Partilederforedragene: Høyre

Det er bare kommunismen som kan konkurrere med konservatismen om diplomet for beste slagord og spissfindig formulerte maksimer. Bare tenk på Edmund Burke, Winston Churchill, Margaret Thatcher og Thomas Jefferson. Ber man en konservativ ideolog om å beskrive hvordan fremtiden bør bli, får man et av disse slagordene i retur: «Fremtiden skapes, den blir ikke vedtatt». Noen slenger på at det skal være «grenser for politikk».

Slik gikk det også da Torbjørn Røe Isaksen skulle fortelle en fullsatt sal om Høyres visjoner for landet. Det var slik han begynte og sluttet foredraget, med å minne om at han ikke ville lage noen visjoner på skrivebordet sitt. Isaksen lot Gene Wilders' Willy Wonka fra Charlie og sjokoladefabrikken (altså filmen fra 1971)representere utopisten, riktignok med et sitat som ikke finnes i Roald Dahls original.

Men det spørs om ikke dette er et litt i overkant behagelig prinsipp å lene seg på for et regjeringsparti. Ikke alle som ønsker endring er en Willy Wonka, selv om Trygve Slagsvold Vedum har et lignende humør.

Langt på vei ble dette et foredrag om Norge i dag – ikke i fremtiden. Han endte opp med å bruke det aller meste av tiden på å snakke om saker det er allmenn oppslutning om på Stortinget. Han snakket om tidlig innsats i skolen, lav ulikhet, omstilling og innovasjon. Kontroversielle ting som at «fagbrev er like viktig som mastergrad» og «vi kan ikke leve av å ansette folk i offentlige sektor».

Og apropos ukontroversielt: «Vi tror på Norge», har Høyre som slagord for valgkampen. Isakens avviste at dette var en kommentar til diskusjonen om postfakta-samfunnet, og viste heller til en lang rekke av pliktetiske enkeltmennesker som gjorde noe av sitt eget gode hjerte: Noen som lager mat til andre, en som drev bedriften videre selv om det ikke var verd det, og så videre. Men det er ikke lett å forstå hvor dette slagordet gir seg utslag i politikken. Noen konservative vil for eksempel redusere velferdsstaten for å gjøre plass til veldedigheten. Men Høyre vil egentlig bare heie på snille folk.

Det er ikke dermed sagt at en diagnose av nåtiden er uinteressant. Hvordan politikere legger vekt på ulike elementer av politikken, og hvordan de setter disse sammen, er sannsynligvis mer avslørende for hva de vil gjennomføre i regjeringskontorene enn hvilke idealer de bekjenner seg til. For eksempel skinner det noe gjennom i den plutselige overgangen midt i dette avsnittet, der Isaksen skulle forklare «den største mentale trusselen vi står overfor, (troen på) garantert fremgang»:

«De fleste i Norge har vokst opp i nabolag som der jeg kommer fra, i Porsgrunn. Vi bodde i rekkehus, men det var også blokker, og det var eneboliger der. Vi har vært vant til å tenke at verden går fremover. At det blir færre fattige, færre som faller utenfor.»

Isaksen tegner en linje mellom små forskjeller og økonomisk vekst og fremgang, på en måte som egentlig er svært radikal, for en konservativ politiker. Dette er en hjørnestein i sosialdemokratisk tenkning, og et lite eksempel på hvordan Høyre som oftest er mer norsk enn det er konservativt. Ikke slik å forstå at konservative ønsker store forskjeller, men på den måten at de mener at vekst først og fremst skapes av privat initiativ – et poeng Isaksen gjentok flere ganger. De små forskjellene, derimot, er en konsekvens av systematisk, politisk omfordeling og inngripen.

Foredragets eneste valgløfte hadde negativt fortegn: Ingen flere velferdsreformer! Og slik er det å være konservativ, i regjering, i verdens rikeste land. Det er veldig mye å konservere. Det er kanskje forklaringen på hvordan Høyre kan sitte så rolig i en regjering som jevnlig blir rystet av dype politiske konflikter mellom partner Frp og støttepartiene i sentrum: De mener rett og slett ikke så mye. Det er ikke så mye mer de har lovet å få til, utenom ansvarlighet, bevaring, ro og grenser for politikk.

Men det fremstår ikke veldig offensivt, i en verden der de konservative partiene hos våre to viktigste allierte går i front for en destabilisering av verdensordenen, der klimarealitetene truer oljesektoren på den ene siden og hele artens livsgrunnlag på den andre, og populistiske bølger rammer både her og der.

Det trengs kanskje ikke en utopi på sjokoladefabrikknivå, men det spørs om ikke det akkurat nå trengs ganske mye forandring for å bevare. For eksempel for å bevare dagens regjering.

Sigve Indregard

Journalist. Førstedivisjonsspiller i curling.