Reportasjen Norsk Løgnkringkasting aldri vil lage

Av Vangsguten

Du ser ikke disse bygningene fra de liberale eliteborgene på beste vestkant, men bare reis deg opp fra latte frappe macchiatoen din, sett deg på bussen til Veitvet, og så åpenbarer de seg vest for Stovner når du passerer Alnabruåsen: To Saudi-sponsede praktbygninger midt i det som en gang var ment som et boligområde for norske arbeidere. Den ene er sunni, den andre shia. Og mellom dem? Oslos ferskeste shariaområde.

– Hva har du på den baguetten der? spør en av dem bryskt.

– Litt forskjellig, svarer jeg.

– Hva slags kjøtt er det?

– Det raker da ikke deg.

– Det ser ut som salami. Du kan ikke spise det her. Det er haram.

Dette kommer aldri Norsk Løgnkringkasting til å snakke om, tenker jeg bittert, og gir fra meg baguetten.

Så ringer jeg svogeren min. Han er en av disse gode nordmennene som vil ha åpne grenser, men sender barna på en blendahvit skole. Han mener at Groruddalen, som han bare har sett fra E6, er bedre enn sitt rykte. Det er derfor jeg er her, for å se sannheten med egne øyne.

Jeg forteller ham hva som har skjedd. Det blir stille i den andre enden.

– Du må ha misforstått, sier han.

– Det var ikke til å misforstå.

– Hva var vitsen med å provosere dem sånn?

– Hva? Skjønner du ikke at Haugerud nå er underlagt sharia?

– Tja. Kanskje er ikke det så ille? Sharia er langt mer mangfoldig enn mange vil ha det til. Jeg leste nylig en god bok som…

Jeg legger på, forbannet. Står der alene i området som visstnok ikke finnes. Solen er på vei ned bak Lindeberg, og jeg føler meg utrygg. Jeg begynner å gå mot Rommen, for å rekke t-banen hjem før det blir mørkt.

Rundt meg er det brunt og svart så langt øyet kan se. Mistenksomme blikk følger meg fra slitte rekkehus. Men der!, bak en gardin ser jeg med ett et forskremt hvitt ansikt. Jeg ringer på, og oppdager at jeg har funnet Haugeruds siste norske familie.

Det lukter vondt i oppgangen. Her er det ingen som deltar i fellesvasken, og dugnad er et fremmedord. På døren til familien har noen malt det arabiske symbolet for kristen.

– Vi flyttet hit for å delta i det fargerike fellesskapet, forteller faren meg. – Men det ble et mareritt. Datteren vår blir mobbet på skolen fordi hun ikke vil gå i nikab. Sønnen vår har konvertert til islam. Gjengen hans morer seg med å introdusere heroin til journalistbarn på vestkanten. Kommunen har gjort kirken vår til kampsportklubb. Og jeg tror kona mi er utro med en mulla.

– Hvorfor flytter dere ikke, spør jeg.

– Vi tør ikke, sier han. – De vil ikke la oss dra. Da går de jo glipp av dhimmi-skatten vi betaler, legger han til.

Jeg reiser meg i sinne, og spytter på gulvet. – Eier du ikke skam? Har du glemt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett?

Jeg stormer ut. Noe må gjøres. For også vi, når det blir krevet, for Norges fred må slå leir.

Før var det Tveitagjengen som holdt orden i disse områdene. De var ikke mors beste barn, men de holdt narkolangerne i øret. Hjalp alenemødre og minstepensjonister med å betale husleien.

Nå er det 25 år siden Bønna ble skutt. Det er nye gutter som selger tjuvgods bak kjøpesenteret nå.

Men jeg har noen kontakter. Neste dag er de der, ti rakryggede norske menn i femtiårene. Gråsprengte skjegg, muskler av stål, rolige vikingblikk. Vi går samlet ned mot Haugerud. Setter oss på gresset midt i shariaområdet, åpner hver vår øl, tar frem engangsgrillene, legger baconskivene på.

Hatet er til å ta og føle på. Men ingen våger å løfte en finger.

For nå er det vi som har laget en no go-sone.

Bjørn Stærk

Lager it-systemer for det offentlige. Forfatter, nyeste bok: Å sette verden i brann. En ateist skriver om Jesus (2016). Fast spaltist i Morgenbladet.