---
Doktoren svarer
Marta Stachurska-Kounta disputerte 22. september ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo med avhandlingen Norway and the League of Nations 1919–1939. A Small State's Quest for International Peace.
---
– Avhandlingen din handler om Norges oppfatning av seg selv som spesielt forpliktet til å bidra til fred i verden. Hvor kom denne selvoppfatningen fra?
– Den kom fra flere hold. Den er basert på at Norge gikk ut av unionen med Sverige i 1905 uten krig, en annen årsak var at Norge fikk ansvar for å dele ut Nobels fredspris. Dernest var Stortinget på slutten av 1800-tallet et av de første parlamentene som fremmet fredelige løsninger på all typer strid gjennom voldgift.
– Du viser til at selvoppfatningen var inspirert av britisk liberalisme?
– Ja, den kom fra Manchester-skolen, som blant annet hevdet at nøytralitetspolitikk, voldgift og frihandel bidro til fred mellom nasjoner. Denne ideologien la også føringer for hvordan britene styrte sitt verdensomspennende imperium.
– Men du utfordrer Norges selvoppfatning som en fredsnasjon?
– Jeg utfordrer den etablerte forestillingen om at Norges virke i Folkeforbundet kan brukes som belegg for at landet var en fredsnasjon. Norge opptrådte passivt til nedrustningsinitiativer i Genève. Den utenrikspolitiske ledelsen mente at nedrustning var et ansvar for stormaktene. Norge gikk i spissen for voldgiftstraktater, men betraktet dem mest som et sikkerhetsnett i tilfelle organisasjonen brøt sammen. Den aktive voldgiftspolitikken var støttet av Ap, som var imot norsk medlemskap i Folkeforbundet helt frem til 1935.
– Var det ikke smart med uavhengige traktater, siden forbundet, som ble etablert i 1919, mislyktes i å hindre andre verdenskrig?
– Heller ikke voldgiftstraktatene hindret utbruddet av krigen og at Norge ble trukket inn i den. Voldgiftstraktater fungerte så lenge statene ønsket å respektere dem.
– Hvorfor var Ap imot norsk medlemskap i Folkeforbundet?
– Ap så på Folkeforbundet som et skalkeskjul for vestmaktenes interesser, og først da Sovjetunionen meldte seg inn i 1934, endret partiet mening. Så kom Ap til makten idet den internasjonale situasjonen ble mer ustabil, med Hitler i Tyskland, Japans ekspansive politikk og Italias angrep på Etiopia i 1935.
– Hvor viktig var Folkeforbundet for Norge?
– En av de største utfordringene for Norge var at medlemslandene skulle komme hverandre til unnsetning dersom ett land ble angrepet. Norge var skeptisk til det, i likhet med Sverige og Danmark.
– Men det forandret seg med andre verdenskrig?
Norge opptrådte passivt til nedrustnings-initiativer i Genève.
– Endringen må sees i lys av overgangen fra Pax Britannica til Pax Americana. Norge hadde store fordeler av den internasjonale orden som britene hadde formet. Den var avgjørende for norsk sikkerhetspolitikk, og britenes dominans på havene var gunstig for norske skipsfarts- og handelsinteresser. Men fra tidlig 1930-tall gikk britene i en mer proteksjonistisk retning. Det fikk konsekvenser for norsk utenrikspolitikk, som til da hadde vært dominert av Venstre. Deres utenrikspolitiske visjon kunne ikke opprettholdes uten Storbritannias dominans.
– Hvordan overlevde forestillingen om Norge som en fredsnasjon gjennom krigen, etableringen av Nato og den kalde krigen, frem til fredsarbeid ble en viktig del av utenrikspolitikken fra 1990?
– Da Arbeiderpartiet overtok makten, videreførte de Venstres syn på verden, i hvert fall forestillingen om at Norge hadde en spesiell rolle i å fremme fred. Og Fridtjof Nansens humanitære arbeid ble brukt retorisk for å dyrke denne rollen, selv om han hadde representert Folkeforbundet, ikke Norge. Forestillingen speilet også tanken om at Norge som en småstat lettere kunne fremme fred enn stater med sterke egeninteresser.
– Hvor kommer din interesse for norsk utenrikspolitikk fra?
– Jeg er fra Polen og studerte skandinavistikk i Gdansk, der jeg skrev en masteroppgave om bildet av Polen i norsk presse i årene 1914–21. Og så hadde jeg en drøm om ta en doktorgrad i internasjonal historie.