Om DJ og konfetti er mer eller mindre smakløst enn blodige babydukker, skal være usagt. Både kvinnefrontens «abortfest» og Ludvig Nessas «sørgetog» i Oslo denne uken, fremstår først og fremst som utdaterte rester av den polariserte debatten på 1970- og 80-tallet. Og det er jo rett og slett ikke riktig, som abortpresten sa på Dagsrevyen tirsdag, at hundretusenvis av liv er gått tapt på «på grunn av» abortloven. Det var ingen dramatisk økning i antall aborter etter at loven ble vedtatt, og aborttallene har vært relativt stabile siden.
Noe av det mest frustrerende da Marianne Mjaaland og Willy Pedersen prøvde seg på en utforskende samtale om abort i Morgenbladet sommeren 2008, var den overvintrede strikkepinneretorikken som straks ble satt i nytt omløp. Frontene i debatten var så etablerte at det virket nesten umulig å trenge gjennom lydmuren og diskutere de eksistensielle sidene av en kvinnes abortvalg. Enhver problematisering ble, og blir fortsatt av mange, oppfattet som et angrep på loven. Kvinnefrontens Johanne Vierhaug Lühr skriver i et debattsvar til teologen Eivor Oftestad denne uken, at hun ikke forstår standpunktet «for abortloven, mot abort». Hvordan kan man være for å tilllate noe som man er mot? Hun stiller også spørsmål ved Kristin Clemets posisjon, hva mener hun egentlig med å kalle loven for «et nødvendig onde»? Hun insisterer på at for aktivister som henne selv, er frontene akkurat like steile som før, og avslutter med et tre ganger hurra for abortloven.
I dette samtaleklimaet fremstår den tyske filmen «24 uker» – den ble presentert for et norsk publikum under Oslo Pix denne uken – som en helt nødvendig realitetsorientering. Filmen følger paret Astrid og Markus, som er seks måneder på vei med sitt andre barn, når de får vite at den ufødte gutten har Downs syndrom. De må raskt bestemme om barnet skal bli født eller ikke. Regissøren Anne Zochra Berrached forsvarer senabort og at det er kvinnen som må ha det siste ordet når valget skal tas. Men hun vil vise hvor vanskelig det er, uten å legge til eller trekke fra noe. En av scenene i filmen viser inngrepet, barnehjertet som stanses med en sprøyte ført inn gjennom morens mage, før hun gjennomfører en dødfødsel. Publikum får være med på kvalene før, under og etter inngrepet. Senabort er en ekstrem erfaring, tvilen og følelsene knyttet til inngrepet burde være et offentlig tema, sier hun.
Abortloven har bred politisk oppslutning i Norge. Få bestrider kvinnens selvbestemmelse i spørsmålet. Også de som er imot abort av religiøse grunner, ser langt på vei ut til å ha forsonet seg med loven. En omkamp om loven som sådan, virker derfor lite aktuelt. Men vi trenger en oppdatert offentlig samtale om abort, som tar høyde for at mulighetene for kunnskap om fosteret er en helt annen i dag enn for 40 år siden. Den moralfilosofiske debatten om spedbarnsdrap representerer et fremskritt i den forstand at den ikke bortforklarer hva abort er, nemlig avslutning av et påbegynt liv. Spørsmål vi må stille er: Hvilke nye forventninger om kvalitetskontroll opplever gravide kvinner i omgivelsene? Hvilken støtte får de som velger å beholde et handikappet barn? Og hva med dem som velger å ikke vite, som avstår fra kontrollen? Er de uansvarlige? Umoralske?
Juss og moral må ikke alltid være sammenfallende størrelser. Et normativt språk om praksis innenfor loven, er noe som må pleies og utvikles. For å få det til, må vi skyve vekk og komme forbi de mest karikerte posisjonene i debatten.
MKS