Modernisme i insektdødens tidsalder

– Avhandlingen din tar for seg modernistisk litteratur fra mellomkrigstiden. Hva har interessert deg ved den?

– Generelt er den modernistiske litteraturen blitt oppfattet som en litteratur som tar for seg det psykologiske domenet. Forfattere som James Joyce og Virginia Woolf er kjent for å utvide psykologien i en eller annen forstand etter fornuftens krise i og med første verdenskrig.

– Men psykologien har ikke vært ditt interessefelt?

– For meg har det vært maktpåliggende å tenke: Hva om vi tenker biologi i like bred og åpen forstand som vi tenker psykologi? I humaniora er det en tendens å betrakte biologi som en reduksjon av det kulturelle. I mitt prosjekt har jeg åpnet for å si: Hva om modernistisk litteratur i virkeligheten forsøker å gjentenke hva biologi er? Hva om biologi ikke er en reduksjon, men heller det man kan kalle en åpen form, jevnfør avhandlingens tittel, at den levende kroppen er noe som utvikler seg i tid, som responderer på omgivelsene og andre vesener? I den forstand søker den modernistiske litteraturen, med forfattere som Woolf, Louis-Ferdinand Céline og Alfred Döblin, å betrakte mennesket som et levende vesen.

– Posthumanisme er et sentralt begrep for deg. Hva er det?

– Kort sagt dreier posthumanisme seg om å forsøke å tenke på mennesket og andre levende vesener uten å gjøre et unntak for mennesket – at man forstår mennesket som del av naturen, uten å sette naturen i motsetning til kulturen. Det er viktig å forstå at posthumanismen ikke er en tenkning som legger mennesket bak seg, det er mer transhumanismen. Posthumanisme er heller en utvidet etisk og politisk tenkning hvor man setter spørsmålstegn ved sammenhengen mellom dyr og planter og insekter og mennesker.

– En av verkene du har tatt for deg er Virginia Woolfs romanTil fyret fra 1927. Den utspiller seg i et sommerhus og kan karakteriseres som en familieroman. Hvor kommer biologien inn?

– Til fyret har mange intrikate psykologiske beskrivelser, men det som hjemsøker romanen er det jeg har kalt «det upersonlige liv». I midtpartiet, som heter «Tiden går», møter vi sommerhuset forlatt av familien, og det er animert av en form for vitalitet. Menneskene er borte, det er bare noen insekter og blomster igjen. Det biologiske livet har inntatt den tomme plassen. I noen innskutte parenteser får vi vite at første verdenskrig – som har en svært sentral plass i avhandlingen – har brutt ut, og at den unge mannen i familien er blitt drept. Dette setter så Woolf i forbindelse med en makrell som blir fisket opp av havet. Her forsøker Woolf å behandle spørsmålet om hva det vil si å være et levende vesen i massedødens tid. Det er med andre ord spørsmålet om «det personlige liv» og hvordan den åpne kroppen er sårbar. Makrellen er ikke bare en metafor for soldaten, og omvendt, det er en måte å sette spørsmålstegn ved hvilke verdier vi setter på mennesker og dyr. En soldat i skyttergraven og en makrell står så å si på samme ontologiske nivå. Det som opptar Woolf er forsøket på å gripe livet selv og å fremstille mennesket som en del av det livet.

– Dette virker som et fruktbart blikk å lese med i dag når vi stadig får nyheter om arter som forsvinner og insektdød?

– Nettopp. Modernistene var livstenkere og livsutforskere, de skapte en biologisk kompleksitet i romanene sine som var av sin egen tid, som sto i katastrofens tegn. Det er et aspekt ved denne litteraturen som i stor grad er blitt slettet i resepsjonen, fordi det etter andre verdenskrig fulgte en enorm skepsis mot alle former for vitalisme og livstenkning.

Olaf Haagensen

Journalist i Morgenbladet.