---
Løgnpressen
Bjørn Stærk er spaltist i Morgenbladet.
Hver fjerde uke skrøner han under Goebbels’ motto: «Det kommer en dag hvor alle løgnene vil kollapse under sin egen vekt, og sannheten igjen vil seire».
---
2310-årene hadde vært preget av demografiske endringer og kulturangst. Nordmennene hadde blitt en minoritet i sin egen autonome føderalsone. Selv om første- og annenrangs nordmenn fortsatt utgjorde mer enn halvparten av de stemmeberettigede, og kontrollerte den største koalisjonen i Norgestinget, sto de maktesløse ovenfor sentralkomiteen i Amsterdam.
I henhold til Gøteborgforliket skulle Norgestinget ha full råderett over spørsmål av etnoøkonomisk betydning, men i praksis fremsto presidentskapet på Lillestrøm som en seremoniell posisjon. Folk hadde begynt å vitse om at presidentens eneste reelle maktutøvelse var den årlige benådningen av krigsprofitørbarnet på 17. mai.
2317 skulle bli valgåret da folkets fortrengte avmaktsfølelse og kulturangst nådde overflaten.
«Jeg kjenner meg ikke lenger igjen i landet mitt», sa swarpisen May Kai Ving i en swurp som nådde en vidgjetenhetssum på 8.9 (+/- 0.3). «Jeg vokste opp på den gamle måten. Tilbrakte somrene med barfotsvømming i strandsonen. Lekte kalotter vs holmganger i bunkerser fra krigen. Gikk fra dør til dør i jula for å samle inn nøtter til Askepott. Jeg kommer fra en klassisk han-hen-hun-familie av lavere stand. Ikke noe tull, ikke noe fancy. Sushi & chips-tirsdag. Betalte skatten vår med glede. Inviterte omstreifende mangategnere inn til seng og morgenmat og håndkvernet lakris. Vi hadde ingenting å klage på. Dette er Norge slik vi alle kjenner det.»
«Men nå kjenner jeg meg ikke igjen lenger. Världen hast changed, som Harald Lopp sa det. Jeg vet jo at det ikke bare er vår generasjon som føler det sånn. Til og med de gamle amerikanerne klaget på at ting endret seg for fort. Men nå går det fortere, og i feil retning. Barn lærer ikke lenger hva klabbing er. Gamle verdier står for fall. Den tradisjonstunge nordiske ytringsfriheten, med sin vekt på kontekst og dekorum, utfordres av kinesernes tro på enkeltaktørens frihet til å uttrykke meninger i utakt med nasjonens velvære. Dette er voldsomt lite lagom. Nok er nok. Ergo finale!»
Den norske revolusjonen begynte med en drøm om fortiden. Men Norge skulle aldri mer bli som før.
Utspillet ga gjenklang i millioner av hel- og halvnorske hjem. Mange gressnordmenn viste sin støtte på den tradisjonelle måten, med firerdans ved kystbyminnesmerkene. Også automaskinene været potensialet, og fylte sfæren med provoserende essensvariasjoner.
Presidentens støttepartier gjorde sitt beste for å avspore misnøyen. Det var fortsatt liv i arven fra Tjeirsvik Skrumeland, Xian Faarg og Gaute Høybråten. Eldre som husket krigen ga fremdeles De Brune æren for at Nordland var på norsk-svenske hender. Og ingen kunne benekte Maoistpartiets prinsippfasthet under Reykjavikkrisen. Men støtten var for liten og kom for sent.
For gamle seire betydde lite for den jevne vinbonden i Hedmark eller gastroburgerflipperen i Skjedsmogryta. Småpartiene Høyre og Det Liberale Førerpartiet hadde i stadig flere av sine 13 konstellasjoner A/B-testet seg frem til et uforsonlig oppgjør med det bestående.
Nå var deres tid kommet. Det stormet i sfæren. Eliten skalv, og tankeledere selfiet seg på revejakt på Hardangervidda for å fremstå folkelige. På valgdagen var stemningen så amper at Stoltenberg-brigadene ble kalt hjem for å holde orden, og både stormuftien av Hamar og Pinsekirkenes fellesråd mante til besinnelse.
Valget gikk fredelig for seg. Allerede før urnene hadde rukket å fullføre velgerbesøkene, var tre av de fire veddemarkedene enige om at opposisjonen hadde vunnet.
For oss i vår tid er det sørgmodig å tenke på gledesrusen i ukene som fulgte. Lite ante våre forfedre hvilke krefter de hadde utløst, og hvilke smertefulle endringer de skulle sette i gang. De var mennesker av sin tid.
Den norske revolusjonen begynte med en drøm om fortiden. Men Norge skulle aldri mer bli som før.