise til globalisering og teknologi for å forklare økte forskjeller, det måtte også handle om politiske valg.
I 2008 publiserte Atkinson og Rolf Aaberge i Statistisk sentralbyrå tilsvarende statistikk for Norge. Den viste at i Norge begynte ulikheten å øke først i 1989. Å så da? Er det et problem at pengene blir skjevere fordelt så lenge alle får mer? Ja, svarte Atkinson det handler om hvem som har makt og muligheter i samfunnet. I 2015 kom Atkinson med boken Ulikhet. Hva kan gjøres?. Der foreslo han høyere marginalskatt og arveavgift, jobbgaranti, og en «minstearv» utbetalt til alle som blir myndige.
Det kuleste med Atkinsons bøker, artikler og databaser er ikke konklusjonene, men all dokumentasjonen.
Men det kuleste med Atkinsons bøker, artikler og databaser er ikke konklusjonene, men all dokumentasjonen: lange tallserier over inntektsutviklingen for rike og de superrike, før og etter skatt. Store mengder tall, lagt frem for verden, så man kan lese, diskutere og trekke sine egne konklusjoner. Og når jeg nå blar opp i Ulikhet, er det nok en gang en tabell som fanger oppmerksomheten. Atkinson minner om at utbyggingen av velferdsstaten hverken startet på det proteksjonistiske 1930-tallet eller det gjennomregulerte 1950-tallet, men under frimarkeds- og globaliseringsperioden fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Også i dag har vi nasjonal handlefrihet til å regulere arbeidsliv, bygge velferdsstat og omfordele penger og makt – hvis vi vil, insisterte Atkinson. For å bygge opp under argumentet har han satt opp en lang tabell – og jeg begynner å studere den: «cool».