Moral med og uten gud

Man kan av og til mistenke at Aftenposten trykker så mange innlegg fra Misjonssambandets informasjonsleder Espen Ottosen som ledd i en snedig taktikk, for å minne leserne om at trangsynt, bakstreversk religiøsitet ikke er noe nytt som er importert til Norge de siste årene. Som misjonær betraktet, er det vanskelig å tro at han kan være noen rungende suksess.

Litt mer bekymringsverdig er det at et av hans siste utspill, at «de som avviser Gud, får problemer med å fastholde en objektiv moral», får støtte av blant andre filosofen Henrik Syse. Syse var sentral i utarbeidelsen av Oljefondets etiske råd, og er nå nestleder i Nobelkomiteen. Han representerer med andre ord Norges ypperste etiske establishment.

Man kan ikke gi «en fullstendig forklaring av det gode» uten å «bringe gudsbegrepet inn i argumentasjonen,» skriver Syse sammen med filosofene Torstein Tollefsen og Hege C. Finholt i Dagbladet. De styrer unna begrepet «objektiv moral», men logikken er den samme som hos Ottosen. «Hvis man nå skulle hevde at det ikke er noen gud, ville man være henvist til å søke moralske begrunnelser ut fra menneskets fornuft eller følelser som kilden til godhet,» skriver de tre.

Det ville være tåpelig å avfeie de århundrene med etisk refleksjon som har foregått innad i religionene. Og om Syse og hans medforfattere synes det er tryggere å forankre oppførselen sin i Bibelen enn i menneskers fornuft og følelser, må det være helt greit. Men det er ganske freidig å hevde at de derfor har en mer solid moral enn alle som prøver å oppføre seg ordentlig på grunn av en forpliktelse overfor de menneskene, dyrene og plantene som beviselig finnes rundt oss.

Mener Syse virkelig at det er svakere moralsk begrunnet for Oljefondet å unngå våpen, tobakk og porno hvis Gud ikke er med i regnestykket? Er vinneren av Nobels fredspris i år, Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen, mindre objektivt moralsk hvis motivet for å avskaffe verdens dødeligste våpen bare er å hindre menneskelig lidelse og økologisk katastrofe? Om man skreller vekk alle fagfilosofiske finurligheter, fastslår Ottosen, Syse & Co bare at den som ikke tror på Gud, må basere sin etikk på noe annet enn Gud. Ifølge dem vil resultatet bli en etikk som mangler det lille ekstra.

Den som leter, han finner, heter det i evangeliene etter Lukas og Matteus. Og den som leter etter råd i hellige skrifter, finner som regel det svaret han er ute etter. Ett av problemene, som søndagsskolelæreren Syse bør være godt kjent med, er at Guds moralske rådgivning ikke er hundre prosent entydig. Det er et visst slingringsmonn i tolkningen. Og de moralske budene som Kirkens menn har insistert sterkest på, er i beste fall diskutable. Noen tusen generasjoner av mennesker har for eksempel erfart at sex utenfor ekteskapet slett ikke er så verst. Det som skaper sorg og fortvilelse, er alt som bidrar til å gjøre erotikken til «a shame that started at sixteen and spread to everything», som Philip Larkin skriver i diktet Annus Mirabilis.

Alle som er bekymret for moralpoliti, æreskultur og sosial kontroll – og det er det god grunn til å være – bør anerkjenne at sekulariseringen av samfunnet er det største fremskrittet i Norge etter krigen. Et samfunn der kvinner og homser er likestilt med heterofile menn, er friere, rikere og åpnere for alle, inkludert dem som finner lykken i et livslangt ekteskap. Et samfunn der ingen tvinges til å passe inn i religiøst funderte normer, er et lykkeligere, tryggere og sannere samfunn for alle, inkludert dem som opplever Gud som sin faste borg. Det er verdt å kjempe for.

EH