Erratovinofobia kunne vært en nyttig diagnose – angsten for å ta med feil vin i middagsselskap. De fleste av oss velger jo, om vi er ærlige, etter hvordan etiketten ser ut. Er dyr på etiketten bra eller dårlig? Hva med barnetegning? Noen av de sicilianske med barnetegning koster flere hundre kroner og står i svalrommet på superpolet på Aker Brygge, så de må jo per definisjon holde en viss kvalitet. Men det spørs om man kan ekstrapolere nedover til 150-kronersklassen. Barnetegning av dyr er, må man formode, enten dobbelt så bra eller dobbelt så ille.
Her er et stykke gneis fra juratiden. 12,5% alkohol.
Hva med slott? Disse vinene selger i hvert fall bra nok til at bonden har råd til et slott, så ganske mange må vel ha syntes de var bra en god stund. På den annen side må vinmakerne bruke masse penger på vedlikehold, som de heller kunne brukt på å lage bedre vin. Eventuelt har de bare betalt noen for å tegne et slott som ikke en gang finnes; det må jo være en overkommelig engangsutgift. Men da er de ikke til å stole på. Kanskje de holder på i en skitten låve. Men det trenger heller ikke være noen ulempe. Støv på flasken er jo et universelt tegn på bra vin. Så kanskje en stor, moderne fabrikk er det aller verste. Men det vil vel uansett ingen ha bilde av på etiketten.
Det enkleste hadde vært om det bare fantes seks valg; rød og hvit i tre prisklasser: Billig til pizza og selvmedlidenhet onsdag kveld, middels til hyggelig selskap, dyr til å ha med når man besøker folk man ikke egentlig liker.
Hva med naturvin? Den ligger i kjøleskap, det er et kvalitetstegn. Og ingen vet hvordan den skal smake, annet enn at «uferdig cider» er helt kurant. Et godt valg hvis vertskapet nettopp har vært i Williamsburg.
Det tryggeste er å legge på et par tiere mer enn om man var alene, og velge den etiketten som ser mest ut som et skilt på Geologisk museum. Se etter ensfarget skrift i en enkel antikva-font – ikke noen løkkeskrift – en stor flate med ganske små bokstaver, som om produsenten er en objektiv kurator som bare legger frem fakta: «Her er et stykke gneis fra juratiden. 12,5% alkohol.»
Hvis man skulle føle seg virkelig offensiv, kan man gå for georgisk oransjevin. Østblokk, natur, ukurant farge, hverken rød eller hvit – perfekt! Passer ikke til maten, sier du? Vel, jeg kunne jo ikke vite at dere skulle servere så banal mat!